Svar på studentspørsmål
– Erik Røsægs andre samling fom 2022H

973

Spørsmål:

Jeg bare lurer på om det er slik at Falkanger 2016 eller 2022 er pensum i dynamisk tingsrett uansett om man velger hovedlitteratur alternativ 1 (Lilleholt) eller hovedlitteratur alternativ 2 (Falkanger 2022)? Jeg synes det var litt forvirrende satt opp i Leganto.

Svar fra Inger Ørstavik:

Man velger enten Lilleholt eller Falkanger. Velger man Falkanger, er det såpass liten forskjell mellom ny og forrige utgave at vi har satt opp begge denne gangen. 

974

Spørsmål:

Spørsmål vedrørende ekstinksjonsregelens anvendelse jf. det vi dekket før pause. 

Jeg forsto det som at dersom B er tvangskreditor, vil ikke reglene om ekstinksjon komme til anvendelse. Dette er fordi, det er andre hensyn som gjør seg gjeldende iht. kreditor.  Videre var det slik at i vestlig rettshistorie har det i senere år skjedd en endring, der tvangskreditor ikke kan ta utlegg i andres ting dersom de har notoritet. Altså kan tvangskreditor kun ta utlegg i tredjemanns ting, dersom det ikke foreligger notoritet. Altså, må tvangskreditor vike dersom H-B eller S-B konfliktene?

Mens i tilfellene der B er omsetningserverver, er det hensyn om legitimitet/god tro som gjør seg gjeldende?

Forsto jeg det rett?

Svar:

Det er riktig at når BS er omsetningservever, vil legitimASJONShensyn ofte anses for å gi en god begrunnelse for ekstinksjon. Hvis A ser ut til å være eier, og B er i aktsom god tro om dette, kan hen ekstingvere retten til H og S.

Hvis B er tvangskreditor, er det nå bred enighet om at legitimasjonshensyn ikke taler for ekstinksjon. Da ville jo noen andre bli tvunget til å betale As gjeld. Jeg torr ikke dette er en spesiell vestlig rettsoppfatning; den har iallfall ikke vært kontroversiell i FN-organet UNICITRAL.

I SB-konflikter lar vi likevel en B som er tvangskreditor ekstingvere for å hindre at ting lures unna tvangskreditorene. Har A gått konkurs og påberoper seg overfor konkursbestyreren B at et Munch-maleri på veggen er solgt til broren S før konkursen, trenger B som hovedregel ikke å respektere det med mindre maleriet er overlever til broren (og det er det jo ikke når det fremdeles henge på veggen til A). En tenker seg at det trengs slike ekstinksjonsregler i SB- konflikter, og at f.eks. overlevering gir den nødvendige notoriteten for å hindre at ting lures unna tvangskreditorene.

975

Spørsmål:

Hvordan differensierer du mellom rettsakt og rettsvern?

Svar:

Rettsvern er i denne sammenhengen for S eller H vern mot ekstinksjon og for B det som må til for at hen skal ekstingvere. Rettsvern oppnås ved en rettsVERNakt, f.eks. overlevering eller tinglysing.

976

Spørsmål:

Pant som særrett, er kun vernet som særrett ved rettsvern. For eks. tinglysning.

Så du kan ha en særrett, altså pant i noe. Og dette er kanskje ikke tvilsomt i det gitte tilfelle (fordi alle parter vet). Imidlertid, endrer dette seg med en gang tredjemann (en ny part, med eget rettighetskrav) kommer på banen, og denne særretten ikke er tinglyst/fått rettsvern?

Spørsmålet er følgelig alltid hvem tinglyste sin særrett først?

Skjønner at bildet er mer nyansert og komplisert når man går i dybden.

Spørsmålet mitt er egentlig: er dette en presis forståelse av konseptet pant?

Svar:

Pant er en særrett til dekning (pantel. § 1-1). Det er altså ikke alle særretter som er pant. Slik sett er det du sier om pant ovenfor ikke en presis forståelse.

For pant, som for alle rettigheter, er reglen først i tid, best i rett, slik du sier. Det står også uttrykkelig i panteloven § 1-13. Men siden pant er en særrett til dekning f.eks. i pantsetterens (As) konkurs, hjelper det ikke at panteretten er først i tid om hen ikke også har rettsvern (rute e6 i skjemaet https://rosaeg.no/uio/disposisjoner/Emneforelesninger.pdf). Panthaveren S’ rett ekstingveres altså av konkursboet B om S ikke har rettsvern. Det er notoritetshensyn (faren for kreditorsvik ved at S påberoper seg et pant som egentlig ikke er avtalt) som begrunner dette. Når det gjelder fast eiendom, får S rettsvern ved tinglysing.

Ofte gjelder tilsvarende regler om andre erverver B også er en kontraktspanthaver (rute e4 i skjemaet https://rosaeg.no/uio/disposisjoner/Emneforelesninger.pdf). Etter tingl. § 20 går således den panteretten foran som først ble tinglyst, ikke den som er først i tid (ble avtalt først). Det er legitimasjonshensyn som begrunner dette – B skal kunne stole på at en fast eiendom ikke er beheftet med pant dersom hen ikke ser noe pant tinglyst når hen selv tinglyser.

977

Spørsmål:

Hvor finner jeg power-pointen til Erik Røsægs forelesninger?

Svar:

Bildene ligger på forelesningssiden, https://rosaeg.no/uio/JUS3213-2022H/.

978

Spørsmål:

Hva ligger i legitimasjonsmomentet i vurderingen av ulovfestet ekstinksjon?

Svar:

Ulovfestet legitimasjonserverv (ulovfestet ekstinksjon) bygger på at en B viner rett til et formuesgode (bebygget fast eiendom) fordi man har stilt på noe annet enn grunnboken eller andre lovfastsatte legitimasjonsgrunnlag. Hva dette rimeligvis kan være, er egentlig nokså uklart. I Sigdal-saken var det et utsagn fra selgeren, A. I Kjelsberg var det hvor langt hagen gitt (men det førte ikke frem). I Norske Fjellhus var det man stolte på at selgeren hadde nøkkel mv. til hytten (men det førte heller ikke frem). Selv ville jeg synes det var vanskelig å argumentere for at man rimelighet skal kunne stole på noe annet enn grunnboken, som er det loven anviser. (Og når det gjelder grenser, kan man ikke en gang stole på den, jfr. Øyer statsallmenning.)

Sigdalsaken er likevel litt spesiell. Her hadde hytteeierne B tinglyst ervervet og bygget hyttene uten at noen (kommunen!) hadde reagert. Det kan nok sies å være en svakhet ved systemet at slikt ikke avdekkes. Det var kanskje det HR følte var en slik urimelighet at de tydde til ulovfestet legitimasjonserverv. I tilfelle er det ikke legitimasjonens art, men omstendighetene omkring, som er avgjørende.

979

Spørsmål:

Fakultetsoppgaven fikk meg til å undersøke en problemstilling som jeg ikke klarer å finne et godt svar på.  

I fakultetsoppgaven overdrar Petra Ås en felles bolig som ektefellen eier halvparten av uten samtykke etter el § 32. Skjøtet skulle aldri blitt tinglyst, jf. tingl § 13 femte ledd, men dette skjedde uansett. 

Hva hadde skjedd dersom Petra Ås kontaktet kartverket? Kartverket hadde blitt nødt til å foreta retting etter tingl § 18 første ledd (HR-2014-1465-U), men jeg forstår ikke hvordan dette hadde utspilt seg. Vil B sin tinglysning bli slettet? Kan ektefellen unngå godtroerverv på denne måten selv om vedkommende aldri fikk tinglyst eierandelen sin?

Svar:

Ja, retting etter tingl. § 18 medfører at Peders legitimasjon som eier av Petras andel fjernes, og hans rettsetterfølgere kan ikke lenger ekstingvere på grunnlag av legitimasjonen. Hvis noen allerede har kjøpt eiendommen i tillit til Peders grunnbokshjemmel, beror det på bestemmelsene i ekteskapsloven om Petra mister sine rettigheter.

Hovedregelen ved preseptorisk lovgivning er nok at den slår gjennom også overfor godtroende erverver  slik at en godtroende erverver ikke kan ekstingvere bort den beskyttelse den preseptoriske regelen skal gi. Hovedregelen er nok den motsatte f.eks. ved viljesmangler; en som ekstingverer etter tingl. § 27 mister ikke retten ved etterfølgende retting.

Legg merke til at retting på grunn av feil ved føringen av grunnboken slår gjennom også overfor godtroende erverver. Dette følger forutsetningsvis av tingl § 25; reglene der hadde ikke vært nødvendige om godtroende erverver i i utgangspunkt var uberørt av retting etter § 18. Men § 25 gjelder ikke retting av grunnboken av andre grunner en føringsfeil, jfr, at ordene «på annen måte er gjort feil» i § 18 ikke finnes i § 25.

Dette er nok litt i vanskeligste laget om man ikke har arbeidet mye med tinglysing og er ikke pensum.

980

Spørsmål:

Jeg har prøvd å reflektere litt over de maksimene du har presentert oss med, og jeg har et spørsmål i den tilknytning. 

Kan man si det slik at maksimen "Først i tid, best i rett" er den maksimen som er utgangspunktet når man har med dobbeltsuksesjonskonflikter å gjøre, mens maksimen "Ingen kan overføre større rett enn man selv har" er mer rettet mot hjemmelsmannskonflikter? 

Den siste av de tre maksimene sa du jo eksplisitt at handlet om tilfelle der B er en ufrivillig kreditor, så den trenger du ikke forklare :)

Inntrykket er at det kan være litt til hjelp når jeg løser oppgaver, å vite hvilken av de tre maksimene som er relatert til den konkrete problemstillingen.

Svar:

‘Ingen kan overføre større rett enn man selv har’ gjelder også i SB-konflikter (suksesjonskonflikter). Når A har solgt ti S, har hen jo ikke lenger noen rett som kan overføres til B.

‘Først i tid, best i rett’ gjelder også ved HB-konflikter. Den historiske eieren H eide jo tingen først.

981

Spørsmål:

Spørsmål: i tilfellet du nevnte som enda ikke er kommet opp i HR.

Situasjonen der S har hevdet fast eiendom, og B kommer inn som omsetningserverver, og ikke tvangskreditor.

Personlig mener jeg hevd skal gi rettsvern i det tilfelle.

Derimot lurer jeg om svaret er:

I HR2017 sa de noe om dette, i Hr 2021 (Norwegian) sa de noe om dette. Begge tilfelle har likheter, men skiller seg såpass (siden det er en omsetningserverver) at det kan sies det dette er uavklart jf. Røsæg.

Er det sånn at vurderingen må bero på en interesseavveining der man avveier partenes interesser, og konkluderer ut ifra en helhetsvurdering, der både generelle hensyn gjør seg gjeldende, men også de subjektive forholdene i den konkrete saken?

Svar:

Jeg tror man bør finne en regel her, og ikke la det bero på en helhetsvurdering i hvert tilfelle. Det gir god forutberegnelighet å ha en fast regel og en uniform avveining av interessene. Avgjørelsen i enkeltsaker bør etter min mening ikke bero på den enkelte dommer.

Subjektive forhold dreier seg vel her først og fremst om grunnene til at det ikke er tinglyst er klanderverdige. Også er trengs det en generell avklaring f.eks. om det hindrer rettsvernhevd at den manglende tinglysingen er skattemessig motivert, jfr. Forusstranda. Hevderens subjektive forhold er derimot avklart: Man må være i aktsom god tro for å hevde.

982

Spørsmål:

Man snakker om at det er fem "minstevilkår" for ekstinksjon (kollisjon, avtaleerverv, aktsom god tro, legitimasjon og sikring av rett?), der de tre første er generelle og de to siste varierer. Videre snakker man om at det er fem vilkår for feks ikke-realregistrerbart løsøre i hjemmelsmannskonflikter (avtaleerverv, aktsom god tro, legitimasjon og ytelse av vederlag).

Spørsmålet er: hvordan skal disse vilkårene struktureres i en oppgave? Det ser tilsynelatende ut som tre av de er sammenfallende, noe som gjør at jeg stusser litt over hvordan det kan løses på best mulig måte. Føler det er noe jeg ikke har forstått.

Svar:

Det er nok ikke alle som formulerer slike vilkårslister som det du gjør her. (Jeg bruker dem ikke.) Kanskje det er bedre å ta utgangspunkt i rettskilder av høyere rang, f.eks. de lovtekstene som får anvendelse på den situasjonen du diskuterer? Da vil du også få løst disposisjonsproblemet ditt; du gjennomgår lovens vilkår ett for ett.

Det kan være du føler at dette svaret bare spiller ballen tilbake til deg, men kom gjerne tilbake om dette. Et godt utgangspunkt er da det rettslige grunnlaget for de vilkårslistene du nevner.

983

Spørsmål:

Jeg har et spørsmål angående kreditors beslagsrett i hjemmelsmannstilfellene. Utgangspunktet her er jo at kreditor ikke kan ta beslag i hjemmelsmannens eiendom og det foreligger ingen adgang til ekstinksjon, og det er greit nok. Likevel blir jeg ikke klok på hvordan stansningsretten passer inn i dette. Etter § 7-2 er det avgjørende om et formuesgode er "overgitt" til debitoren (eksempelvis han som går konkurs). Hva er sammenhengen mellom overgivelseskriteriet og hva som "tilhører debitor" etter § 2-2? Må formuesgoder som er "overgitt" til debitor forstås som ting som "tilhører debitor", slik at § 7-2 på sett og vis presiserer innholdet i § 2-2 der debitor ikke fullt oppfylte kontrakter med tredjepart? Eller må § 7-2 forstås som et slags alternativt grunnlag til § 2-2 for kreditorbeslag, hvor de "overgitte" formuesgodene strengt tatt tilhører hjemmelsmannen, men kreditor likevel kan ta beslag fordi de er overgitt? Hvis det er sistnevnte, synes jeg det fremstår som en slags "kvasi-ekstinksjon" av hjemmelsmannens rett i kreditortilfellene, og da er jo utgangspunktet fraveket...

Svar:

Jeg synes det er naturlig å se stansingsretten i deknl. § 2-2 som en presisering av når debitor får eiendomsrett, slik at boet kan beslaglegge etter deknl. § 2-2. Stansingsretten er knyttet til overlevering, men dette er altså ikke overlevering som rettsvernakt og det skjer ingen ekstinksjon. Boet får jo ikke mer enn det debitor eier.

Stansingsretten gjelder HB-konflikter = ting på vei inn i debitors formuessfære/boet, der det ikke skjer ekstinksjon. I SB-konflikter / ting på vei ut av debitors formuessfære/boet har vi derimot ekstinksjonsregler basert på om første erverver S har fått rettsvern eller ikke.

Når ting på vei inn i debitors formuessfære overleveres, skjer det flere ting, som alle har sammenheng med at eiendomsretten går over på debitor. Ved salg:

· Selgeren H kan ikke lenger stanse overleveringen eller holde tilbake salgsgjenstanden (dekningsl. § 7-2)

· Selgeren kan ikke lenger kreve tingen tilbake fra debitor, selv ved betalingsmislighold (deknl § 7-7(2); kjøpsl. § 54(4) mv)

Det er kanskje litt forvirrende at bestemmelsene om stansingsrett ikke bare sier noe om når selgeren kan stanse (hindre at salgsgjenstanden blir overlevert), men også sier at når selgeren ikke lenger kan stanse, har eiendomsretten gått over på kjøperen/debitor.

984

Spørsmål:

Hvordan skiller man mellom aksessorisk rettsvernshevd etter ting. § 21.2 og selvstendig rettsvernshevd på ulovfestet grunnlag? Hva er forskjellen på aksessorisk og selvstendig? Og hva bestemmer om man skal bruke loven eller gå på ulovfestet grunnlag?

Svar:

«Selvstendig» og «aksessorisk» gjelder forholdet til hevd av eiendomsretten. Dersom jeg hevder eiendomsrett til et grunnstykke, får jeg rettsvern for eiendomsretten som et aksessorium til eiendomsretten etter tingl § 21 andre ledd. Dersom jeg derimot allerede eier en eiendom (jeg har f.eks. kjøpt den), men mener jeg ha krav på rettsvern for eiendomsretten fordi jeg har eid den i hevdstid, vil mitt krav på rettsvern være selvstendig i forhold til eiendomsretten (som jeg altså ikke trenger ¨hevde). Terminologen er ikke akkurat intuitiv, og kan gjerne unngås.

Reglene om selvstendig rettsvernhevd er ulovfestede. Resonnementet er at en som allerede har en eiendomsrett ikke skal stilles dårligere når det gjelder rettsvern enn en som får eiendomsretten ved hevd (som altså får rettsvern etter tingl. § 21 andre ledd).

Vi bruker loven når vi kan, dvs. når det hevdes eiendomsrett. Dersom den som ønsker rettsvern er blitt eir på annet grunnlag enn hevd, må vi bruke de ulovfestede reglene om selvstendig rettsvernhevd.

985

Spørsmål:

I tingl. § 27 er det er krav at B har inngått avtale med en A som er "innehaver av grunnbokshjemmel". Hva skal til for at A er "innehaver av grunnbokshjemmel"?

Jeg så til tingl. § 14 hvor det følger at man har grunnbokshjemmelen som eier dersom "grunnboken utpeker" vedkommende som eier, eller han godtgjør at eiendomsretten går over ved eierens død. Slik jeg forstår det utpeker grunnboken bare eier basert på det som er tinglyst. Hvordan kan man da sitte med grunnbokshjemmelen i § 27 forstand, uten at dette er tinglyst og H ikke er død?

Svar:

Hvis jeg (H) eier en eiendom og er registrert som grunnbokshjemmelshaver, kan jeg overdra eiendommen til deg (A). Da vil jeg gjerne bruke et «hjemmelsdokument» så som et skjøte, der det står at du heretter skal være eier. Når du tinglyser dette dokumentet, bli du registrert som ny grunnbokshjemmelshaver. Heretter er det du som blir innehaveren av grunnbokshjemmelen.

Hvis du selger videre til Beate (B), er Beate en som har inngått en avtale med innehaveren av grunnbokshjemmelen (du, A). Tingl. § 27 handler om det tilfelle at jeg (H) deretter sier at du aldri skulle hatt grunnbokshjemmelen, fordi kjøpsavtalen og skjøtet oss imellom var ugyldig. Hovedregelen i første ledd er at jeg ikke kan påberope meg denne innsigelsen overfor en godtroende Beate som har tinglyst i god tro.

Som du ser, kan du meget vel sitte med grunnbokshjemmelen og overføre den til B uten at jeg (H) er død. Tingl § 27 handler nettopp om de tilfellene du (A) har fått grunnbokshjemmelen ved tinglysing, men tinglysingen har skjedd på grunnlag av et ugyldig dokument.

986

Spørsmål:

Jeg så spørsmålet du la ut på gruppen Dynamisk Formuerett på Facebook og har et spørsmål knyttet til dette. Du svarte på et spørsmål om hva som ligger i "innehaver av grunnbokshjemmel" i tingl. § 27.

Spørsmålet mitt er: H, som er grunnbokshaver, overdrar eiendommen til A og gir a et skjøte. A tinglyser aldri skjøtet. A selger så eiendommen videre til B og H kommer med innsigelsen av at avtalen mellom H og A var ugyldig.

Et vilkår for B skal ekstingvere Hs innsigelse er at B har inngått avtale med "innehaveren av grunnbokshjemmelen", jf. tingl. § 27. Er dette vilkåret oppfylt i dette tilfellet?

Svar:

Nei, i dette tilfellet har B ikke inngått en avtale med innehaveren av grunnbokshjemmelen. Siden A ikke har tinglyst sitter jo H fortsatt med grunnbokshjemmelen. B kan for øvrig heller ikke ha tinglyst (slik ekstinksjon etter § 27 krever), for hen får ikke tinglyst skjøtet sitt uten samtykke fra H, se tingl. § 13 første ledd.

B kan imidlertid påberope seg andre hjemler for å avskjære As innsigelser, f.eks. avtalel. §§ 34 og 28 andre ledd.

987

Spørsmål:

Er tingl. § 20 et uttrykk for maksimen om først i tid, best i rett, eller er bestemmelsen et unntak fra maksimen?

Svar:

'Først i tid, best i rett' er kort for 'først avtalt, best i rett' eller 'først påheftet, best i rett' (pantel. § 1-13). Tinglysingsloven § 20 gir regelen 'først tinglyst, best i rett'. som er et unntak fra dette. Tingl. § 20 er mao. IKKE et uttrykk for maksimen 'først i tid, best i rett'.

988

Spørsmål:

Jeg mener å huske at du nevnte en kommentar/artikkel du nylig har skrevet med en annen forfatter. Denne skulle være om den nye dommen som omhandler hus på fremmed grunn og analogier fra grannelova § 11, HR-2022-1119-A Trollvassbu. Jeg finner ikke denne artikkelen, hvor er det den ligger? Eller husker jeg helt feil?

Svar:

Jeg skrev et avsnitt om dette i Nytt i Privatretten nr. 3 for 2022 s. 16

Tilleggsspørsmål:

Hvis tvisten ikke omhandler pant, hva er det det best å vise til for å gi utrykk for maksimen?

Svar:

Jeg tror ikke dette prinsippet trenger belegg (henvisning), på liknende måte som at en ikke pleier å belegge at avtaler er bindende eller at utgangspunktet for tolking av et utsagn er ordlyden. Det alle er enige om trenger ikke belegg. Men vil man, kan man vise til at HR legger ‘først i tid, best i rett’ til grunn i HR-2021-1773-A62 avsn. 62; det er dommen om selvstendig rettsvernhevd du må lese uansett.

Det mest raffinerte er nok å være omhyggelig med måten en presenterer prinsippet på. Jeg liker å si noe slikt som dette: «Det tradisjonelle utgangspunktet i norsk rett er ‘først i tid, best i rett’, men dette er ikke mer enn et omforent utgangspunkt.» Jeg har imidlertid kollegaer som tenker mer i retning av naturrett og logikk når de presenterer prinsippet. Det sikreste og enkleste er å gjøre det slik jeg gjør det – med mindre en kan belegge naturretten, logikken eller hva det måtte være som gjør ‘først i tid, best i rett’ til noe mer enn et omforent utgangspunkt.

989

Spørsmål:

Slik jeg har forstått det innebærer tgl § 20, at den som tinglyser først, vinner rett (som hovedregel).

Videre følger det av tgl § 21 at man gjør unntak fra hovedregelen dersom B ikke er i god tro.

Et rettserverv har jeg forstått at omfatter både avtale og kreditorbeslag. I § 21 står det at et eldre rettserverv går foran et yngre rettserverv, dersom det yngre rettservervet er stiftet ved rettshandel. Jeg har videre forstått det slik at rettshandel bare omfatter frivillige disposisjoner, som feks avtale.

Spørsmålet mitt er derfor: har jeg forstått bestemmelsene riktig, og innebærer dette at man ikke gjør unntak fra hovedregelen i § 20 dersom B er utleggstaker eller konkursbo?

Svar:

Ja, dette har du forstått riktig.

990

Spørsmål:

Hvorfor er forusstranda kritisert? Er det fordi de ikke vurderer selvstendig rettsvernshevd som avnvendlig? Eller er det tolkningen av fisjon iht. tingly § 23 "stiftet ved avtale"

jeg heller mot sistnevnte. Det de sier om at de ikke vurderer selvstendig rettsvernshevd fordi manglende tinglysning er en bevisst handling, gir mening for meg. Så det er vel ikke den delen som er kritisert?

Svar:

Jeg kan ikke huske å ha sett kritikk av tolkingen av tingl § 23 til å omfatte alle frivillige rettsstiftelser inklusive fusjon. Når det gjelder rettsvernhevd har dommen både vært kritisert for å ikke gå langt nok i avvikle doktrinen om rettsvernhevd og for å gå for langt i å avvikle den. Den mest omfattende kritikken om at dommen går for langt i å avvikle doktrinen finnes i Høgetveit Berg: Beslagsretten og i HR-2021-1773-A Bank Norwegian.

991

Spørsmål:

Ved tale om aktsom god tro. Har jeg forstått det som at det er lagt til grunn kravet til aktsomheten skjerpes dersom man har særlig sakkyndighet. Hjemles dette i en generell profesjonsnorm i avtaler? Eller finnes det en dom jeg ikke har sett som sier dette helt generelt ved aktsomhet i god tro?

Svar:

Jeg tror det beste grunnlaget for et slikt synspunkt er uttalelser i teori og forarbeider - og at en finner det fornuftig. Noen generell profesjonsnorm i avtaler er jeg usikker på hva skulle være, og når det gjelder god tro i ekstinksjonssammenheng er vi uansett utenfor avtaleretten. Rettskildene på området er gjennomgått av Aage Thor Falkanger, God tro (https://bibsys-almaprimo.hosted.exlibrisgroup.com/permalink/f/13vfukn/BIBSYS_ILS71463689070002201).

Tilleggsmerknad:

Ja okay. Jeg spør fordi jeg leste en mønsterbesvarelse, og der ble det bare konstatert uten en begrunnelse. Og sensor stilte ikke spørsmål ved det.

Svar:

Det ville nok være et pluss i en besvarelse å peke på rettskildebildet, selv om det ikke kreves nøyaktige henvisninger ved eksamen hos oss. Her ville jeg skrevet at dette er den alminnelige oppfatningen i teorien.

992

Spørsmål:

Jeg har to spørsmål om ekstinksjon av gaver i hjemmelsmannskonflikter.

Spørsmål 1: Kan B ekstingvere penger (kontanter) han/hun har fått som en gave fra A? Hvilken lov gjelder?

Spørsmål 2: Kan man B som gavemottaker ekstingvere ved fast eiendom etter tgl. § 20 (1)? Ser Sande hevder dette, men virker som rettstilstanden er uklar. 

Svar:

1)

Tommelfingerregelen er at penger alltid legitimerer – en skal kunne stole på dem som betalingsmiddel uten å måtte gå inn på hvor de sedlene/myntene/kontopengene som brukes kommer fra. Noen spesiell lovregel om dette har vi ikke. Tidligere tenkte man seg penger som en fordring på Norges Bank, og da kunne en kanskje ha brukt gjeldsbrevloven § 14 analogisk. Men noe egentlig aktsomhetskrav er det ikke.

Det ville uansett være vanskelig å tenke på betalingsmidler som penger på samme måte som ting. Siden betalingsmidlene skal overføre verdier, er det bedre å tenke på dem som verdier enn som ting. Dette medfører at eiendomsretten til betalingsmidlene går tapt ved overføring; en kan vanligvis ikke kreve betalingen tilbake på liknende måte som man kan vindisere en ting. Det er nok dette som ligger bak de mystiske formuleringene i dekningsl. § 7-7 andre ledd om at man ikke kan få separatistrett ved hevingsforbehold ved betaling av penger. I stedet for et vindikasjonskrav med separatistrett får en et «kondiksjonskrav» som i utgangspunktet bare gir dividende, f.eks. condictio indebiti.

Dette er hovedsynspunktene. Ved ond tro (altså ikke bare uaktsomhet) hos betalingsmottakeren tenker en seg at betalingen på tross av utgangspunktene kan vindiseres hos hen (se f.eks. Rt-2001-1580 Slåtto husbygg mindretallet). I slike tilfeller har en til dels gått langt i å tillate at vindikasjonskravet kan gjøres gjeldende også mot det betalingen er brukt til (se f.eks. Rt-1993-679 Høyfjellsutvikling I).

2)

Det er litt forskjellig hvordan lovgivningen behandler gavemottakere i ekstinksjonssammenheng. I godtroloven er de ikke beskyttet, mens gjeldsbrevl. § 9 synes å forutsette at en gaver regnes som avhending og at gavemottakere derfor er beskyttet av denne lovens ekstinksjonsregler som bruker dette begrepet. I tinglysingsloven er ikke dette helt avklart, og spørsmålet må derfor vies noen linjer om det dukker opp på eksamen.

Det er sikker rett at en arving ikke kan påberope seg ekstinksjonsreglene. Dette fremgår bl.a. av forarbeidene til tinglysingsloven. Det er da lett å tenke at gavemottakere skal behandles på samme måte, siden heller ikke de har betalt for det de får og det ikke er noen omsetningsinteresser å beskytte. Gavemottakere er derfor kanskje nærmere til å bære tapet ved HB- og/eller SB-konflikter enn rette eier. Men selv om gavemottakeren ikke har betalt vederlag, har hen kanskje brukt mange penger på oppussing ol. Iallfall i slike tilfeller er det grunn til å beskytte gavemottakeren. (Det kan forresten være tilfellet med en arving også, men her må forarbeidene være avgjørende.)

Det er mange nå som mener (slik som Knut Sande) at gavemottakeren (bør) beskyttes etter tinglysingsloven.

993

Spørsmål:

Jeg ser at deknl. § 5-7 (1) bokstav a hjemler en rett til omstøtelse av pant/sikkerhetsretter som er stiftet til sikring for eldre gjeld, når den er stiftet senere enn tre måneder før konkursåpning.

Videre følger det av deknl. § 5-8 (1) at pant stiftet ved utlegg senere enn tre måneder før konkurs kan omstøtes.

Og i deknl. § 5-9 kan avtale om pant omstøtes dersom panthaveren var i ond tro.

Spørsmålet mitt er om det ut fra disse bestemmelsene sluttes at dersom man har en panterett som er stiftet ved avtale samtidig med at gjelden oppstod, og man har sikret seg rettsvern og det ikke foreligger ond tro hos panthaveren, så kan ikke pantet omstøtes av et konkursbo, selv om avtalen om sikkerhet er stiftet senere enn tre måneder før konkurs?

Eventuelt kan da den samme regel som i tingl. § 23 (1) da legges til grunn? at panteavtalen har vern mot omstøtelse dersom man har sikret seg rettsvern senest dagen før konkursåpning? Eller er dette en regel som kun gjelder for fast eiendom.

Svar:

Nøkkelen er her deknl. § 5-10. Utgangspunktet er at panteretten ikke anses stiftet før rettsvernet er i orden. Det kreves etter (pante)loven alltid en rettsvernakt for pant. En trenger da ikke gå inn på sondringen din mellom "panterett som er stiftet ved avtale" og "avtalen om sikkerhet ... stiftet".

Dette gjelder omstøtelsesvern. I tillegg må disposisjonen ha rettsvern. Rettsvernkravene etter tingl. § 23 er oppfylt om disposisjonen har omstøtelsesvern, for tinglysing er avgjørende i begge tilfeller. I tillegg til fast eiendom og rettigheter i fast eiendom gjelder § 23 for registreringer i Løsøreregisteret, se tingl. § 34.

994

Spørsmål:

Når man skal vurdere muligheten for opplåning skal man først ta stilling til om dette skjer med grunnlag i "avtale med hjemmelshaver"? Isåfall, sliter litt med å forstå hvordan denne vurderingen skal gjøres. I den forbindelse lurer jeg litt på en uttalelse i Rt. 1994 s. 775.

En pantsettelseserklæring som er så generelt og vidtrekkende formulert, vil kunne bli tolket innskrenkende når det ikke er noen rimelig og naturlig sammenheng mellom det forhold som foranlediget pantstillelsen og den senere fordring som panthaveren ønsker å bringe inn under pantet.

Kunne du forklart hva som menes med denne uttalelsen? Og hvordan man skal gå frem når man vurderer "avtale med hjemmelshaver"?.

Svar:

Det er riktig at kontraktspant må bygge på en avtale mellom pantsetter og panthaver. Dette var litt diskutert før panteloven når det gjelder salgspant i løsøre, se Rt-1968-1188 Tretandard. Nå følger dette av lovteksten i panteloven, jfr. pantel. § 1-2(2) og f.eks. kapittel overskriften i kap. 2 og pantel. § 3-14. Legg merke til at også tingl. § 21(3) på grunn av dette nå neppe lenger kan tolkes slik at den gir rom for ensidige forbehold om pant for restkjøpesummen, jfr. avhendingsl. § 5-5 om at det bare er for kjøperens «skyldnader» skjøte kan holdes tilbake.

Noen prioritet for opplåning kan da ikke komme på tale uten at det er en avtale. Men pantavtalen kan i denne sammenhengen også være viktig for å konstatere tidsrekkefølgen på avtalen om pant for opplåning X og det konkurrerende pantet Y. I Yousuf argumenteres det visst for at pantet for X ble avtalt samtidig med det første lånet som ble gitt, og at prioriteten for X allerede av den grunn skulle komme foran Y, enda avtalen om opplåning som benyttet seg av panteretten kom etter Y. Dette er ikke helt klart i dommen.

Den formuleringen du nevner, har altså to funksjoner. Den skal vise at det var avtalt pant for opplåningen X og at panteretten var avtalt før den konkurrerende panteretten Y (selv om selve opplåningen ble avtalt etter Y). Det viktige er her det siste. Det var ikke omtvistet i saken at det var avtalt pant for opplåningen, iallfall samtidig med at selve opplåningen ble avtalt (etter Y).

Formuleringen du nevner blir da avgjørende for om panteretten for opplåningen X ble avtalt før det andre lånet Y eller omvendt. Kommer X før Y, er det Y som griper inn i en eksisterende pantavtale, men kommer Y før pantet for opplåningen, er det opplåningen som griper inn en eksisterende pantavtale. Høyesterett kom imidlertid som kjent til at selv om panteretten for opplåningen X ble avtalt først, ville det være illojalt å benytte seg av denne pantavtalen.

Før Høyesterett skjærer igjennom, tolker de imidlertid utsagnet du siterer for å finne ut om pantet for X var avtalt før Y. Det hadde før dommen vært hevdet at slike vide pantsettelseserklæringer, som gir panterett også for fremtidige lån, måtte tolkes innskrenkende. Det gjorde Høyesterett ikke i dette tilfellet. Noen stor grunn til å verne pantsetteren mot slike vide formuleringer er det neppe; pantavtalen går jo ikke ut over hen (mens hens andre kreditorer).

995

Spørsmål:

Interesselæren i seg selv er beskrevet godt i pensum ift momenter og dommer.

Det vi ikke blir helt kloke på er rekkevidden av den.

Den nevnes stort sett som et ulovfestet unntak til kravet om overlevering ved avtaleerverv opp mot kreditors beslagsrett i selgers eiendeler ref "tilhører".

Vi forstår det slik at det er hensynet til hva som faktisk tilhører A som er det sentrale, som gjør at en kan ha et litt "mildere" krav til overlevering for at S skal få rettsvern.

Spørsmålet vårt er om dette utelukkende gjelder avtaleerverver S vs B som kreditor, eller om det kan brukes også mot B som avtaleerverver.

Vi ser at overleveringskravet i seg selv er å frata legitimasjonen til A slik at B som avtalerverver ikke har A sin legitimasjon å bygge på.

Funksjonen av overlevering blir derfor litt annerledes for B som avtaleerverver.

Samtidig leser vi at dekningsloven og dens krav til notoritet i stor grad gjør den til en lov for kreditorekstinksjon.

Det er ikke noe krav til god tro, omstøtelse etc. slik at sammenlignet mot ekstinksjonsmulighetene til avtaleerverver jf godtroervervloven stiller kreditor sin ekstinksjonsrett sterkere.

Hvorfor skal da interesselæren gjøre det motsatte, altså være en lemping av S sin rettsvernsakt, utelukkende mot kreditor når vi i så stor grad ønsker å forhindre kreditorsvik?

Svar:

Jeg tror det er sikker rett at interesselæren ikke gjelder ved godtroerverv. Selv om ikke godtroloven utelukker godtroerverv i særlige tilfeller selv om lovens vilkår ikke er oppfylt (§ 4 nr. 3), er vel ikke manglende overlevering et særlig tilfelle. Og, som du peker på, er det viktig at selgeren blir fratatt legitimasjonen.

Når det gjelder spørsmålet om hvorfor man ha interesselære-unntaket fra overleveringskravet ved kreditorekstinksjon når reglene om kreditorekstinksjon ellers er så firkantede, er jeg svar skyldig. Du har rett i at dette ikke henger bra sammen. Men både interesselæren og regelen om at reglene skal praktiseres firkantet ble bekreftet av Høyesterett i HR-2021-2248-A Aurstad. Men iallfall avsnitt 58 her går nok alt for langt. Tar man det på ordet, vil man når som helst kunne få sikkerhet for et lån i debitors løsøre ved å konstruere lånet som en forskuddsbetaling og sikkerhetsretten som et salg der salgsgjenstanden er klar til levering. Dette vil være i strid med håndpantregelen (pantel. § 3-2). Det kan nok være at domstolene kan mene at slike salg reelt sett er pant og underkjenne avtalen, men årsaken til at man har firkantede regler om kreditorekstinksjon er jo nettopp at man skal slippe å foreta slike vurderinger av hva som er realiteten.

Begge spørsmålene dine dreier seg om betydningen av overlevering ved eiendomsovergang i løsøre. Både når det gjelder godtroerverv og kreditorekstinksjon er utgangspunktet at det er avtalen som avgjør når eiendomsretten går over. I andre land krever en overlevering, men ikke her. Når vi likevel krever overlevering i tillegg til avtalen i noen tilfeller (overlevering som rettsvernakt), er det fordi partene ikke helt tiltros å ta vare på hensynet til tredjeperson. Ved kreditorekstinksjon er det tvangskreditorene en er redd for at skal bli lurt av fiktive avtaler fordi partene gjerne samarbeider om å holde ting unna dem, og ved godtroerverv synes man det er for ille at en kjøper nr. 2 skal måtte respektere en avtale hen ikke visste om og ikke kunne vite om. Avtaler syns jo ikke, men det gjør overlevering.

Da disse reglene ble laget, var overlevering det mest håndfaste man kunne holde seg til. Nå kan stort sett all betalinger av betydning spores. Det kaan være at en da bør legge mindre vekt på overlevering i forbindelse med kreditorekstinksjon. Men for godtroerverv er overlevering som rettsvernakt etter mitt syn en veldig god regel.

996

Spørsmål:

Det var noe jeg ikke helt skjønte etter morgenmøtet. I eksempelet der H selger proforma til A og A selger videre til B. Deretter går H konkurs og før konkursåpning har B tinglyst i god tro. Ekstingverer boet godtroende B sin rett selv om B har tinglyst ervervet i god tro etter tingl. § 23?

Svar:

Bs gode tro er irrelevant i forhold til konkursboet. Det følger av forarbeidene til tingl § 23 at den går foran reglene om godtroerverv, og slik sett er et hull i grunnbokas troverdighet. Men B kan ha flaks og ha tinglyste senest dagen før konkursåpning hos H, som i eksempelet ditt. Da er vilkårene for kreditorekstinksjon ikke til stede, og Bs kjøp står seg mot konkursboet til H. Problemet oppstår når H allerede er konkurs når B tinglyser. Da ekstingverer Hs bo eiendommen som B har kjøpt fra A. B kan ikke verne seg mot dette. Alt hen ser er at A ikke er konkurs. H vet han jo ingenting om. Derfor betaler han i god tro til A. Hen får likevel ikke eiendommen.

997

Spørsmål:

Vi forstår ikke hva en såkalt innskrenkende tolkning av tvangsl. § 7-14 er, jfr. morgenmøtet. Kunne du klargjort i det konkrete tilfelle hva en alminnelig tolkning av 7-14 ville vært, og hva en innskrenkende tolkning ville vært?

Svar:

Tvfl. § 7-14 sier at man ikke kan ta utlegg i eiendom debitor ikke eier. Uansett bevisreglene som står der, er det på det rene at når debitor A har solgt til S og salget er gjennomført, eier ikke A det lenger. Dette gjelder uansett om S har tinglyst eller ikke. Da kan As tvangskreditor B etter ordlyden i tvfl. § 7-14 ikke få utlegg i eiendommen, og da kan hen heller ikke tinglyse utlegget og ekstingvere S’ rett. Etter ordlyden hindrer altså tvfl. § 7-14 kreditorekstinksjon i disse tilfellene.

Det kan være grunn til å tolke tvfl. § -14 innskrenkende, slik at B kan få utlegg for å kunne ekstingvere S’ rett. Slik har den parallelle bestemmelsen i tvfl. § -13 første ledd blitt tolket, se f.eks. Rt. 1995 s. 1122 Bauer og Rt. 1997 s. 1698 Sparebanken NOR. Høyesterett gjorde imidlertid ikke dette i Rt. 1999 s. 247 Bygg og Trelast. Mange av oss mener imidlertid begrunnelsen der er gal, fordi den bygger på at kreditorene bare kan beslaglegge det debitor A er registrert som eier av, og ikke alt hen har reell eiendomsrett til (slik deknl. § 2-2 sier). Hvis begrunnelsen er gal, gjenstår imidlertid spørsmålet om lovteksten i tvfl. § -14 skal tas på ordet eller ikke. Mange vil nok mene at tvfl. § 7-14 bør tolkes innskrenkende i tråd med den innskrenkende tolking man har gjort av tvfl. § -13 første ledd. Rettskildemessig er det interessant om lovtekst og Høyesterett her settes til side på denne måten.

998

Spørsmål:

Jeg lurer på om du kort kan oppsummere det du sa med subjektiv og objektiv proforma vurdering i dag på morgenmøtet. Samt kort forklare når tingl. 27 kommer analogisk til anvendelse og ikke.

Svar:

1) En proforma avtale er en avtale som forstås som noe annet enn det avtaleteksten gir uttrykk for, f.eks. at salg av et «bibliotek» skal forsås som salg av en vinkjeller eller at et salg av en fast eiendom skal forstås slik at selgeren fortsatt skal være eier. Dersom det er partenes vilje at en avtale som forstås som noe annet enn det avtaleteksten gir uttrykk for, kaller v det subjektiv proforma. Dersom det er andre grunner til dette, kaller vi det objektiv proforma.

I Deutsche Bank-saken var det ikke subjektiv proforma fordi partene ønsker å overdra aksjene og tok til og med konsekvensene av det. Men avtaleteksten ble likevel satt til side under henvisning til proforma, så da var dette objektiv proforma. Dommen er ikke veldig klar i å redegjøre for når en kan sette til side en avtale pga. objektiv proforma, men det ser ut som om det er i tilfeller der man savner en omstøtelsesregel.

2) Tingl. § 27 første ledd bærer en generell regel om at en godtroende erverver kan stole på det som står i grunnboken selv om det er feil. Dette har rettslig troverdighet og gir grunnlag for ekstinksjon i god tro. Dersom feilen er at noen har fått grunnbokshjemmel på grunn av et ugyldig dokument, kan regelen anvendes direkte. I alle andre tilfeller der man stoler på grunnboken anvender vi regelen analogisk, f.eks. ved husmorsameie (Rt-1991-352 Hopsdal). Grunnen til at man sier at man analogiserer er ikke at tilfellene nødvendigvis likner på ugyldig dokument-tilfellene, men at resultatet er det samme som i disse tilfellene.

Forskjellen på analogisk anvendelse av tingl. § 27 og ulovfestet ekstinksjon er at ved ulovfestet ekstinksjon ekstingverer man på annet grunnlag enn det som står i grunnboka, mens ved analogi fra tingl. § 27 bygger man på grunnboka.

Det er flere unntak fra regelen om at en godtroende erverver kan stole på det som står i grunnboken selv om det er feil. De viktigste er visse sterke ugyldighetsgrunner (tingl § 27 andre ledd), eierskap til hus på fremmed grunn (forarbeidene til tingl. § 15) og opplysninger som kommer fra kartmyndighetene/ matrikkelmyndighetene (Øyer statsallmenning). Jeg tror likevel det er et trygt utgangspunkt å si at en godtroende erverver kan stole på det som står i grunnboken selv om det er feil, også når denne regelen ikke følger av ordlyden i tingl. § 27.

999

Spørsmål:

Dekningsloven 2-2 gjelder beslag både for konkursbo og enkeltutlegg.

Utvidet beslagsrett får kreditor gjennom reglene om kreditorekstinksjon, både lovfestede som tinglysningsloven, men også ulovfestede som ikke realregistrert løsøre ref. "overlevert".

Når du gikk igjennom Fagutleie-dommen sådde du tvil om den utvidede beslagsretten til utleggstaker pga kravet om eierskap jf tvangsfullbyrdelsesloven §7-14 for selve utlegget.

Samtidig skrev du at den nok må tolkes innskrenkende som §7-13.

Trelastdommen uttaler:

Bevisreglene i § 7-13 og § 7-14 suppleres av de alminnelige rettsvernsregler for så vidt angår adgangen til å få utlegg i forhold til tredjeperson"

Den setningen referer da til §20 i tingll. i dette tilfellet.

Problemet slik jeg forstod det var at samme dom satte et krav om at 7-14 måtte forstås slik at A måtte ha hjemmelen for at reglene om kreditorekstinksjon skulle gjelde.

Men, det HR egentlig gjør i den vurderingen er ikke §7-14 i seg selv, men en vurdering av §20 da det er de alminnelige rettsvernsreglene?

I fagutleie dommen, refererer de til samme dom, og konkluderer, iaf mot §23, at grunnbokshjemmelen ikke er et krav. 

De skriver også at samme må gjelde for "lignende rettsvernsregler"

Slår ikke det ihjel trelastdommens argument?

Hva skal vi bruke på eksamen?

Står trelastdommen seg?

Må vi ved tilfeller av enkeltkreditor som skal ha utlegg gå via 7-14 for å ta utlegg? For da kommer vi ikke utenom Trelastdommen vil jeg tro?

Eller kan vi bruke dekningsloiven 2-2 alene, noe jeg vet noen kursledere har postulert?

Alternativt må vi bruke begge og si at rettstilstanden er usikker, men at 7-14 nok må tolkes innskrenkende tilsvarende §7-13 og da sammenfaller med dekningsloven 2-2 og deres felles forståelse av kreditorekstinksjon uavh om kreditor er konkursbo eller enkelt-kreditor?

Svar:

1) Jeg er enig i at Fagutleie setter til side utsagnet i Bygg og Trelast om at «Tinglysingsloven § 20 kan ikke forstås slik at kreditor har beslagsrett i en fast eiendom for krav mot tidligere eier som ikke har tinglyst sin atkomst, i et tilfelle hvor eiendommen er overdratt til og tatt i bruk av en annen».

2) Skal man kunne ekstingvere på grunnlag av tingl. § 20 i slike tilfeller, må en først kunne få utlegg som kan tinglyses. Det er først når utlegget tinglyses utleggstakeren ekstingverer. Ordlyden i tvfl. § 7-14 er tilsynelatende til hinder for dette, for kjøperen er blitt reell eier selv om hen ikke har tinglyst. Spørsmålet blir da om § 7-14 skal tolkes innskrenkende, slik at utleggstakeren kan få utlegg for å kunne ekstingvere. Dette spørsmålet ble ikke berørt i Fagutleie, som handler om konkurs, der det etter tingl. § 23 ikke er nødvendig å tinglyse konkursen for å kunne ekstingvere.

Tilleggsspørsmål:

Da forstår jeg ikke i hvilken lov en enkelt kreditor skal søke havn i om en ønsker å få dekning for sitt krav. Det fremstår jo da meningsløst å bruke dekningsloven når tvfbl. regulerer det (potensielt) så restriktivt.

Er det slik at en ikke kan ta utlegg i det en ikke har beslaglagt?

Hvordan praktiseres dette i virkeligheten? Dette må da være en svært aktuell problemstilling?

Jeg vet mange kandidater er i tvil hvordan da skal behandle enkeltkreditor opp mot dekningsloven og tvangsfullbyrdelsesloven, så sikkert greit å nevne på et morgenmøte om du har tid:)

Svar:

Enkeltforfølgende kreditorers dekning reguleres av tvangsfullbyrdelsesloven. Jeg forstår deg slik at du ikke liker ordlyden i tvfl. § -14, og gjerne vil at jeg skal peke på en annen lov som gir det resultatet du ønsker. Men den beste løsningen jeg kan anbefale er å tolke § 7-14 innskrenkende, slik at den gir adgang til å ta utlegg for å kunne ekstingvere. Dette er det en del praksis på i den tilsvarende bestemmelsen i tvfl. § 7-13 første ledd, og mange har nok uten nærmere analyse tenkt at det samme gjelder for tvfl. § 7-14. De kan vi også gjøre – men med nærmere analyse.

Det er ingen som hevder at en bare kan ta utlegg i det som allerede har beslaglagt. Spørsmålet er om kreditor i strid med ordlyden i tvfl. § 7-14 kan ta utlegg i noe debitor ikke (lenger) eier for å kunne ekstingvere tredjepersons rett i det.

1000

Spørsmål 1

La oss si at H eier en bok. Han selger boken til S. A som har tilgang på boken underslår (slik at vindikasjon ikke er aktuelt) boken før S får muligheten til å få den overlevert. Videre selger han boken til godtroende B som får boken overlevert til seg. S fremsetter så krav om at han er rette eier av boken. Hvordan skal man gå fram for å løse konflikten, er det tale om en HB- eller en SB-konflikt? Det har vel kanskje ikke så mye å si siden ekstl. § 1 får anvendelse på begge konflikttypene, men jeg lurer på hvordan en slik konflikt organiseres i skjemaet siden S ikke utleder sin rett fra A, men samtidig ikke er H. 

Under forutsetning av at A hadde stjålet boken fra H, jf. ekstl. § 2 første ledd, men H forholder seg passiv siden han har mottatt vederlag fra S. Kan S påberope ekstl. § 2 første ledd overfor B og følgelig vinne rett til boken til tross for at han ikke har rettsvern?

Spørsmål 2

Det følger av pantel. § 3-14 at salgspantet skal «avtales» og at det ikke ensidig kan betinges pant fra selgerens side, men behøver hjemmel i avtale med kjøperen, jf. Ot.prp. nr. 39 s. 123. Jeg skjønner dermed ikke hvordan en eiendomsforbehold, jf. § 3-22 (som jo er ensidig) kan likestilles med salgspant, jf. første ledd. Innebærer ikke det en omgåelse av vilkåret om at salgspantet må ha hjemmel i avtale?

Svar:

Spørsmål 1

Jeg ville tegnet dette slik at S utleder sin rett fra rette eier A. Underslageren ville jeg ikke gitt noen bokstav eller kalt hen U. B utleder sin rett fra A via U. At U handler urettmessig, spiller ingen rolle.

Vi får spørsmålet om dette er en HB-konflikt eller en SB-konflikt på spissen om B er en tvangskreditor. Vi kan tenke oss at det er S som kjøper fra A via U. Da er nok dette en SB-konflikt (etter tankegangen ovenfor), og S’ erverv vil ikke stå seg mot tvangskreditor B med mindre S har fått gjenstanden overlevert etter de ulovfestede reglene om overlevering som rettsvernakt ved kreditorbeslag av løsøre.

I det andre eksempelet ditt (der U er en tyv) bruker vi først ekstl. § 2 til å si at B ikke ekstingverer. Da får rette eier A tingen tilbake, og S kan gjøre retten sin etter salgsavtalen gjeldende mot A.

Spørsmål 2

Du har rett i at et ensidig eiendomsforbehold har ikke hjemmel i panteloven og er ugyldig etter pantel. § 1-2(2), jfr. Rt-1968-1188 Trestandard/ pakkseddel. Det § 3-22 referer til, er nok når avtalt salgspant kalles eiendomsforbehold, slik man pleide før.

1001

Spørsmål:

Hei, jeg har et spørsmål angående oppgaven i prøveeksamen.

Kan man argumenterer for direkte anvendelse av tgl. § 27, fremfor å benytte unntaket i annet ledd som et supplement til § 20?

Slik jeg ser det passer ordlyden i § 27 på oppgavens tilfelle. Det eneste som gjør at det er tale om en dobbeltsuksesjon er at Lise selger det samme to ganger. Men den siste gangen er hun ikke rette eier, selv om hun har grunnbokshjemmelen. Ordlyden i § 27 virker derfor treffende.

Jeg føler det også er naturlig med en direkte anvendelse av § 27, siden tilfellene med grov ugyldighet sjeldent passer med dobbelsuksesjonstilfellene (med mindre man oppstiller et tilfelle slik som oppgaven her gjør – men her mener jeg vi egentlig står overfor en hjemmelskonflikt når det kommer til den aktuelle båtfesteretten). Jeg ser ikke at grov ugyldighet egentlig har noen annen plass enn hvor innehaver av hjemmelen har hjemmelen på grunn av ugyldighet. Jeg tenker derfor at tgl. § 27 kan anvendes direkte, selv på dobbeltsuksesjonstilfeller hvor det er tale om en skjult hjemmelskonflikt.

Svar:

Ja, jeg er enig i dette. Men kan godt oppfatte tingl. § 27 som en generell regel om ugyldighet. Det er også mulig å se SB-konflikter som et spesialtilfelle av HB-konflikter, som du antyder når du poengterer at Lise ikke lenger er eier når tingen er solgt. Ordlyden i loven åpner for dette, kanskje vel så godt som den lesningen teorien legger til grunn, der § 20 regulerer SB-konflikter og § 27 HB-konflikter.

1002

Spørsmål:

Jeg har ett spørsmål til, angående tgl. § 18 i prøveeksamen.

En ting er at vilkårene for retting er oppfylt ved grov ugyldighet (men også ved mild ugyldighet?), selv om Nils ekstingverer retten. Men hva skjer praktisk sett i grunnboken. Hvis Tone har krav på å få rettet grunnboken, selv om hun ikke vinner noen eiendomsrett av den grunn, vil jo hun være oppført som hjemmelshaver? Eller er det slik at også Nils’ ekstinksjon også vil bli innført i grunnboken slik at han har hjemmelen. Ville jo være kjedelig om man ekstingverer, men ikke får grunnbokshjemmelen? Hvordan fungerer dette?

Svar:

Tone har i utgangspunktet krav på retting av grunnboken fordi det som står der er feil. Det er feil fordi det dokumentet som fjernet hennes rettighet er ugyldig. Det spiller ingen rolle om ugyldigheten er svak eller sterk.

Når slettingen av Tones rett er slettet, blir også Nils’ hjemmel til båtretten en feil. Også den må slettes ved retting.

MEN: Om Nils har ekstingvert, er det for sent å rette. Selv om innføringen av Nils’ rett skyldes en feil pga. ugyldighet, fører jo ekstinksjonen til at den da blir riktig. Da blir Nils stående som grunnbokshjemmelshaver til båtplassen.

Det kan være at feilen som skal rettes ikke er ugyldighet, men en feilføring på tinglysingen. Da gjelder tingl. § 25. Den bygger på forutsetningen om at rettingen i disse tilfellene har tilbakevirkende kraft, for det er bare i unntakstilfelle kan en som har stolt på feilinnføringen i grunnboken få den retten hen trodde hen fikk. I disse tilfellene er altså ikke ekstinksjon til hinder for retting.

Noen litt uklare kilder her er LB-2013-91963 og TGLA-1983-31.

1003

Spørsmål:

På gjennomgangen av prøveeksamen sa du at retting etter tingl. § 18 ikke kan ha tilbakevirkende kraft overfor en som allerede har ekstingvert retten.

I Rt. 2008 s. 287 henviste Høyesterett til Lagmannsretten tolkning av ordlyden i § 18 : «sannsynliggjorte tinglysningsfeil som i vår sak skal rettes uavhengig av om noen har ervervet rettigheter i eiendommen i tillit til at grunnboken var riktig ført.» - og sa seg enig i denne tolkningen.

Kan hende jeg misforstår litt her, men er denne tolkningen da rettet mot "innføring i grunnboken" og ikke "på annen måte" i § 18?

Svar:

Det følger forutsetningsvis av tingl. § 25 at rettingen har tilbakevirkende kraft når et dokument «er registrert endelig i grunnboken på uriktig måte eller ikke er registrert endelig to uker etter at det ble registrert i grunnboken», altså feil ved tinglysingen, slik som Rt. 2008 s. 287 og litteraturen bekrefter. Hadde det ikke være slik, ville det jo vært unødvendig å ha regelen i § 25 om at den som har stolt på den uriktige innføringen i grunnboken unntaksvis kan bygge på denne.

Det kan imidlertid kreves retting også for andre feil enn dem som tingl. § 25 omfatter, jfr. § 18 «at det på annen måte er gjort feil». Dette vil f.eks. være de tilfellene partenes avtale er ugyldig. I disse tilfellene er det nok best å ikke gi rettingen tilbakevirkende kraft, slik at rettingen ikke slår bena under en ekstinksjon som allerede har skjedd. Dette følger vel av lovens system, for hadde man kunnet gjøre om ekstinksjon som allerede hadde skjedd ved retting ville det ikke bli mye igjen av ekstinksjonsreglene. Det er jo når det er noe feil en godtroende erverver trenger å ekstingvere.

Oppgaven til prøveeksamen gjelder et tilfelle som i forrige avsnitt.

1004

Spørsmål:

kan du forklare meg hvorfor tvisten i prøveeksamen er en S-B konflikt?

Det er vel ikke relevant at Lise/kjeltringen selger noe to ganger? Det er jo tydelig at Tone er rette hjemmelshaver er det ikke? endrer det faktum at Lise forfalsker hennes signatur dtte?

da Lise og Tone inngikk den avtalen, ble Tone rette hjemmelshaver for båtplassen slik jeg forstår. Eller må vi uansett hva anse lise som rette hjemmelsmann fordi hun eier eiendommen heftelsen var tilknyttet?

Svar:

Jeg tenker meg ette som en SB-konflikt fordi Lise (A) selger først til Tone (S) og så til Nils (B). Men som jeg skriver i svar 1001, kan man godt tenkes å bruke tingl. § 27 direkte, men da helst som en alminnelig regel om ugyldighet.

Når du skriver at Tone er rette hjemmelshaver, tenker du kanskje på at Tone er rette eier. Det vil en S i en SB-konflikt typisk være etter først i tid, best i rett-regelen. Hvem som har og burde ha grunnbokshjemmelen, altså hvem som er registrert som eier, er irrelevant i sondringen mellom HB-og SB-konflikter. Husk at H betyr ‘historisk rettighetshaver’ og ikke grunnbokshjemmelshaver i HASB.

Når du trekker inn dette med forfalskning av signaturen, er det kanskje grunnbokshjemmelen mer enn konflikttypen du tenker på. Hvis Nils først har ekstingvert, kan vel ikke Tone få grunnbokshjemmelen tilbake ved retting, se om dette svar 1003.

1005

Spørsmål:

Vet du om det er mulig å ta håndpant i et verdipapir som er elektronisk signert? 

Når dokumentet er elektronisk signert er det jo ikke bare ett originalt dokument, slik at både pantsetter og panthaver i mange tilfelle vil ha tilgang til dokumentet. 

Mange dokumenter er jo mulig å signere elektronisk, så tenkte at dette er et ganske praktisk spørsmål, men har ikke funnet svaret på det...

Svar:

En elektronisk skylderklæring er ikke et verdiPAPIR og derfor ikke et DOKUMENT som kan håndpantsettes etter pantel. § 4-1(1) og (2). Grunnen til at man her ikke kan likestille elektroniske «dokumenter» med papirdokumenter er, som du sier, at det ikke er mulig å frata pantsetteren rådigheten ved å overlevere noe som tilsvarer et originalt gjeldsbrev; det finnes ingen original. Pantsettelse må derfor skje etter reglene for enkle pengekrav, pantel. §§ 4-4 fg., ved notifikasjon av debitor cessus.

1006

Spørsmål:

Jeg synes det er vanskelig å akseptere at det er en suksesjonskonflikt på prøveeksamen. Jeg vil argumentere for at Tone har oppnådd rettsvern mot senere godtroerververe og at tilbakeføringen av bruksretten til båtplassen til Lise (forfalsket eller ikke) er et nytt rettserverv slik at Tone er hjemmelsmann uansett. 

Særlig dette med at Tone har registrert sin rett synes jeg medfører at det er urimelig dersom hun ikke er vernet mot senere godtroerverv. Lilleholt anvender denne betraktningsmåten i sin fremstilling - at rettsvernsakt og sikringsakt er gjensidig utelukkende og at S oppnår rettsvern mot senere godtroerververe ved registrering. Når det skjer en ny registrering etter dette så utledes retten fra Tone og dermed må man løse konflikten etter § 27, mener jeg. Jeg tenker at dette følger direkte av ordlyden av § 20 som sier at yngre rettserverv går foran de eldre som "ikke er registrert samtidig eller tidligere." Når Tone har registrert tidligere så kommer derfor §§ 20 og 21 ikke til anvendelse. Jeg tenker også at det må være grunnlag for å sikre seg mot senere godtroerverve, og at et slikt tilfelle som dette vil uthule denne muligheten dersom Nils kan godtroerverve Tones egentlig registrerte rett. 

Jeg ser frem til dine synspunkter på dette og lurer på hva som er avgjørende for at det tipper motsatt vei for deg. 

Svar:

Jeg mener prinsipielt at en bør definere konflikttypen uten å trekke inn rettsverns- og sikringsakter. De brukes til å løse konfliktene, og blir først relevante når en har funnet frem til en regel som gjør dem relevante. Men det er godt mulig å bruke § 27 direkte her, se om dette svar 1004. Uansett er jeg enig i at falskunntaket i tingl. § 27 andre ledd må anvendes. Men man kan ikke definere konflikttypen med det for øye.

1007

Spørsmål:

Jeg har forstått det som at en forutsetning for tredjemannsvernsdrøftelser, er at det foreligger en rettighetskollisjon.

Er dette noe som kunne kommet på eksamen? i et slikt tilfelle, forventes det at vi kort avfeier tilfellene det ikke foreligger rettighetskollisjon, og går videre i oppgaven? Eventuelt at vi avfeier et slikt tilfelle, men likevel drøfter det subsidiært?

Svar:

Dette vil forhåpentligvis oppgavegiveren klargjøre. Man blir neppe spurt om å drøfte ugyldighet i detalj, men i et tilfelle som Rt-2000-1360 Lena maskin kan en mer inngående drøftelse av ikke-rettighetskollisjoner være på sin plass. Her viste det seg at to panteretter ikke var i motstrid.

1008

Spørsmål:

I tilknytning til prøveeksamen har jeg et par spm dersom du har anledning til å svare.

1) Om anvendelse av tgl. § 27

I motsetning til deg så landet jeg på at tgl. § 27 kommer til anvendelse.

Jeg er enig med deg i at det ikke er noe som direkte stenger for å anvende tgl. §§ 20 og 21 på konflikten (man kan jo se det slik at Tone etter slettelsen av båtpplassretten har en utinglyst rett, isolert sett, og Nils en tinglyst rett). Jeg syns disse § 20 og 27-lovvalgsdiskusjonene er noe av det vanskeligste på studiet, og ønsker å forstå det enda bedre.

2) Om anvendelse av tgl. § 27 i lys av Øyer Statsallmenning

Noe jeg brukte ganske lang tid på innledningsvis ved vurderingen av om tgl. § 27 kom til anvendelse, var en refleksjon om tgl. § 27 kunne komme til anvendelse når H av båtplassbruksretten (Tone) ikke har legitimert A (Lise), og når Tone heller ikke var frivillig "part" av den forfalskede avtalen om opphør av båtplassbruksretten. Grunnen til at jeg brukte lang tid på dette var uttalelser i Øyer Statsallmenning som kanskje kunne tas til inntekt for det, jf. premiss 34 og 35 i dommen.

Jeg endte opp med å tolke "part" utvidende, slik at det omfattet å være part i en forfalsket avtale - men lurte på om dette engang er en problemstilling? Jeg ville nok i alle fall ikke drøftet den på eksamen, da det kan bli litt rotete.

3) Om anvendelse av tgl. § 20 og tgl. § 27 dersom en av de ikke kommer til anvendelse

Dersom en kommer til at tgl. § 27 ikke kommer til anvendelse, så blir det vel naturlig å anvende tgl. § 20 rett og slett fordi Tone da har en utinglyst rett (som riktig nok eventuelt kan rettes med eller uten tilbakevirkende kraft). Det jeg lurte på er om det er noe prinsipielt feil i å anvende bestemmelsen subsidiært dersom man egentlig mener det ikke er en dobbeltsuksesjonskonflikt. Grunnen til at jeg spør er at det framstår for meg da at B i realiteten får 2 muligheter til å ekstingvere, og det er åpenbart gavnlig for B å få saken behandlet etter tgl. §§ 20 og 21. En slik situasjon kan vel ikke helt være det lovgiver har sett for seg?

4) Om retting med tilbakevirkende kraft

Du er skeptisk til at retting skal ha tilbakevirkende kraft. Det jeg lurte på var hvorfor du tenker det er bedre å beskytte godtroende avtaleerver som forutsetningsvis har ekstingvert, når ikke heller Tone hadde noen mulighet til å hindre at Lise forfalsket avtalen.

For øvrig: Finnes det noen rettspraksis om situasjonen der ekstinksjon allerede har skjedd? Så vidt jeg har skjønt så har rettspraksisen om retting til fortrengsel for tredjeperson sin rett handlet om de tilfeller der det har skjedd overdragelse fra A til B, men ikke nødvendigvis ekstinksjon?

5) Om god tro

Var det så åpenbart at god tro ikke var aktuelt å drøfte her? Slik jeg leste oppgaven så var det momenter i faktum som kunne tale mot at Nils visste om Tone sin rett og ønsket å by mer for båtplassen (det kunne hvert fall tolkes slik), og at Tone ikke visste om at Nils muligens var klar over hennes rett.

Svar:

1. Jeg tror generelt det blir lagt for stor vekt på sondringen mellom HB- og SB-konflikter, for de reelle hensynene er ikke så forskjellige. Det er mange grensetilfeller, og det blir enklest om man ikke lar det ønskede resultatet prege klassifiseringen altfor mye. Da får en heller, som jeg (og dansk litteratur) anbefaler, bruke tingl. § 27 andre ledd på SB-konflikter også.

Man kan selvsagt si her at når Tone hadde tinglyst, begynner en ny analyse av konflikttypen. Men det er nok en ide man har fått for å kunne bruke § 27. Ser man på tilfeller der skillet mellom HB- og SB-konflikter er helt avgjørende etter gjeldende rett, nemlig ved kreditorekstinksjon, faller det visst ingen inn å gjøre slike krumspring. Et eksempel er eksamen 2017H (spørsmålet om et pant som var slettet ved en feil sto seg i konkurs, som alle behandler som en SB-konflikt der kreditorekstinksjon kan komme på tale).

2. De bemerkningene du nevner i Øyer statsallmenning er vel ikke et problem ved falsk. Mitt forslag på morgenmøtet (og ellers) er at en skal lese bl.a. bemerkningene i dommen slik at de er blitt noe for vide ved et uhell. Det HR mener, er nok at en ikke skal kunne ekstingvere på grunnlag av opplysninger fra matrikkelmyndigheter mv. selv om de er tinglyste.

3. En subsidiær drøftelse av tingl. § 27 ville være utmerket her, men etter mitt syn ikke nødvendig. Det samme gjelder en subsidiær drøftelse av tingl. § 20 om man begynner med § 27. Grunnen til at jeg mener disse subsidiære drøftelsene ikke er nødvendige, er at de bygger helt ut på de amme vurderingene: Kan man stole på grunnboka i dette tilfellet?

4. Nei, jeg kjenne rikke til rettspraksis på retting som annullerer ekstinksjon, og så vidt jeg skjønner, gjør de ikke det på tinglysingen heller. Lovgivers syn på avveiingen av Tones og Nils’ interesser mener jeg fremgår av tingl. § 27 andre ledd, som jeg nok ville anvende uansett om man analyserer dette som en HB-konflikt eller en SB-konflikt.

5. Ja, man kunne lagt inn en godtrodrøftelse her, men jeg synes oppgaven ble stor nok og avgrenset mot dette i teksten.

Oppfølgingsspørsmål:

Hvordan ville du begrunnet å bruke falsk-unntaket i SB-konflikten? Tradisjonelt er jo tgl. §§ 20 og 21 begrunnet i først tinglyst, best i rett, og ikke i at en ikke kan overføre større rett enn man selv har som etter tgl. § 27.For meg savner jeg et rettslig grunnlag for å bruke 27(2) i dobbeltsuksesjonskonfliktene, selv om det forsåvidt gir mening å utelukke at B vinner mot S når A har forfalsket.Det er altså ikke noe brannfakkel for meg å anvende tgl. § 27 i denne saken, men de legislative hensynene for å anvende tgl. § 20 og 21 med tillegg av tgl. § 27 (2) framstår ikke selvfølgelige for meg

Hva gjelder eksamen 2017H så var det vel ikke noe ugyldig dokument der, og konkursboene anførte tgl. § 23?

Svar:

Det har vel formodningen mot seg at lovgiveren ikke tillater ekstinksjon ved falsk i HB-konflikter, men tillater det i SB-konflikter.

Jeg er enig i det du skriver om eksamen 2017H. Men det ble regnet som en dobbeltsuksesjonskonflikt enda S hadde fått rettsvern og så ble rettsvernet slettet etterpå.

1009

Spørsmål:

1. Er tingl. §§ 20 og 27 gjensidig utelukkende (med unntak av § 27 annet ledd), slik at dersom man velger den ene trenger man ikke å drøfte den andre subsidiært? 
2. Hva er et omsetningsgjeldsbrev og når brukes det? Jeg vet at det defineres i gbl. § 11, men jeg skjønner ikke helt hva som står der og hvilke tilfeller man velger å bruke et omsetningsgjeldsbrev fremfor et enkelt gjeldsbrev.
3. Ved bruk av omsetningsgjeldsbrev; er det alltid et krav om overlevering for å få rettsvern, jf. gbl. § 14?
4. Jeg løste eksamen h2017, og der var det et spørsmål om overdragelse av en panterett. Gitt at panteretten ikke er elektronisk og unntaket i tingl. § 22 derfor ikke kommer til anvendelse, er det slik at panteretten alltid er et enkelt gjeldsbrev og vil få rettsvern ved notifikasjon, jf. gbl. § 29? Eller kan det være tilfeller hvor panteretten er et omsetningsgjeldsbrev og dermed ikke får rettsvern før det er overlevert? Hvilke tilfeller vil eventuelt panteretten være et omsetningsgjeldsbrev fremfor et enkelt gjeldsbrev?

Svar:

1. Man drøfter § 20 subsidiært til § 27 etter vanlige regler, dvs. at man drøfter subsidiært når den første drøftelsen har en usikker konklusjon og den subsidiære drøftelsen vil ha en viss interesse. Ofte er nok ikke det siste tilfelle når det gjelder disse to bestemmelsene, se 1ovenfor (pkt. 3 i svaret). Men det kan hende, f.eks. om man oppfatter gjeldende rett slik at reglen om at grunnboka ikke gir troverdighet for grenser bare gjelder § 27, og ikke § 20 og dette har betydning i saken.

2. Omsetningsgjeldsbrev brukes nesten ikke, og er visst tatt ut av pensum. Reglene i gjeldsbrevloven er imidlertid fremdeles praktiske for konnossementer (en slags sjøfraktbrev). Dokumenter som går under definisjonen i gjeldsbrevl. § 11 er gjeldsbrev der papiret representerer retten kreditor har mot debitor. Man må ha dokumentet i hende for å kunne gjøre kravet gjeldende. På den måten har pengekravet blitt gjort til en «ting». Man har dessuten en rekke regler som skal gjøre slike omsetningsgjeldsbrev lettere å selge (omsettes). Om de overleveres til en ny kreditor i god tro vil således ofte en del innsigelser debitor eller konkurrerende eiere av gjeldsbrevet har, ekstingveres.

3. Ja, med det unntaket at noen hevder at interesselæren for løsøre ved kreditorekstinksjon også kan anvendes på omsetningsgjeldsbrev.

4. Det er nok riktig at enkle pantebrev, som er det som nå brukes, følger rettsvernreglene for enkle pengekrav (notifikasjon av pantsetter) ved overdragelse. Dette er imidlertid nærmere diskutert i sensorveiledningen til oppgaven du nevner. Før årtusenskiftet ble det brukt pantobligasjoner (pantesikrede omsetningsgjeldsbrev, gjeldsbrevl. § 11 nr. 3) der en nå bruker enkle pantebrev. For å være en obligasjon/et gjeldsbrev må dokumentet inneholde en ubetinget skylderklæring, noe som dagens enkle pantebrev ikke gjør.

1010

Spørsmål:

Jeg lurer på om/hva som er forskjellen på rettsvernsakt og sikringsakt?

Svar:

Noen vil gjerne sondre mellom rettsvernakt og sikringsakt, men man klarer seg etter mitt syn lenge med begrepet rettsvernakt for begge deler. Falkanger & Falkanger bruker ikke begrepet sikringsakt.

Tenk deg at en løsøregjenstand blir solgt av A til S og deretter av A til B. Etter godtroloven blir resultatet ofte at den som har fått tingen overlevert først vinner rett. Overleveringen til S er en rettsvernakt. fordi den verner S' ervervede rett. Overleveringen til B er en sikringsakt, fordi den er et vilkår for at B skal ekstingvere. Overleveringen får altså forskjellig betegnelse avhengig av om den innebærer ekstinksjon eller ikke.

På tidspunktet for overleveringen vet man ofte ikke om det er en sikringsakt eller en rettsvernakt. Det samme gjelder andre "akter".

Lilleholt s. 388 skriver, i tråd med det som er sagt ovenfor:

«Rettsvernakt» bli i denne framstillinga nytta om ei handling eller eit tiltak som kan gje vern mot at retten må vike for seinare godtruerverv og kreditorbeslag (registrering, fråtaking av innehaving, notifikasjon). «Rettsvernakt» blir dermed noko anna enn «Sikringsakt», som er ei handling eller eit tiltak som er eit vilkår for godtruerverv eller kreditorekstinksjon (óg registrering, fråtaking eller notifikasjon, men ikkje alltid heilt samanfallande med rettsvernakt).

---

«Sikringsakt» blir i denne framstillinga nytta om ei handling eller eit tiltak som er eit vilkår for godtruerverv eller kreditorekstinksjon (registrering, fråtaking eller notifikasjon). «Sikringsakt» blir dermed noko anna enn «rettsvernakt», som er ei handling eller eit tiltak som kan gje vern mot at retten må vike for seinare godtruerverv eller kreditorbeslag

I deknl. § 5-10 er begrepet sikringsakt brukt annerledes enn i Lilleholts bok.

1011

Spørsmål:

Slik jeg har forstått det, så gjelder gjeldsbrevloven § 29 og panteloven § 4-5 for pantsettelse av enkle pengekrav. Ved slike tilfeller er det et krav om notifikasjon for å få rettsvern. 

Ved pant i et samlet pengekrav, gjelder et krav om tinglysning for å få rettsvern. Dette fremgår av panteloven § 3-6 og § 3-12. Ved driftstilbehørspant og varelagerpant gjelder tinglysningen den samlede massen av pengekrav, slik den "til enhver tid er", jf. § 3-4 og 3-11. Dette medfører jo at man ikke kan beskytte seg mot eventuelle godtroerververe av enkeltgjenstander i driftstillbehørspantet og varelagerpantet. Hva skjer om pantsetter selger flere av enkeltgjenstandene som befinner seg i disse lagrene, slik at massen av pengekrav reduseres betraktelig? Det virker veldig urimelig at en "slem pantsetter" kan selge disse enkeltgjenstandene (så fremt kjøper er i god tro) og la dette gå på bekostning av panthaver, uten å få noe konsekvenser for det? Er det noe jeg har misforstått? Hva slags hensyn begrunner dette? 

Jeg lurer også på om det samme gjelder ved utleggspant. 

Videre, har jeg lest HR-2020-837-A og forstått det sik at tinglysning av factoringpant etter pantl. § 4-10 vil gi rettsvern mot godtroerverv av rett til tingsinnbegrepet etter tingl. § 34, jf. tingl. § 20. Men er det samme regel her som for driftstilbehør og varelager, at man ikke er beskyttet for godtroerverv av enkle pengefordringer ved factoringpant?  

Svar:

Ved driftstilbehørspant og varelagerpant gjelder tinglysningen den samlede massen av det relevante driftsløsøret. Men rettsvernet som oppnås ved denne tinglysingen beskytter ikke mot ekstinksjon etter godtroloven, pantel. § 1-2(4). Legg merke til at panthaver heller ikke har noen sikkerhet for at pantegjenstandene tilhører pantsetteren (Løsøreregisteret sier ikke noe om hvem som eier det pantsatte og panthaveren kan ikke påberope seg godtroloven ved underpant) eller at de øvrige vilkårene for gyldig pantsettelse er til stede. Det pantsetteren får sikkerhet for, er at hen får en særrett i pantsetterens konkursbo det som faktisk er pantsetterens driftsløsøre. Man sier gjerne at panteretten er et sikkerhet mot pantsetterens pengeproblemer, men ikke mot hens uærlighet og gale opplysninger.

Noe tilsvarende gjelder også ved utleggspant i tingsinnbegrep (pantel. § 1-2(4) og deknl. § 2-2), factoringpant (pantel. § 4-10(2)) og etter pantel. § 5-7(6).

Dette oppleves visst som en akseptabel risiko for panthaverne. I enkelte tilfeller er de imidlertid beskyttet mot ekstinksjon (pantel. §§ 3-8, 3-17 og 5-5). Heller ikke i disse tilfellene er panthaveren beskyttet mot innsigelsen om at pantsetteren ikke eier løsøret, etc.)

I tillegg til dette må panthaveren finne seg i vanlig salg fra varelageret og vanlig utskifting av driftsløsøret, jfr. pantel §§ 3-7 og 3-13. Dette skal ikke forringe panthaverens sikkerhetsrett og er uproblematisk i denne sammenhengen.

1012

Spørsmål:

Kan interesselæren brukes som unntak fra overleveringskravet i ekstl. 1? Om ikke, hvorfor?

Svar:

Nei, interesselæren er bare et unntak fra det ulovfestede overleveringskravet ved kreditorekstinksjon. At læren ikke kan supplere ekstinksjonsloven følger vel allerede av at den ikke er nevnt der. Men siden det er viktig at selgeren blir fratatt legitimasjonen ved godtroerverv, passer læren uansett dårlig inn i den sammenhengen.

1013

Spørsmål:

Jeg får ikke helt fatt på hva factoring og factoringpant er, kunne du forklart hva det er?

Svar:

Dette må forklares i to trinn.

For det første må man ha klart for seg at fordringer kan pantsettes på liknende måte som løsøre. Om jeg eier en gullbarre eller et pengekrav på deg, er det en verdi for meg. Den kan jeg gi noen en særrett til dekning i (jfr. pantel. | 1-1) som sikkerhet f.eks. for et lån, altså et pant. For pengekrav (men ikke for andre krav) er det hjemmel for slik pantsettelse i pantel. § 4-4 fg.

For det andre kan man kombinere slike pant i en gruppe. Dette kjenner vi godt fra løsøre, der en f.eks. kan kombinere pantsettelsen av flere løsøregjenstander i et varelagerpant eller håndpant ("alle tingene i garasjen min"). På samme måte kan en kombinere pant i flere fordringer i en gruppe. Det er dette som kalles faktoringpant. Hjemmelen for dette er panteloven § 4-10.

Fordelen med å samle flere pant i en gruppe er rent praktisk - man lage en avtale for mange pyntegjenstander/fordringer. Dessuten kan det ha den fordelen at man kan fjerne enkelte av pantegjenstandene /fordringene og legge til nye ved behov, f.eks. når varer selges og produseres eller kundefordringer oppstår eller betales. Ved løsøre sier vi at det dreier seg om et tingsinnbegrepspant. Ved factoring snakker vi gjerne om pant i en kontantstrøm.

Varelagerpant får rettsvern i pantsetterens konkurs og mot utlegg mot hen ved tinglysing i Løsøreregisteret, uten at pantegjenstandene spesifiseres. På liknende måte får også får også factoringpant rettsvern i pantsetters konkurs og mot utlegg mot hen ved tinglysing i Løsøreregisteret (pantel § 4-10(2)). Skal panthaveren i tillegg ha rettsvern for factoringpantet mot konkurrerende erververe i god tro av pant eller eiendomsrett i fordringen, må melding gis til de som er debitor cessus(pantel § 4-10(2)). Dette er i prinsippet det samme som følger av pantel. § 1-2(4) for løsørepant som er tinglyst i Løsøreregisteret.

I en mye diskutert dom HR-2020-837-A Bergen Bunkers avgjorde HR at man ikke kunne få rettsvern for en factoringavtale ut over grensene i pantel. § 4-4(1) uten tinglysing.

Jeg kunne kanskje også nevne at deknl. § 5-5 siste ledd dreier seg om faktoringpant. Den sier at omstøtelse av faktoringpant skal vurderes etter deknl. § 5-5 og ikke etter den strengere regelen i § 5‑7.

1014

Spørsmål:

1 Spørsmålet knytter seg til tingl. § 20 tredje ledd. Etter tredje ledd må et rettserverv være registrert senest dagen før utlegget for at det skal ha rettsvern. Er det her snakk om dagen før utlegget er tatt, jf. tvangsl. § 7-18 første ledd, eller dagen før utlegget blir tinglyst?

2 Jeg løser eksamen v2019 nå. I sensorveiledningen har de uten videre lagt til grunn at utlegget ble tatt den dagen det ble tinglyst. Jeg vet ikke om jeg har misforstått noe, men jeg trodde det var dagen utlegget blir ført inn i namsboken som skulle legges til grunn?

Svar:

1 Det er snakk om dagen før utlegget ble tinglyst. Dette er altså den samme regelen som i tingl. § 23. Jeg mener det følger av ordlyden, og iallfall av begrunnelsen for regelen: Før man innførte klokkeslettprioritet i tinglysingen var dette den eneste måten man kunne vite om det konkurrerende ervervet virkelig var registrert før utlegget.

2 Du har rett i at utlegg blir tatt når det blir innført i namsboken og ført tinglyst senere. Jeg har ikke gått inn i sammenhengen her, men datoen utlegget ble tatt kan være relevant f.eks. når det gjelder utlegg som sperre for videre opplåning av en foranstående heftelse.

1015

Spørsmål:

Jeg har et spørsmål om panterett jeg håper du kan svare på! Spørsmålet gjelder det å gi pantesikkerhet i et formuesgode for eldre gjeld.

På kurs gikk vi gjennom oppgave 18. Seilforeningen Båtliv, der vi diskuterte salgspant. Vi så på ordlyden i pantel. § 3-14: om at i forbindelse med salg av løsøre kan det avtales panterett i det solgte. Ordlyden tilsier at pantavtalen må være inngått samtidig som salget. Dette fremkommer også av Rt-2000-1360 Lena Maskin: Det stilles her krav om at det må foreligge en avtale om salgspant i hvert enkelt tilfelle. Salgspantavtalen må være inngått «i forbindelse med» salget». Avtalen om salgspant må følgelig være inngått senest samtidig med at gjenstanden blir overgitt til kjøperen og før selgerens hevnings- og stansningsrett opphører

Som begrunnelse for dette “samtidighetsvilkåret” ble det sagt i kurs at “pantet rekker ikke lenger enn den kreditt som tilføres debitors formuesmasse”.

Det jeg lurer på, er hvorfor denne begrunnelsen ikke også gjør seg gjeldene ved stiftelse av pant for eldre gjeld.

Hvis man ser på ordlyden i for eksempel pantel. § 2-1 om pantsetting av fast eiendom, fremkommer det ikke noen krav om at pantet stiftes samtidig med kravet/levering av motytelse.

Med mindre jeg har misforstått noe da, vil dette i praksis kunne bli slik:

· En skyldner eier et hus verdt 100 000 kr og en hest verdt 20 000 kr.

· Skyldner har tatt et usikret lån på 100 000 kr hos kreditor A.

· En måned senere får han et usikret lån på 100 000 kr hos kreditor B. 

En måned senere gir skyldner kreditor A sikkerhetsstillelse i huset for kravet, jf. Pantel. § 2-1. Han kan eventuelt gi sikkerhetsstillelse i hesten, men bare som håndpant, fordi det ikke faller inn under reglene om salgspant, varelager eller driftstilbehør (forutsatt at skyldner ikke er næringsdrivende).

I dette tilfellet der skynder gir kreditor A en sikkerhetsstillelse etter at kreditor B har gitt usikret kreditt, har det ikke blitt tilført mer verdier inn i skyldners formuessfære. Kreditor B har dermed fått svært begrenset dekningsmulighet sammenliknet med hva han kunne forvente ved inngåelsen av sin låneavtale med skyldner. 

Dersom tidspunktet for når salgspant må stiftes er begrunnet i at “pantet rekker ikke lenger enn den kreditt som tilføres debitors formuesmasse”, ser jeg ikke helt hvorfor dette ikke gjør seg gjeldene utenfor tilfellene om salgspant, slik som jeg har forsøkt å illustrere i eksemplet over. 

Svar:

Her er du virkelig på sporet!

En avtale om pant er en avtale panthaver og pantsetter gjør til skade for tredjepersoner. De skadelidende er pantsetterens kreditorer bortsett fra panthaveren, fordi de ikke får være med å del verdien av pantet f.eks. i pantsetterens konkurs. Derfor må panteretten begrunnes.

Panteretten begrunnes gjerne med at den kanaliserer billige lån til dem som kan stille pant. Dette kan være riktig eller galt, men krever iallfall at en panterett resulterer i et lån. Fullt så strenge er man imidlertid ikke. Men om det er avtalt et pant like før konkursen som ikke resulterer i et nytt lån, men som sikrer gammel gjeld, kan panteretten omstøtes etter deknl. § 5-7 (ikke pensum).

Det samme gjelder for salgspant. Her tenker en seg at når kjøperen ikke betaler kjøpesummen med en gang, har liksom selgeren gitt hen et lån og fortjener å få (salgs)pant i salgsgjenstanden.

For salgspant trengs det imidlertid også å begrunnes at man akkurat i disse tilfellene skal kunne ha underpant i løsøre, i strid med utgangspunktet i håndpantregelen (pantel. § 3-2). For å begrunne dette sier en gjerne at salgspantgestanden er et nytt formuesgode som har kommet inn i pantsetterens formuessfære. (Dette kalles «versio in rem»-argumentet på fint, etter en romerrettslig actio som er nokså irrelevant.) Men dette er ikke helt sant, for hadde ikke selgeren fått salgspant, ville verdien av salgsgjenstanden vært delt mellom alle kreditorene til kjøperen/pantsetteren eller kjøpet med tilhørende gjeld ville ikke blitt noe av. Likevel forherliges argumentet f.eks. i Rt-2000-1360 Lena maskin s. 1364.

For andre unntak fra håndpantregelen søker en gjerne andre begrunnelser.

1016

Spørsmål:

1. Bank Norwegian var en utleggstaker som prøvde å ta utlegg i eiendommen som ble solgt til bonden for minst 20 år siden. Hva hvis Bank Norwegian heller hadde vært et konkursbo, kan selvstendig rettsvernshevd gjelde overfor et konkursbo? Eller hadde ting. § 23 avskjært fra selvstendig rettsvernshevd, da det er krav om tinglysing for rettsvern overfor boet? Eller blir det da en vurdering av «tilhører» i deknl. § 2-2, og evt. reell eier, jf. rettspraksis?

2. Er uttalelsen fra Høyesterett om «reell eier» kun mulig å bruke i proforma-tilfeller? Eller er den mulig å bruke i vurderinger av «tilhører» i deknl. § 2-2 ved fast eiendom, når det egentlig henvises til å supplere med tinglysingslovens bestemmelser?

3. Er det riktig å tenke at selvstendig rettsvernshevd kun gjelder i suksesjonskonlikten overfor kreditorekstinksjon (siden det er uklart at det gjelder for omsetningserververe), og at ulovfestet ekstinksjon kun gjelder i hjemmelsmannskonflikten?

Svar:

1 Tingl. § 21 andre ledd bestemmer at tinglysing ikke har betydning for vanlig hevd (eiendomserverv med aksessorisk rettsvernhevd), mao. at hevd har rettsvern uten tinglysing. Dette er et unntak både fra tingl. §§ 20, 23 og 27. Selvstendig rettsvernhevd bygger på at den som allerede eier en eiendom (men ikke har tinglyst ervervet) ikke skal stilles dårligere enn en vanlig hevder, slik at også hens arver står seg etter at hevdstid er gått. Jeg synes det er naturlig å la dette resonnementet få det samme virkeområde som §§ 21 andre ledd, slik at rettsvernhevd (iallfall) vil stå seg både mot utlegg og konkurs.

Å bruke deknl. § 2-2 her fører neppe frem. Kan man først ekstingvere, fraviker man deknl. § 2-2, b\noe som også er forutsatt i teksten til denne bestemmelsen. Rekkevidden av § 2-2 avgjøres da av rekkevidden av ekstinksjonsbestemmelsene (forrige avsnitt).

2 Jeg forstår ikke helt dette spørsmålet, men tror jeg har svart på det i forrige avsnitt. Spør igjen om det trengs.

3 Selvstendig rettsvernhevd etter Bank Norwegian-dommen gjelder bare suksesjonskonflikter, siden den gjelder kreditorekstinksjon og vi ikke har regler om kreditorekstinksjon i HB-konflikter. Blir prinsippet bekreftet å gjeld også ved godtroerverv, vil det være naturlig at det gjelder i begge konflikttyper. Det ville være rart om et erverv sto seg mot godtroende erververe i den ene konflikttypen, men ikke den andre.

Ulovfestet (godtro)ekstinksjon er en helt annen problemstilling. Her bygger legitimasjonen ikke på grunnboken, men på et eller annet annet, og resonnementet om rettsvernhevd ovenfor i punkt 1 blir irrelevant. Jeg kan ikke se at hytteeiernes stilling i f.eks. Sigdal burde blitt annerledes om området en gang hadde tilhørt selgeren av hyttetomtene. Konflikttypen berører ikke noen av resonnementene i dommen.

1017

Spørsmål:

Jeg har spørsmål vedr. forholdet mellom opplåning og gjenopplåning. Slik jeg har forstått det siktes gjenopplåning som regel til de situasjoner der det er tale om sikring av et nytt engasjement, mens med opplåning  siktes til den opprinnelige utbetaling av en pantesikret fordring. Dersom ettersående panthaver er kreditor vil det ikke ha rettslig betydning å sondre mellom begrepene, da rettsreglene er like. Jeg lurer imidlertidig på hvordan det står seg ved første gangs opplåning når etterstående panthavere er frivillige erverv.

I falkganger står det følgende: 

Tinglysingen av pantedokumentet (med S som fordringshaver) må i alminnelighet oppfattes som et prioritetsforbehold, som må respekteres av B som senere inngår avtale med eiendommens eier (A). Hvorvidt den tinglyste panterett var effektiv eller først ble det etter tinglysingen av Bs rettigheter, spiller i denne relasjon ingen rolle for Bs prioritetsstilling.

B kan tenkes å sette som vilkår for sitt lånetilsagn at nåtidig eller fremtidig «ledighet» under S’ pantedokument ikke skal utnyttes fra eierens side. Er dette vilkår akseptert av eieren, vil en senere oppfylling av S-pantet være et kontraktsbrudd overfor B; om bruddet også får konsekvenser for Bs prioritet, se nedenfor ad Rt. 1994 s. 775 (Yousuf)

1.Innebærer det at hovedregelen ved førstegangs  opplåning (dersom ettersående panthaver er et frivillig erverv) er at etterstående ikke kan få fordel av den plass som ikke reelt sett er utnyttet. Med andre ord at panteretten har prioritet fra tinglysningen tiltros for at utbetaling skjer senere enn tinglysningstidpunktet?

2. Når Falkganger viser til unntak der B eventuelt har avtalt et lånevilkår som innebærer et brudd med oppfylling av S-pantet - og i den forbindelse viser til Yousuf-dommen: Hvordan foretas en slik drøftelse? Illojalitetsbetrakningen som ble klarlagt i avgjørelsen knytter seg til gjennopplåningsadgangen? 

3.Endelig håper jeg på å få en rask avklaring. Når det er snakk om ettersående utlegstagere eller konkursbo - er det bare om pant som kommer annenstående? Eller vil reglene som knytter sseg til utlegg også komme til anvendelse dersom utleggstaker er panthaver nr 4. eksempel: A er hovedpant. B er avtalepant. C er avtalepant. D er utlegg. Vil reglene som knytter seg til ettestående kreditorer komme til anvendesle her?

Svar:

1 Etter Yousuf er det nok en lojalitetsstandard som gjelder: Foranstående panthaver kan bare utnytte ledig prioritet om det er lojalt overfor etterstående. Har pantsetteren (eieren av eiendommen) og andreprioriteten avtalt at det ikke skal lånes opp på første prioritet, er det illojalt å låne opp (Yousuf). Det illojale består da i at foranstående panthaver medvirker til at pantsetteren bryter kontrakten med andreprioriteten. Er det ikke illojalt mot etterstående panthavere pga slike avtaler eller av ande grunner, kan imidlertid foranstående panthaver låne opp. Jeg synes derfor at du er litt streng i punkt 1.

Det spiller nok liten rolle for lojalitetsstandarden om opplåningen skjer kort eller lang tid etter tinglysingen av den foranstående prioriteten.

2 Jeg tror jeg har svart på dette under 1 ovenfor.

3 I ditt punkt 3 er jeg ikke sikker på hva «annenstående» og «hovedpant» betyr. Avklar det gjerne for meg om nødvendig. I eksempelet ditt vil utleggstaker D psperre for opplåning av både panterett A, B og C.

1018

Spørsmål:

1. Hva er skjæringstidspunktet for «overgitt» ved stansingsretten når formuesgodet er fast eiendom? Her vil man jo kunne se hen til deknl. § 7-2 jf. avhl. § 6-1. I lovkommentaren til avhl. står det at selger vil kunne holde tilbake skjøte eller unnlate å overlate bruken av eiendommen til kjøperen. Sande sier (selv om han påpeker at han er noe usikker) at stansingsretten ikke lenger er i behold dersom to kumulative vilkår er oppfylt, 1) skjøte er overgitt, og 2) hjemmel er overført (ervervet er tinglyst). Hva er riktig å gjøre her? Hevingsretten i avhl. § 5-3 (4) har ganske klare retningslinjer for når hevingsretten er i behold – og siden vi snakker om at stansing- og hevingsrett generelt i praksis vil ha samme konsekvens – kan man bruke avhl. § 5-3 (4) også ved stansingsrett?

2. Definisjonen av omsetningsgjeldsbrev, gbl. § 11 – hva skiller et omsetningsgjeldsbrev og et enkelt pengekrav? Lurer også særlig på gbl. § 11 nr. 3 hvor jeg ikke forstår ordlyden – kan et omsetningsgjeldsbrev være pant i fast eiendom, skip eller i luftfartøy?

3. Er lov om hendelege eigedomshøve pensum? Hvis ja, hvilke paragrafer må vi kjenne til, og i hvilke situasjoner blir loven aktuell?

4. I hvilke konflikttyper får ekstl. § 2 (1) og (2) anvendelse på? Vi har lært at godtroloven ikke skiller mellom konflikttypene. Imidlertid mener jeg at hvert fall ekstl. § 2 (1) ikke vil passe særlig godt inn i en dobbeltsuksesjon, og lovdata skriver tilsvarende at bestemmelsen ikke får anvendelse ved dobbeltsuksesjon. Videre lurer jeg derfor på om ekstl. § 2 (2) også har noen slik begrensning – la oss for eksempel si at en museumsdirektør eller liknende selger en museumsgjenstand først til S og deretter til B – kan ekstl. § 2 (2) da påberopes slik at B ikke kan ekstingvere? Hvem vinner rett da? S?

5. Jeg sliter litt med å forstå hvordan en avtalepanthaver ekstingverer. Si for eksempel at A selger en bok til en omsetningserverver (S). S har ikke overtatt tingen. Deretter pantsetter A hele varelageret til fordel for B (forutsatt at boken er en del av varelageret). Når pantet skal realiseres, er boka fortsatt hos A. Spørsmålet er om B kan ta beslag i boken? Og hva er i så fall hjemmelen i disse situasjonene?

6. Hvilke rettigheter i formuesgoder kan ekstingveres på ulovfestet grunnlag? Er det noe annet enn fast eiendom, løsøre og (muligens) omsetningsgjeldsbrev?

7. Grensen mellom rettslig- og faktiske forhold. Er spørsmålet om en rettighet er en bruksrett eller full eiendomsrett et faktisk forhold, som grunnboken ikke gir troverdighet om? Du mener vel at Øyer Statsallmenning sier det. Hvis ja, hvordan gir det da mening at man etter tingl. § 12 kan tinglyse en bruksrett?

8. Kolliderende rettigheter når rettigheten er en veirett/bruksrett eller liknende. Det er jo ikke alltid gitt at dersom A først selger en veirett til deler av eiendommen til S, og deretter selger en tilsvarende veirett til B – at det er kolliderende rettigheter? De begge kan bruke veien uten at det skjer en rettighetskollisjon. Hvordan drøfter man hvorvidt to rettigheter kolliderer? På Røsæg sin prøveeksamen så var det snakk om en båtplassrett – og selv om det var nokså åpenbart der at rettighetene kolliderte fordi det kun var en båtplass – så er det etter min mening et spørsmål som i noen grad kan problematiseres.

Svar:

1 Ja, avhendingsl. § 5-3(4) presiserer “overgitt” når det gjelder fast eiendom. Når eiendommen er «overgitt» har selgerens stansings- og hevingsrett gått tapt og eiendomsretten har slik sett gått over på kjøperen.

Men: Selv om stansigsretten har gått tapt for eiendommen ved at bruken er tatt over, kan skjøtet holdes tilbake (avhendingsl. § 5-5). Dette gjør at selgeren kan skaffe seg rettsvern for f.eks. en hevingsrett eller pant for restkjøpesummen også etter at eiendommen er «overgitt», se tingl. § 21 tredje ledd. Selgeren kan imidlertid bare holde skjøtet tilbake for det som er avtalt (se ordlyden i § 5-5). Ensidige forbehold holder nok ikke.

2 Et enkelt pengekrav kan være helt uformalisert. Men et omsetningsgjeldsbrev må være en ubetinget skylderklæring (GJELDSbrev) på papir (gjeldsBREV). Dessuten må et slikt gjeldsbrev tilfredsstille et av alternativene i gbl. 11, f.eks. ved at det står «omsetningsgjeldsbrev» på det.

Et gjeldsbrev etter gbl. § 11 nr. 3 er et gjeldsbrev der det avtales at gjelden er sikret ved pant i en bestemt eiendom. Dette kalles ofte en pantobligasjon. (Obligasjon og gjeldsbrev er det samme.) Før årtusenskiftet ble pant i fast eiendom gjerne tinglyst ved at et slikt gjeldsbrev ble registrert på den pantsatte eiendommen. Etter årtusenskiftet brukes enkle pantebrev i stedet. De er ikke gjeldsbrev (de sier ikke noe om gjelden pantet skal sikre) og da slett ikke pantobligasjoner.

3 Nei, denne loven e rike pensum.

4 Du trenger ikke å bestemme konflikttypen for å kunne anvende ekstl. § 2 fordi teksten ikke spør etter det. Men det er riktig at det er vanskelig å finne et eksempel der § 2 nr. 1 (tyveriunntaket) vil komme til anvendelse i et dobbeltsuksesjonstilfelle; det måtte være som selgeren stjeler tingen tilbake fra en kjøper. Det er helt typisk at man lager flere unntak fra ekstinksjonsreglene i HB-konflikter enn i SB-konflikter, kanskje fordi man gjerne vil beskytte den historiske eieren H. I tinglysingsloven har vi slike inntak i tingl. § 27 andre ledd.

Noe tilsvarende gjelder for § 2 nr. 2 (museumsunntaket). Poenget er at museet (stort sett) vinner enten det er H eller S. H eksempelet ditt kan verken S eller B ekstingvere museet Hs rett. Og har et museum S kjøpt en ting fra A og A selger tingen også til B kan B i prinsippet ikke ekstingvere om vilkårene i bestemmelsen er oppfylt. Det skal godt gjøres. En kan tenke seg at museumsvakt A selger en museumsgjenstand til museet der han jobber, overleverer den og å selger og overleverer den til B. Da kan B ikke ekstingvere, og en behøver ikke anstrenge seg med å gjøre museet til en H for å komme til det resultatet.

5 En varelagerpanthaver B får ikke tingen overlevert, og ekstingverer allerede av sen grunn ikke S’ rett til boken. Men dette følger allerede av pantel. § 3-4(3), jfr. 3-11(5). Om varelageret var håndpantsatt til B, ville imidlertid B ekstingvert (ekstl. § 1 nr 1 siste punktum).

6 Vi har vel bare ett eksempel på ulovfestet fra HR (Sigdal-dommen), og det var fra før EMK P 1-1 (et menneskerettslige eiendomsvernet) ble gjort til en del av norsk internrett. Dette er derfor helt uavklart. Siden EMK krever en rimelig klar rettsregel for å frata noen eiendomsretten eller tilsvarende rettigheter, tror jeg ikke slik ulovfestet ekstinksjon du nevner kan komme på tale.

7 Jeg er enig i at det som sies i Øyer ikke gir mening. Rettigheters art og utstrekning er den del av definisjonen av rettigheter, og ikke faktiske forhold. En anne sak er at opplysninger fra kart- og matrikkelmyndighetene ikke kan danne grunnlag for ekstinksjon selv om de er tinglyst. Det var nok det som var avgjørende i dommen.

Tingl. § 12 tror jeg ikke gir mye veiledning her. En kan jo tenke seg at en kan tinglyse en bruksrett uten at det gir rettsvern for den s art og utstrekning.

8 Jeg er enig i at en ikke tenger å la en rett ekstingvere en annen om de ikke kolliderer. Det kan, som du sier, dreie seg om to veiretter, en veirett og en brønnrett eller to panteretter. Dersom det ikke skjer ekstinksjon, blir rettene stående med forskjellig prioritet. Se nærmere https://rosaeg.no/uio/disposisjoner/tredjemannsvern/virkning.doc.

På prøveeksamen var det meningen å gjøre det klart at det var motstrid mellom rettighetene til Tone og Nils.

1019

Spørsmål:

Løser utsatt eksamen v22. Er det virkelig slik at det ikke er avklart hva som ligger i «registrert» i tingl. $20? Sensorveiledning viser til $7 i samme lov som opererer med midlertidig og endelig registrering, men at det ikke gir noe klart svar. Videre vises det til $25 etc, forarbeider og hensyn.

Spørsmålet mitt, såfremt dette er riktig, hvorfor dette ikke er avklart?

Svar:

Hva som ligger i registrert i tingl § 20 er avklart (foreløpig registrering er nok), men ikke hva som menes med «tinglysing» i pantel. § 3-17(3). Ved en rask lesing av sensorveiledningen synes jeg den ser grei ut.

Problemet har nok oppstått fordi man ikke hadde god nok oversikt da loven ble til. Det brukes liten energi på å registrere og rette slike uklarheter i etterkant. Det skal vi være glade for, for det gir oss en mulighet til å trene opp våre egne analytiske evner.

1020

Spørsmål:

Ulovfestet ekstinksjon

Utgangspunkt, de alminnelige ekstinksjonsvilkårene må være oppfylt. Det er ikke avklart om det må foretas noen sikringsakt. Må god tro og legitimasjon vilkårene være oppfylt, for deretter vurdere hensynet til rette eier opp mot erverver på bakgrunn av momentene. Altså interesseavveiningen?

Eller er tidshorisonten for når god tro må være til stede utvidet (med tanke på det uklare vilkåret sikringsakt), slik at momentene i interesseavveiningen er av betydning for aktsom god tro vurderingen?

Altså: må de alminnelige vilkårene først være oppfylt; for så å vurdere om det foreligger sterke grunner som tilsier ekstinksjon?

Eller,

Er hele vurderingen en samlet vurdering hvor det er tilstrekkelig at erverver kommer i aktsom god tro på et senere tidspunkt på bakgrunn av lang tid, passivitet osv.?

Svar:

Man kan godt rydde unna de få holdepunktene en har i gjeldende rett før en tar interesseavveiingen, men en kan også integrere drøftelsene.

Et problem med ulovfestet ekstinksjon (legitimasjonserverv) er at det er helt uklart når doktrinen skal brukes. Vi har bare ett eksempel der Høyesterett har brukt den (Rt-1992-352 Sigdal), og selv om et og annet poeng har blitt berørt i andre saker, er det meste uklart. Enda mer uklart ble det etter HR-2022-1119-A Trollvassbu, der Høyesterett understreket grunneierens sterke stilling i norsk rett og ga naboloven § 11 generell anvendelse. Det praktiske tilfellet av ulovfestet legitimasjonserverv – der det bygges på fremmed grunn – vil da måtte løses i grunneierens favør, og ulovfestet legitimasjonserverv vil det da ikke være plass til.

Dette gjør det selvsagt vanskelig å si noe om norsk rett. Men den uklare rettstilstanden vil også være et problem i forhold til EMK P 1-1. Eiendomsrett kan ikke settes til side med mindre dette har støtte i en forholdsvis klar rettsregel. Allerede av denne grunnen vil det være vanskelig å gjenta Sigdal-dommen i dag, side EMK nå gelder som en del av norsk rett.

Vi kan likevel se hvor langt vi kommer i norsk tingsrett:

Ved ekstinksjon etter tinglysingsloven er at legitimasjonen grunnboka, mens den ved ulovfestede legitimasjonserverv er noe annet. I Sigdal var legitimasjonsgrunnlaget at selgeren hadde sagt at han eide eiendommen. Godtrovurderingen preges av dette. Mens temaet for den gode tro ved ekstinksjon etter tinglysingsloven er om det eksisterer eldre, konkurrerende rettsstiftelser, er temaet ved ulovfestet ekstinksjon om man hadde grunn til å tro at man hadde eller fikk en rett.

Hvis en som påberoper seg ulovfestet legitimasjonserverv ikke har forsøkt å tinglyse, vil hen trolig allerede av den grunn stille svakt. I Sigdal var tinglysingen irrelevant – den var på gal eiendom. Noe prejudikat for at tinglysing er nødvendig er vel derfor dommen ikke. Har man tinglyst, trenger man oftest ikke å påberope seg ulovfestet legitimasjonserverv.

Bl.a. i Rt-2009-203 Øyer statsallmenning sa Høyesterett at det var et vilkår for ulovfestet legitimasjonserverv at erververen hadde investert i tillit til sin rettsposisjon.

Det er nok lettere å påberope seg ulovfestet legitimasjonserverv når det har gått litt tid enn straks etter ervervet. Men utenkelig er et umiddelbart legitimasjonserverv ikke.

Stort mer har en ikke å holde seg til. Det sentrale er da interesseavveiningen. Det kreves sterke grunner.

1021

Spørsmål:

S har en avtale om å kjøpe en bil fra A som A eier. Formuerettslig er den forpliktende, men ingen penger er overført, ei heller bilen.

A inngår en annen avtale med B datert etter S sin avtale.

I dette tilfellet, blir dette sett på som om B må respektere S sin rett, og altså være i god tro samt gjennomføre sikringsakten for å ekstingvere, eller vil kjøpet til B være som et hvilket som helst annet kjøp.

Mao, holder en kontraktsrettslig forpliktende avtale for å hevde at en er først i tid, eller må penger være overført?

Svar:

Betaling er ikke nødvendig for at eiendomsretten skal gå over. Tror ikke et slikt synspunkt ville hatt støtte i rettskilder.

1022

Spørsmål:

I utsatt eksamen 2022V fremgår det ikke hverken når avtalen mellom Kirkerud og Holm ble til, eller når utlegget ble tatt. Jeg mener det er et poeng da først i tid, best i rett gjelder ervervet i første omgang. Om avtalen mellom Holm og Kirkerud er først, betyr jo det at hun ikke trenger å ekstingvere, men bare få rettsvern. Det blir altså likegyldig hvorvidt hun får melding om journalføringen, da hun ikke trenger å være i god tro. Hun vet selvfølgelig ikke om hun er først- poenget er at det er et viktig poeng mener jeg:) sensorveiledningen ser ut til at dette ikke er et aktuelt tema, men at hun må ekstingvere.

Svar:

Det står vel at utlegget var først: «Dogger Bank hadde rett før hun [Kari] kjøpte den [bilen] tatt utlegg …». Om Kari hadde vært først i tid og hadde fått bilen overlevert før det var tatt utlegg hadde hun hatt rettsvern mot utlegget. Da måtte vel utlegget oppheves, deknl. § 2-2. Tinglysingen ville ikke spilt noen rolle.

1023

Spørsmål:

Jeg har et spørsmål knyttet til eksamen 2014V. I oppgaven tvistes det om hvorvidt Trangvik Turn har et vindikasjonskrav etter godtroervervloven § 3 nr. 1. 

Jeg leser en mønsterbesvarelse, hvor det står at "vindikasjonskravet ikke er betinget av at eier betaler noe til den som med urette sitter med tingen, jf. motsetningsvis § 3 nr. 2". 

Jeg forstår ikke denne setningen helt. I godtroervervloven står det jo at dersom godtroende mottaker må levere tingen tilbake, har mottakeren krav på å få dekket sine utgifter til erverv og utbedringer av tingen. Gir ikke bestemmelsen da uttrykk for full erstatning til den godtroende mottaker av tingen? Hvem betaler for erstatningen? 

Svar:

Jeg vet ikke hvilken mønsterbesvarelse du viser til, men ekstl. § 3 nr. 2 kan jeg si noe om. Her er det et vilkår for dekning av ervervsutgifter at «eieren kan lastes for at den er kommet på avvege». Jeg kan ikke se hvordan Trangvik Turn kan lastes i dette tilfellet. § 3 gjelder for øvrig bare når unntakene i § 2 kan gjøres gjeldende, og det er vel ikke aktuelt her.

1024

Spørsmål:

Hei jeg har et spørsmål til tgl. § 27 tredje ledd, og tilfeller der den tidligere erververen har lyst til å “tiltre” avtalen til tross for at den er ugyldig. Har vedkommende denne muligheten dersom avtalen er ugyldig på grunn av en sterk ugyldighetsgrunn (eks avtl. § 28)?. Eller gjelder dette bare for svake ugyldighetsgrunner?

Jeg leste i forarbeidene til avtaleloven at svake ugyldighetsgrunner normalt må gjøres gjeldende av parten, men ved absolutte ugyldighetsgrunner vil avtalen uten videre være ugyldig (nullitet), da det vil stride i mot “lov eller ærbarhet at gjøre erklæringen gjældende”, jf. Ot.prp.nr.63 (1917) s. 66.

Dersom jeg har forstått forarbeidene riktig, innebærer det at dokumentet uten videre er ugyldig? Eller kan vedkommende holde fast ved avtalen slik at “retten regnes som tinglyst samtidig med at ugyldigheten har falt bort”?

PS! ett spm til. Tgl. § 27 tredjeledd kommer også til anvendelse på ugyldighet når konlikten reguleres av § 20, jf. § 21?

Svar:

Ja, tiltredelse («ratihabisjon») kan skje ved alle viljesmangler, også grov tvang. Etter avtalel. § 28 andre ledd kan tiltredelse av en avtale som er kommet i stand ved grov tvang til og med tiltres ved passivitet. Bestemmelsen om lov og ærbarhet i NL 5-1-2 er vel ikke til hinder for det (og det påstår vel heller ikke forarbeidene). I andre tilfeller vil ofte den samme ugyldighetsgrunnen ramme tiltredelsen som den opprinnelige avtalen.

Det er alminnelig enighet om at tingl § 27 tredje ledd gjelder både i HB- og SB-konflikter. Det ville være rart om man skulle anse et dokument tinglyst i den ene konflikttypen, men ikke den andre. Grunnen til at dette er blitt slik, er at tingl. § 27 nok ble skrevet som en alminnelig regel om ugyldighet (ved alle konflikttyper). Det er først senere at man markedsførte første og andre ledd som en generell regel for HB-konflikter.

1025

Spørsmål:

Kan du forklare hvorfor det er slik at et konkursbo kan gjøre ugyldighetsinnsigelser gjeldende overfor S, mens utleggstaker ikke sikkert kan gjøre det? Har lest begrunnelsen til Andenæs, og han skriver at det handler om at skyldner fremdeles har rådighet over midlene i forholdet til utleggstaker, men ikke i forholdet til konkursboet. Forstår ikke hva som menes med dette.

Svar:

Både utlegg og konkurs innebærer beslag i debitors eiendeler. Ved utlegg gjelder beslaget spesifisere formuesgjenstander. Ved konkurs beslaglegges i utgangspunktet alle debitors formuesgjenstander. Men konkurs innebærer noe mer. Konkursboet overtar i utgangspunktet råderetten over boet, konkursl. § 100 første ledd. Dette er en myndighet som går videre enn beslag i formuesgoder. Det er denne myndigheten boet bruker når den skal avgjøre om ugyldighet skal gjøres gjeldende. Utleggstaker har ikke tilsvarende myndighet.

1026

Spørsmål:

Spørsmålet omhandler betydningen av registrering i Løsøreregisteret i forhold til godtroerverv. 

Jeg løser en oppgave om pant i driftstilbehør. Det får rettsvern ved registrering i Løsøreregisteret, jf. pantel. § 3-6. Det har likevel ikke rettsvern overfor godtroerververe, jf. pantel. § 1-2 (4). Når man skal vurdere om en erverver har vært i god tro, jf. ekstl. § 1, hva har det å si at pantet er registrert i Løsøreregisteret? Jeg vet blant annet at erververe forutsettes kjent med det som står i grunnboken. Forutsettes en erverver å være kjent med det som står i Løsøreregisteret? Slik jeg har forstått det, forutsettes erververe ikke å være kjent med det som står i Løsøreregisteret. Er det da slik at erververen uansett er i god tro, så lenge erververen ikke positivt har kjennskap til det som står i Løsøreregisteret  (hvis man ser bort fra andre opplysninger som kan ha ført til ond tro)? Kan man i så fall i noen tilfeller oppstille en "undersøkelsesplikt"?

Svar:

Det er antakelig ingen undersøkelsesplikt i Løsøreregisteret (og da neppe heller alltid i grunnboka), se Rt-1992-492 Lafopa. Man kan altså være i god tro selv om man ikke har undersøkt der. Når folk flest likevel undersøker i Løsøreregisteret ved kjøp av bruktbil, har det sammenheng med at ikke en gang god tro alltid beskytter en ved kjøp av motorvogn (pantel. §§ 3-8(2), 317(3) og 5-5).

1027

Spørsmål:

Jeg har et spørsmål til. Dette gjelder den nye dommen, HR-2022-1119-A Trollvassbu. Jeg skjønner ikke helt betydningen av dommen i forhold til "hus på fremmed grunn" problematikken vi står overfor i JUS3213. HR konkluderer jo med at gl. § 11 får analogisk anvendelse på hus på fremmed grunn der hele huset står på den fremmede grunnen. Hva er forholdet mellom ulovfestet ekstinksjon og gl. § 11? Når vi vurderer om noen har ekstingvert et hus på fremmed grunn i medhold av reglene om ulovfestet ekstinksjon slik vi har lært dette semesteret, skal vi da trekke inn gl. § 11 i denne vurderingen og hvordan mener HR evt at man skal gjøre det?

Svar:

I JUS3213 er det særlig to problemstillinger om hus på fremmed grunn vi ser på. Den ene er spørsmålet om man kan ekstingvere eiendomsretten til hus på fremmed grunn når man kjøper hele eiendommen med hus fra eieren av den fremmede grunnen og tinglyser. Det kan man etter forarbeidene til tinglysingslov. § 15 ikke, selv om ordlyden i bestemmelsen klart nok tyder på det motsatte. Den andre problemstillingen om hus å fremmed grunn er om den som har bygd på fremmed grunn kan ekstingvere grunnen på ulovfestet grunnlag, som i Rt-1992-352 Sigdal. Det er den problemstillingen du er opptatt av her.

Etter grannel. § 11 skal resultatet når hus er bygd på fremmed grunn ikke bli at huseieren ekstingverer, grunnen, men at grunneierens rett består. Huseieren beholder imidlertid retten til huset og kan ha det stående, eventuelt mot et vederlag. Dersom huset brenner eller av andre grunner ikke er der lenger, har ikke huseieren en gang rett til å gjenoppbygge det. Grunneierens rett er etter denne bestemmelsen sterk, tvert imot det som gjaldt ved ulovfestet ekstinksjon i Sigdal-saken.

Grannel. § 11 gjelder imidlertid bare hus som står delvis inne på fremmed grunn, altså typiske naboforhold der den ene naboen bygger hus litt inne på den andre naboens tomt. I HR-2022-1119-A Trollvassbu sa imidlertid HR at denne bestemmelsen skal gjelde generelt. Da vil den også gjelde i tilfeller som i Sigdal-dommen, der hyttene sto helt på fremmed grunn. Det ville da også være rart om grunneierens situasjon skulle avhenge om en snipp av husene det var snakk om sto på hans egen grunn. Det ville vært helt irrelevant.

Poenget ble ikke anført i Sigdal-dommen eller noen av de andre sakene om ulovfestet legitimasjonserverv («ulovfestet ekstinksjon»). Spørsmålet er likefult avgjort med HRs dom nå.

Det kan tenkes saker om ulovfestet ekstinksjonserverv som ikke gjelder hus på fremmed grunn. Men siden slik ekstinksjon forutsetter at den som vil ekstingvere har investert i tillit til den retten hen tror hen har (Rt-2009-203 Øyer), er nok hus på fremmed grunn den mest praktiske situasjonen. I slike situasjoner vil HR-2022-1119-A Trollvassbu hindre at Sigdal-dommens resultat gjentas.

Jeg minner eller som at kriteriene for ulovfestet legitimasjonserverv er så ubestemte at de er problematiske i forhold til EMK P 1-1, og at Sigdal-dommen også av denne grunnen trolig ikke kan gjentas.

Tilleggsspørsmål:

Spørsmål til den første problemstillingen om hus på fremmed grunn når man kjøper hele eiendommen: Som du sier er dette regulert i forarbeidene til tingl. § 15 - hvor det uttrykkelig står at man ikke ekstingverer. Betyr det at det ikke er adgang til å vurdere problemstillingen i medhold av ulovfestet ekstinksjon? Altså etter at man har vist til forarbeidene til tingl. § 15? (Hvis man ser bort i fra forholdet til EMK P-1-1)

Spørsmål til den andre problemstillingen om hus på fremmed grunn når man har bygd på den fremmede grunnen: Ville du gått direkte til HR-2022-1119-A og så videre til grannel. § 11? Altså da uten å vise til reglene om «ulovfestet ekstinksjon» og at det må foreligge «sterke grunner» osv. som bl.a. er oppstilt i Rt-1986-1210 Norske Fjellhus osv.?

Svar:

Det er sikker rett at selv om man ikke turte å gi hjemmel for ekstinksjon av hus på fremmed grunn i tinglysingsloven, var det ikke meningen å utelukke muligheten. Her bruker man den vanlige analysen for ulovfestede legitimasjonserverv (ulovfestet ekstinksjon). Forarbeidene gir et så klart varsel om denne muligheten at P 1-1 er et noe mindre problem her enn ellers. Så svaret er ja – vurder ulovfestet legitimasjonserverv etter du har vist til forarbeidene til § 15.

Jeg tror den beste måten å vise at du behersker den andre problemstillingen med hus på fremmed grunn på, er å gå gjennom det du kan av rettspraksis og bruke HR-2022-1119-A og så videre til grannel. § 11 først i den sluttelige interesseavveiingen. Mitt poeng er at det er vanskelig å la grunneieren sitte igjen med svarteper all den tid HR og lovgiveren har prioritert grunneierens interesser.

1028

Spørsmål:

Kan du forklare hvilken betydning kjl. § 63 har? Det virker som at dekningsloven 7-1 viser til kjøpsloven, mens kjl. viser til deknl. Når skal man bruke hvilken lag?

Svar:

Kjøpsl. §§ 61 fg (og avhendingslova §§ 6-1 fg) dreier seg om når en selger etter kontraktsretten kan stanse sin ytelse, altså om når stansing er mislighold. Kjl. § 54(4) (og avhendingsl. § 5-3(4)) dreier seg om hvilken effekt stansingen – rettmessig eller urettmessig – har på eiendomsrettens overgang. Lykkes det selgeren å stanse, vil eiendomsretten som regel ikke gå over, og kjøperens bo kan ikke beslaglegge salgsgjenstanden. Lykkes selgeren ikke i å stanse, går eiendomsretten over på kjøperen, og boet kan beslaglegge gjenstanden etter deknl. § 2-2. Dette får bl.a. de virkningene at selgeren ikke kan heve (deknl. § 7-7 andre ledd) og at selgeren ikke lenger kan få rettsvern for salgspant (pantel. § 3-17(1)).

Kjl. § 54(4) (og avhendingsl. § 5-3(4)) er regler som presiserer når eiendomsretten går tapt, og er slike regler deknl. § 7-1 viser til. Deknl. § 7-2 viser at det alltid er rettmessig å stanse når mottakeren er insolvent, samtidig som den presiserer at skjæringspunktet for eiendomsrettens overgang er når tungen overgis om ikke annet er presisert f.eks. i avhendingsl. § 5-3(4).

Når en salgsgjenstand sendes med skip eiet av en uavhengig reder vil kjøpsrettslig levering (eiendomsrettens overgang i kjøpsretten) skje i lastehavn (kjøpsl. § 7(2)) mens eiendomsrettens overgang i insolvensretten først skjer i lossehavn (deknl. § 7-2).

Kjl. § 63 og avhendingsl. § 6-3 er bare hjelpsomme henvisningsbestemmelser.

1029

Spørsmål:

Jeg har et spørsmål knyttet til gjenopplåning. Jeg har forstått det slik at utgangspunktet er først i tid best i rett, men at rettsvernsreglene modifiserer dette utgangspunktet. Jeg har også forstått det slik at det avgjørende ikke nødvendigvis er hvorvidt panteretten har fått rettsvern, fordi pantsetter uansett kan ha materiell kompetanse til å råde over den ledige prioriteten.

Jeg forstår imidlertid ikke helt hvordan pantsetter kan ha materiell kompetanse til å råde over den ledige prioriteten, når rettsvernsreglene får den virkning at pantsetter fratas legitimasjonen til å råde over ledig prioritet? Er det slik at den materielle kompetansen kan fremgå av ordlyden i panteavtalen, forutsatt at det er et realregistrerbart løsøre (der spesialitetskravet gjelder)? 

Svar:

Spørsmålet om (gjen)opplåning oppstår når det aktuelle pantelånet er lavere enn det tinglyste maksimum etter pantel. § 1-4, slik at det oppstår en ledig prioritet. Er pantelånet på 60 og maksimum på 100, er spørsmålet om etterstående panthavere kan motsette seg at pantelånet økes til 90 eller 100. Skjer det ikke (gjen)opplåning, får etterstående panthaver dekning av den ledige prioriteten etter reglene om opptrinnsrett.

I din terminologi vil den foranstående panthaver være legitimert som panthaver for et pantelån opp til det tinglyste maksimum, i eksempelet 100. Dette er det den foranstående panthaver har rettsvern for. Rettsvernet kan imidlertid ikke gjøres gjeldende for mer enn det aktuelle (materielle) pantekravet; i vårt eksempel 60 før evt. opplåning. Men økes kravet, er det rettsvern for det etter den opprinnelige tinglysingen.

Jeg er altså ikke enig i det du sier at rettsvernsreglene får den virkning at pantsetter fratas legitimasjonen til å råde over ledig prioritet. Det kan derimot være andre grunner til at foranstående panthaver mister den retten, f.eks. at opplåning etter de konkrete omstendighetene vil være illojalt overfor etterstående panthaver, slik som i Yousuf-dommen (Rt-1994-775).

1030

Spørsmål:

A sliter med økonomien og er i ferd med å gå konkurs. For å holde boet unna et verdifullt bilde gir han dette til sin bror S. Noe tid senere går A konkurs, og det er ikke tvil om at det er tale om en gave, jf. deknl. § 5-2 som kan omstøtes etter annet ledd. I mellomtiden, før A sitt bo rekker å gjøre noe, har imidlertid en av B sine kreditorer tatt utlegg i bildet, jf. tvfbl. § 7-1. Hvem er det som vinner rett til bildet i dette tilfellet, vil utlegget avskjære boet sitt omstøtelseskrav?

Svar:

Hadde (også) S vært konkurs, hadde omstøtelseskravet til As konkursbo B hatt separatistrett i S’ konkurs, sies det i litteraturen. Tanken er vel at tvangskreditorene til S ikke skal kunne beslaglegge mer enn det S (rettmessig) eier (dekningsl. § 2-2), og det S har ervervet ved en omstøtelig (gave)disposisjon er ikke rettmessig hans. Kreditorene til S skal ikke profitere på S’ kreditorsvik i forhold til As bo.

Et tilsvarende resonnement må vel gjelde overfor S’ utleggstaker. Men legg merke til at utleggstakeren (i motsetning til konkursboet) kan lide et disposisjonstap. Hadde hen fått utlegg i en annen gjenstand hos S, ville hen hatt sikkerhet, men nå taper hen altså sikkerheten.

1031

Spørsmål:

Jeg har akkurat jobbet meg gjennom prøveeksamen i dynamisk formuerett, og forsto oppgaven annerledes enn disposisjonsforslaget (jeg har riktignok ikke sett forelesninigen med løsningen ennå). Jeg ser i forslaget til disposisjon at dette er snakk om en suksesjonskonflikt. Jeg forsto det som en hjemmelskonflikt, ettersom Tone hadde sikret seg rettsvern for den tidsubegrensede bruksretten til brygga ved å tinglyse retten og sikre seg grunnbokshjemmel. Jeg må innrømme at jeg klassifiserte det som en hjemmelskonflikt fordi det ville gjøre det lettere å gå direkte til § 27 annet ledd for å løse tvisten. Men jeg tenker likevel intuitivt at det er snakk om en hjemmelskonflikt, selv om Lise foretok et dobbeltsalg, ettersom hun utledet sin rett til å selge den videre ved å forfalske Tones underskrift og på den måten sikre seg hjemmelen til bryggas bruksrett.

Likevel lurer jeg på om det finnes noe rettspraksis eller lignende (utover teorien) som tilsier at man kan tolke tgl. § 27 annet ledds ugyldighetsgrunner inn i § 20. Finnes det noe sted det kan hjemles utover i ordlyd og hensyn?

Svar:

Å bruke § 27 på SB-konflikter passer veldig bra med ordlyden i bestemmelsen. Det er ingenting i den som avgrenser den til HB-konflikter. Men det viktigste er nok teorien og reelle hensyn. Det er ingen grunn til at regelen for falsk skal være annerledes i SB-konflikter enn i HB-konflikter. Noen dommer kjenner jeg ikke til, men å bygge på lovens ordlyd er heller ikke så verst.

Hvis man først tolker inn i § 27 at den bare gjelder for HB-konflikter, er det ikke vanskelig å deretter konstruere en hvilken som helst SB-konflikt som en HB-konflikt. SB-konflikter er jo et spesialtilfelle av HB-konflikter, der en kaller rette eier H for S. Men jeg synes det er litt tungvint å ta denne omveien.

1032

Spørsmål:

Tema: Sameie, ektefeller, men hjemmel hos part 1, og ekstinksjon av den del som ikke har hjemmel.

Dette er mer eller mindre avskrift fra forelesning:

· Ene halvdelen er mannen H og A. andre delen er Kona H istorisk eier, og mannen A (fått grunnbokshjemmel pga passivitet fra kona).

· Hva med B som kjøper av A?

· B vil ekstingvere H

· Hopsdal Rt-1995-352 bruker 27 analogisk for å ekstingvere den som ikke har hjemmel.

· Gangenes RT-1996-918 brukes også §27 analogisk for ekstinksjon(i lagmannsretten), mens ankepart prøver §27 2. ledd, §21 2. ledd både i form av rettsvernshevd og lovbestemt som innsigelser i HR.

Det vi ikke skjønner er hvorfor Boligflipp- som var eksamen i våres og vår fakultetsoppgave bruker 20/21 som ekstinksjon i samme type sak når Hopsdal og Gangenes begge bruker 27.

Sensorveiledningen skriver:

Om husmoren har rettsvern overfor erververe i aktsom god tro, uten tinglysning ble diskutert i Rt. 1996 side 918. I denne saken hadde ektemannen pantsatt parets felles bolig. Mannen hadde grunnbokshjemmelen alene, men ektefellen hadde vunnet eiendomsrett til 50% av eiendommen gjennom såkalt husmorsameie. Spørsmålet var om panthaver måtte respektere husmorens eiendomsrett til boligen, når retten ikke var tinglyst.

Høyesterett slo fast at tinglysingsloven § 27 ikke kunne komme analogisk til anvendelse. Det avgjørende for Høyesterett ble etter dette om vilkåret om aktsom god tro i tinglysingsloven §§ 20.

Slik jeg leser Gangenes hadde lagmannsretten lagt til grunn ekstinktivt erverv etter analogisk bruk av §27.

Ankemotpart prøvde seg deretter på en rekke anførsler som nevnt.

Men, jeg ser dog ikke at HR slår fast at §27 ikke kan brukes slik sensorveiledningen sier, bare at §27. annet ledd som innsigelse ikke kan brukes. Det er jo en stor forskjell.

Er det slik at sameie saker som dette kan løses med både §21 og §27?

Det er jo lett å argumentere for at dette er en HB-konflikt som fremstår fra ordlyden i forelesning, men samtidig kan en jo argumentere for at den som ikke har hjemmel har ervervet sin halve eiendomsrett, og derfor blir en S, som igjen medfører at §20§21 anvendes.?

Svar:

Ved «husmorsameie»/ervervsfellesskap kan man tenke seg at partnerne kjøper en eiendom sammen, men at bare part A får grunnbokshjemmel. Da vil konflikten mellom den andre parten og As suksessorer være en HB-konflikt. En kan også tenke seg at den andre parten opparbeider seg eiendomsrett etter hvert ved arbeid i hjemmet mv. Da vil konflikten mellom den andre parten og As suksessorer i utgangspunktet være en SB-konflikt. Men en kan også tenke seg at den andre partens erverv i det siste tilfellet gis en slags tilbakevirkende kraft, slik at også dette blir en HB-konflikt (LB-2011-177497 Statoil).

I Hopsdal og Gangenes er HR ikke opptatt av om det dreier seg om HB-konflikter eller SB-konflikter. Hopsdal dreide seg om tingl. § 27 var riktig anvendt (gitt at den skulle anvendes) og i Gangenes var det prosedert på § 20 og da antakelig forutsatt at det dreide seg om en SB-konflikt. Henvisningen til tingl. § 27 andre ledd gjelder om man kan analogisere fra de sterke ugyldighetsgrunnene der, gitt at man kunne bruke bestemmelsen også i SB-konflikter, slik det var foreslått i litteraturen.

Det kan være at heller ikke vi bør være så opptatt av om det dreier seg om det på den enes siden dreier seg om HB-konflikter og § 27 eller på den andre siden SB-konflikter og § 20. Min anbefaling er uansett å bruke tingl § 21 andre ledd om lovbestemte rettigheter, jfr. ekteskapsl. § 31 tredje ledd.

Tilleggsspørsmål:

Spm, ift ekteskapsloven §31 tredje ledd: Jeg forstår deg slik at dette ER nå et lovbestemst unntak, og at tinglysning fra B derfor ikke vil ekstingvere. Dog, er det ingen dommer på dette, og det må sees på som et stort skår i grunnbokens troverdighet?

Svar:

Ja, men det kan vel være verd det? Det mest problematiske er opparbeidede rettigheter fra ekteskap som har opphørt for lenge siden. Ved en aktuell felles bolig får en jo et slags varsel.

1033

Spørsmål:

I HR-2022-1119-a legger Høyesterett til grunn at man kan ekstingvere retten til hus på fremmed grunn gjennom en analogisk tolkning av naboloven § 11 første ledd annet punktum. I avsnitt 50 sier HR følgende: "Analogisk anvendelse av naboloven § 11 første ledd andre punktum er derfor etter min mening bare aktuelt dersom tiltakshavers interesser klart overstiger ulempene for grunneieren. I tillegg må de vilkårene som bestemmelsen selv inneholder, være oppfylt".

Kan dette ses på som en slags lovfesting av den ulovfestede retten til ekstinksjon av fast eiendom? Hvorfor har de for eksempel ikke brukt samme hjemmel i Sigdal eller Norske fjellhus? Er det fordi de sistnevnte dommene inneholdt overdragelse til en erverver i god tro? Hvis man på eksamen står overfor et tilfelle der ikke tinglysingsloven kan anvendes, bør man da gå til naboloven § 11 med henvisning til HR-2022-1119-a fremfor ulovfestet ekstinksjon, ettersom det er den nyeste dommen?

Svar:

Nei. Løsningen etter § 11 er stikk motsatt av ulovfestet ekstinksjon: Grunneieren beholder grunnen, og huseieren får i beste fall bare en midlertidig rett til å ha huset stående. Hvis det for eksempel brenner ned, får hen iallfall ikke rett til å bygge det opp igjen.

Bestemmelsen i nabol. § 11 første ledd andre punktum lyder: «I tilfelle då dette kom til å valda så store utlegg eller tap elles at det klårt stod i mishøve til gagnet, og det ikkje er noko nemnande å leggja eigaren av byggverket til last, kan det gjerast unnatak frå rettingsskyldnaden mot at grannen får vederlag som ikkje må setjast mindre enn skaden eller ulempa.» Helle rike her er det noe som smaker av ekstinksjon av grunnen til fordel for huseieren.

Nabol. § 11 (og da vel også anvendelsen av den utenfor naboforhold) gjelder også når husbyggeren er i god tro.

På eksamen anbefaler jeg å drøfte dommene om ulovfestet ekstinksjon og trekke inn denne dommen i interesseavveiningen.

1034

Spørsmål:

Er et norsk varelagerpant geografisk begrenset? 

Dersom et selskap f.eks har en butikk i Sverige, vil dette varelageret også falle innunder varelagerpantet dersom man ikke har begrenset pantet kun til den norske delen av virksomheten? Eller vil et varelager som er pantsatt kun gjelde for det som befinner seg i Norge? 

Svar:

Lovvalget vedrørende panteretter er som regel lex rei sitae, altså retten der tingen befinner seg. Varelager i Sverige må derfor i utgangspunktet pantsettes etter svensk rett.

1035

Spørsmål:

Dette sitatet er hentet fra en forelesning på kurs:

Kunne Pablo ha tinglyst retten til å ha hytte stående?

Nei. Avtale om å ha hytte stående på annen manns grunn er en festeavtale.

Før ny festegrunn kan etableres må det gjennomføres en oppmåling og en ny matrikkelenhet må etableres.

Men Lilleholt skriver på s. 223 at huseierens rett til å ha huset stående er en bruksrett, som jo kan registreres, og der bruksretten ikke er registrert kan retten måtte vike for en erverver i god tro etter tgl. § 20.

Dette synes jeg virker mer fornuftig, for uttalelsen på kurs lagt til grunn tilsier at den som eier hus på fremmed grunn ikke kan verne seg mot ekstinksjon, noe som synes merkelig. Jeg må ta forbehold siden jeg ikke var på kurset, så det kan hende jeg misforstår. Jeg synes den hus på fremmed grunn problematikken generelt er vanskelig. Kunne du oppklart hva som er riktig, og hvordan det er mulig at etterfølgende erverver kan ekstingvere retten til å ha huset stående samtidig som retten til selve huset forblir hos tidligere erverver. Rent konseptuelt gir ikke det mening i mitt hodet.

Svar:

En festerett er også en bruksrett.

Retten til å ha huset stående i forholdet mellom opprinnelig grunneier og huseier forutsetter ikke at bruksretten kan tinglyses uten ytterligere foranstaltninger, bare at avtalen er gyldig. Det er den:

· Skriftlighetskravet i tomtefestel. § 2 er ikke et gyldighetsvilkår, se § 2 andre ledd.

· Etter matrikkell. § 6 er det krav om oppmåling av ny festegrunn, og oppmåling er et vilkår for tinglysing etter tingl. § 12 a. Men heller ikke her er det tale om et gyldighetsvilkår. Tinglysingsforskr. § 15 gjør ingen endring i dette.

Det er evt. denne retten som ekstingveres om den er utinglyst. Det som er spesielt her, gjelder selve byggverket. Etter forarbeidene til tingl. § 15 ekstingveres ikke eiendomsretten til selve byggverket etter tinglysingsloven, selv om ordlyden i § 15 tyder på det motsatte.

1036

Spørsmål:

Faktum:

• Gry (eier av bolig bolig).

• Ved tvang -> Ørnulf - skjøte underpris.

• Ørnulf tinglyser.

• Gry selger boligen til Dag (forklarte situasjonen).

• Dag tinglyser.

• Tvist: Dag og Ørnulf.

• Dag: “Ørnulf sin avtale er ugyldig”.

• Ørnulf: “Ekstinksjon er utelukket fordi Dag var inneforstått med at Gry først hadde inngått en avtale med Ørnulf".

Hvis det er snakk om en dobbeltsuksesjonskonflikt, hvordan kan man da gå frem for å bruke tvangsbestemmelsen i tgl. § 27 (2) (som jeg tror brukes bare til hjemmelskonflikter), som henviser til avtaleloven? Eller kan man bare uten videre gå rett over til avtaleloven?

Svar:

I HASB-modellen er Gry H, Ørnulf A og Dag B. Det følger av tinglysingsl. § 27 første ledd at B (Dag) kan stole på grunnboka når A (Ørnulf)har fått grunnbokshjemmelen ved et ugyldig dokument, med mindre ugyldigheten skyldes et av de forhold som er listet i tinglysingsl. § 27 andre ledd. (Du forteller ikke om Ørnulfs tvang var grov eller ikke, og det vil være avgjørende her.)

 Her er det imidlertid et spørsmål om B (Dag) har stolt på grunnboken. Han kjøper av H (Gry), og må da tror at grunnboka er feil når den peker ut B (Dag) som eier. B (Dag) er følgelig ikke i god tro og kan da ikke bygge på tingl. § 27, der det uttrykkelig står at B (Dag) bare kan stole på grunnboka når han er i aktsom god tro (dvs. at han faktisk stoler på den).

 Når B (Dag) ikke kan stole på grunnboka, ekstingverer han ikke. Men B (Dag) kan selvsagt vinne frem på annet grunnlag. Han kan f.eks. anlegge sak mot A (Ørnulf) for å få fastslått at det er han som er rette eier av eiendommen.

 Om B (Dag) ikke har grunnbokshjemmel allerede, kan han få det ved å tinglyse dommen i saken mot A (Dag). I din fremstilling er det litt uklart hvem som har grunnbokshjemmelen når tvisten oppstår. Du skriver at A (Ørnulf) har tinglyst, og at B (Dag) deretter tinglyser ervervet fra H (Gry). Men siden H (Gry) ikke lenger har grunnbokshjemmelen, kan dette ervervet ikke tinglyses (tinglysingsl. § 13 første ledd).  Blir tinglysingsbegjæringen fra B (Dag) avvist på grunn av dette, har B (Dag) ikke tinglyst, og tingl. § 27 er allerede av den grunn ikke anvendelig.

 Også i forhold til § 20 er det kart at B (Dag) ikke har stolt på grunnboka. Han vet jo om Ørnulfs erverv. I HASB-termer har H (Gry)  først overdratt til S (Ørnulf) og så til B (Dag). Siden S’ (Dags) erverv ikke er gyldig, kan vi se bort fra det, og B (Dag) er ‘først i tid, best i rett’. At S (Dag) har fått tinglyst ervervet sitt, reparer ikke ugyldigheten.

 Verken tinglysingsl. §§ 20 eller 27 gir etter dette ekstinksjonshjemmel for B (Dag) i dette tilfellet. Men etter mitt syn er det ikke galt å anende tingl. § 27 om ugyldighet også om det skulle passe i en SB-konflikt. Det at vi anvende § 27 som basis for ekstinksjon i HB-konflikter er jo ikke et argument for at den BARE skal brukes i HB-konflikter. Tvert imot er det klart at tredje ledd i § 27 må anvendes også i SB-konflikter; det tror jeg alle er enige om. En annen sak er at § 27 ofte ikke vil passe på SB-konflikter. Et eksempel er imidlertid tilfeller der H gi en begrenset rettighet til S, sletter denne ved en falsk slettingsbegjæring og så selger til B. Da passer § 27 bra som ekstinksjonsgrunnlag for B. Men en kan komme til samme resultat ved på en eller annen måte å si at dette «egentlig» ikke er en SB-konflikt. Selv vil jeg altså helst unngå denne omveien. Fr. Vinding Kruse, Tinglysingsloven Kommentar (3. utg.1952) s. 190 vil bruke (den danske) § 27 analogisk i slike tilfeller.

 I praksis har falske slettingsbegjæringer forekommet flere ganger i norsk tinglysing.

1037

Spørsmål:

Har et spørsmål vedrørende kreditorekstinksjon i konkursbo. Vi tenker oss at en kjøper av løsøre er misfornøyd og fremsetter et (rettmessig) hevingskrav mot selger. Etter at hevingserklæringen er gitt blir selger slått konkurs, og konkursboet overtar rådigheten av selgers formue. Hvordan vil kjøpers krav på kjøpesummen da stå seg? Og kan konkursboet tre inn i avtalen og kreve tingen tilbake i bytte mot et dividendekrav på kjøpesummen?

Svar:

Her er det snakk om et gjennomført salg fra skyldneren til en kjøper. Salgsgjenstanden er altså overlevert. Da har kjøperen rettsvern overfor boet, og boet kan ikke ekstingvere retten til salgsgjenstanden.

Det boet kan beslaglegge, er midlertid rettighetene etter salgsavtalen. Dette er et formuesgode som kan beslaglegges etter deknl. § 2-2, og deknl. kap.  7 sier hvordan beslaget kan gjøres. Det er imidlertid ikke så mye igjen av disse rettighetene når salgsgjenstanden er levert og kjøpesummen betalt, som i eksempelet.

Boet beslaglegger eventuelt rettighetene etter salgsavtalen ved å «tre inn». Ved inntreden blir boet forpliktet på avtalens vilkår; det kan altså ikke bare ta plussiden i avtaleforholdet (deknl. § 7-4). Hevingsoppgjøret skjer da på vanlig måte, ved at kjøperen leverer salgsgjenstanden tilbake og får kjøpesummen (ikke bare dividende av den) tilbake. Kjøperen har ikke gitt debitor kreditt, og det er ikke urimelig at hun får hele kjøpesummen tilbake.

Noen fordel for boet å tre inn i disse tilfellene er det (vanligvis) ikke. Boet vil nok da velge å ikke tre inn. Da vil hevingsoppgjøret bli slik at kjøperen leverer salgsgjenstanden tilbake mot å få dividende av kjøpesummen. Kravet på tilbakebetaling av kjøpesummen bygger jo på kjøpsavtalen, som er inngått før konkursen (deknl. § 6-1). Hun har tilbakeholdsrett i salgsgjenstanden til hun får (hele) kjøpesummen tilbake (kjøpsl. § 64(2)), men det hjelper henne lite.

Mangelen skal ha gjort salgsgjenstanden veldig verdiløs før kjøperen vil foretrekke å gjennomføre hevingen i disse tilfellene. Boet har ikke trådt inn og kan ikke kreve hevingen gjennomført; det ville jo være å påberope seg salgsavtalen. (Boet representerer dessuten den misligholdende part.)

Det spiller liten rolle at hevingen her har skjedd før konkursåpning. Kjøperen ville vært i samme situasjon om hevingen hadde skjedd etter konkursåpning. Spørsmålet om heving har skjedd før konkursåpning reiser seg i de tilfellene boet ønsker å tre inn (dekningsl. § 7-3).

1038

Spørsmål:

Jeg har et spørsmål om «bo mot bo» som jeg ikke finner omtalt i litteraturen.

La oss si at A har avhendt en eiendom til S. Deretter blir først S slått konkurs, og et par dager senere blir A slått konkurs. S hadde ikke tinglyst sitt erverv av eiendommen før konkursen. Både S sitt konkursbo («KreditorS») og A sitt konkursbo («KreditorA») gjør krav på eiendommen. Legg til grunn at ingen av konkursene var tinglyst da tvisten oppstod (men kommenter gjerne om rekkefølge av tinglysning her har betydning!). Hvem vinner?

Utgangspunktet er jo at KreditorS stifter sin rett først, og dermed som et utgangspunkt har best rett. S går konkurs før A, og eiendommen inngår jo i KreditorS sitt beslag selv om S sitt erverv ikke er tinglyst. Spørsmålet blir da om KreditorA ekstingverer KreditorS sin rett. 

Det jeg synes er vanskelig å få tak på i en slik situasjon er at det kan virke som et konkursbo står sterkere med tanke på rettsvern enn det en avtaleerverver gjør. Altså, det virker som KreditorS står sterkere enn S selv ville gjort dersom S ikke hadde gått konkurs. Dersom S ikke hadde gått konkurs, så hadde jo KreditorA ekstingvert S sin rett ettersom denne ikke er tinglyst dagen før A sin konkurs, jf. tgl. § 23. Men når det er snakk om rettsvern for et konkursbeslag blir det kanskje annerledes? I teorien er det fremhevet at i konflikter der et konkursbo inntar posisjonen som S i HASB-skjemaet, så blir ikke konkursboets rett ekstingvert av at en senere avtaleerverver (B) får tinglyst sitt erverv før konkursen. Konkursen står seg selv uten tinglysning, noen utleder også dette fra tgl. § 23.

Men hva skjer når både S og B er konkursbo, som i saken beskrevet over? Har KreditorS sitt beslag rettsvern mot KreditorA sitt beslag uten tinglysning? KreditorS utleder jo sin rett fra S sitt erverv som i seg selv ikke er notorisk. Jeg er usikker! Har du gode svar?

Svar:

S’ konkursbo får ikke større rett enn S – det er ingen ekstinksjonshjemmel, og hovedregelen i deknl. § 2-2 gjelder. As konkursbo kan ekstingvere S’ rett etter tingl. § 23, og ta eiendommen tilbake fra S. Det må også S’ konkursbo finne seg i.

As konkursbo er en H i forhold til S’ konkursbo. Det er derfor helt normalt at det ikke er hjemmel for kreditorekstinksjon. En tenker seg at notoritetshensyn ikke gjør seg gjeldende. Konkursboer driver vel uansett ikke med kreditorsvik.

Tinglysing av konkursen til A er etter tingl. § 23 ingen forutsetning for ekstinksjon. Heller ikke tinglysing av konkursen hos S er tillagt rettsvirkning; boet til S får ikke større rett enn S selv om konkursen er tinglyst.

Dette følger hovedreglene, og det er ikke noen slike rariteter som du skisserer muligheten av. Det som er pussig er et annet faktum: Om S tinglyser i god tro, ekstingverer han ikke retten til As konkursbo etter tingl. § 23 – et digert hull i grunnbokens troverdighet. Dette følger av ordlyden i tingl § 23. En har tenkt at det er viktigere å beskytte konkursboet enn en godtroende erverver.

Tilleggsspørsmål:

Jeg tror jeg forstår hva du mener, men er fremdeles litt usikker på løsningen.

Jeg er 100% enig i den løsningen du beskriver dersom S går konkurs etter at A har gått konkurs. Da kan ikke S sitt konkursbo «ekstingveres tilbake» fra A sitt konkursbo.

Det som gjorde meg usikker på den løsningen du skisserer i det tilfellet jeg beskrev er at når S går konkurs før A har gått konkurs, så virker det rart å tenke at A sitt konkursbo blir en H i relasjon til S sitt konkursbo. S tar jo beslag i eiendommen før A sitt konkursbo i det hele tatt eksisterer! Det var i hvert fall for meg ikke intuitivt at A sitt konkursbo da blir å anse som en hjemmelsmann til S sitt konkursbo. Og det virket for meg ganske klart at S sitt konkursbo kan ta beslag i eiendommen på tidspunktet for konkursåpningen, ettersom eiendommen jo vitterlig tilhører S selv om den ikke er tinglyst, jf. dekningsloven § 2-2. De trenger jo ingen ekstinksjonshjemmel for dette. A har ikke gått konkurs ennå, så boet har ikke ekstingvert S sin rett på tidspunktet for konkursboets beslag.

Svar:

Hvis problemet er HASB, kan en jo gå direkte på lovteksten. Det er jo den som gjelder. Uansett om S går konkurs før A har S ikke tinglyst senest dagen før konkursåpning hos A, slik tingl § 23 krever.

Det kan være greier å først ta utgangspunkt i situasjonen til A og S og deretter se om det er grunnlag for at konkursene deres skal få større rett enn det de har. (Det er det bare konkursboet til A som har i eksempelet.) Trekker en inn konkursboene som selvstendige aktører i en situasjon som dette, blir det lett uorden. Et problem er, som du sier, at verken S eller konkursboet til S har utledet en rett fra As konkursbo. Derfor var det nok forvirrende av meg å si at As konkursbo er en H i forhold til S’ konkursbo. Poenget var bare å få frem at S’ konkursbo ikke har ekstinksjonshjemmel.

Tilleggsspørsmål 2:

Jeg ser nå hvordan du tenker, og tror jeg er enig. 

Det eneste problemet man kanskje kunne reise for denne betraktningen er at tgl. § 23 jo bare gjelder for rett «stiftet ved avtale». S sin rett er jo stiftet ved avtale, men sånn jeg tenker på situasjonen så er jo ikke den retten S sitt konkursbo har i eiendommen stiftet ved avtale, den er jo stiftet ved beslag! Tanken min har derfor vært at tgl. § 23 ikke gir A sitt konkursbo ekstinksjonshjemmel ovenfor S sitt konkursbo, selv om de har ekstinskjonshjemmel ovenfor S. Men jeg regner med at løsningen her er at ettersom konkursboet utleder sin rett fra S, og S i sin tur har stiftet rett ved avtale, så blir også konkursboet sin rett en rett som er «stiftet ved avtale» i siste instans?

Det er kanskje det at jeg tenker for mye på konkursboene som separate aktører her, som du sier, som gjør meg forvirret.

Men jeg synes generelt det er litt vanskelig dette her når det blir flere «S-er» i skjemaet som avleder rett suksessivt fra hverandre før B trer inn på scenen. 

Her er et annet spørsmål helt i samme gate: Hva skjer dersom S ikke går konkurs, men istedenfor kommer Snr.2 og kjøper eiendommen fra Snr.1 før A går konkurs, og Snr.2 tinglyser sitt erverv mer enn en dag før konkursåpning hos A (Snr.1 tinglyste aldri sitt erverv)? 

Taper Snr.2 også her fordi Snr.1 sin rett blir ekstingvert av konkursboet, og Snr.2 ikke får bedre rett en Snr.1? Eller vinner Snr.2 fordi hennes erverv isolert sett er tinglyst senest dagen før konkurs?

Jeg har alltid tenkt at Snr.2 her har rettsvern. Hennes rett er utledet ved avtale fra Snr.1, og hun har tinglyst sitt erverv tidlig nok til at det står seg i konkursen, jf. Tgl. § 23. Selv om Snr.1 sin rettt ville blitt ekstingvert av konkursboet, så «smitter ikke dette over» på Snr.2. Det er i hvert fall slik jeg tenker. 

Men etter det du har sagt om konkursene blir jeg liksom litt usikker på dette også…

Svar:

Jeg tror du har rett i det du sier om «stiftet ved avtale». Men er det ikke enklere å si å bygge på at boet ikke får større rett enn debitor?

Når det gjelder det andre eksempelet ditt, ville jeg bygd på at S2s rett ekstingveres fordi hen ikke har tinglyst senest dagen før konkursåpning. Dette er jo et slik tilfelle som Rt-2008-586 Fagutleie handler om, der eieren ikke hadde grunnbokshjemmel. Hadde det ikke vært for at tingl. § 23 fikk anvendelse, ville vel tingl. § 27 først til at S2 fikk bedre rett enn S1.

1039

Spørsmål:

1. mars avhender A et enkelt pengekrav til S1. S1 notifiserer ikke debitor cessus om transporten, men hun avhender kravet videre til S2 neste dag. S2 på sin side notifiserer debitor cessus med en gang, altså 2. mars. Det går et par dager, og A avhender pengekravet sitt for andre gang, denne gangen til B. Dette skjer altså 4. mars (etter at S2 både har stiftet sin rett i kravet og notifisert debitor cessus). B notifiserer debitor cessus umiddelbart etter sitt kjøp – altså 4. mars – men får da beskjed om at S2 har tatt kontakt tidligere. Det oppstår tvist. Hvem vinner, S2 eller B? S1, S2, og B er i god tro hele veien.

Opprinnelig tenkte jeg at det er gbl. § 29 (2) som regulerer konflikten mellom B og S2. Tankegangen er den at konflikten skyldes at A har avhendt kravet sitt to ganger, altså en dobbeltsuksesjonskonflikt, og dette blir ikke annerledes av at S2 står i et indirekte forhold til A ved å erverve sin rett via S1. Med andre ord, det at B og S2 begge pretenderer å ha en rett til kravet skyldes jo at A har avhendt kravet to ganger. Videre tenkte jeg at selv om B ville vunnet over S1, hvis det var S1 som fremdeles satt med kravet, så har jeg alltid tenkt at dette blir annerledes for S2 når S2 stifter sin rett før B og har sikret seg vern ved å notifisere debitor cessus først. I en slik situasjon har jeg tenkt at vi på en måte kan se helt bort fra forholdene rundt S1, og at vi kan vurdere S2 sitt vern mot senere B-er som utleder sin rett fra A for seg opp mot regelen i § 29 (2).

Noen av de tingene du har sagt tidligere får meg imidlertid til å tenke at du ville sett på dette som at S2 står i en hjemmelskonflikt med B, og at hovedregelen i gbl. § 25 derfor kommer til anvendelse. Tenker man slik vil man kanskje måtte si at B vinner etter den betraktning at B kan ekstingvere S1 sin rett (etter reglene i § 29 (2); B notifiserte debitor cessus før S1, som jo aldri notifiserte) og dermed står ikke S2 bedre enn S1. Med andre ord, S2 kan ikke alene skaffe seg vern mot A sine urettmessige disposisjoner en gang i framtiden ved selv å notifisere debitor cessus, hun er helt avhengig av at den personen som hun direkte utleder sin rett fra – nemlig S1 – opprinnelig skaffet seg vern mot A sine urettmessige disposisjoner (jeg må innrømme at en slik løsning virker merkelig for meg).

Svar:

Dette gjelder avhendelse av et enkelt pengekrav fra A. Jeg er ikke mye i tvil om at når første erverver S1 har overdratt videre til S2, gir en notifikasjon til debitor cessus rettsvern overfor en ny erverver B som A selger til, enten notifikasjonen til debitor cessus kommer fra S1 eller S2. Dette passer dårlig med ordlyden i gjeldsbrevloven § 29, som krever at enten A eller S1 skal notifisere debitor cessus, og prinsippet er det samme i pantel. § 4-5. Men alle hensyn som skal ivaretas er ivaretatt også ved notifikasjon fra S2. Notifikasjonen fra S2 har den virkningen at verken A eller S1 lenger er legitimert som kreditor overfor debitor cessus (gjeldsbrevl. § 27), og det ville da være rart om debitor cessus i rettsvernssammenheng kunne ignorere meldingen fra S2. De beste grunner taler for å tolke lovteksten litt fritt her.

Selv om gjeldsbrevl. § 25 anvendes, vil § 29 være et slikt unntak som § 25 uttrykkelig gjør unntak for. S2 kan derfor få større rett enn S1 i den forstand at S2 har rettsvern selv om S1 ikke hadde det.

Legg merke til at selv om vi gjerne forbinder § 25 med HB-konflikter og § 29 med SB-konflikter, er det ikke et vurderingstema etter lovteksten om vi vil karakterisere konflikttypen. SB-konflikter er for øvrig en undergruppe av HB-konflikter. I begge tilfeller selger A noe hen ikke har rett til å selge. Forskjellen er at i SB-konflikter har A eid tingen en gang, mens dette ikke er et krav i HB-konflikter. En SB-konflikt kan derfor alltid oppfattes også som en HB-konflikt.

1040

Spørsmål:

Går 3213 nå og sliter litt med grunnbokens troverdighet. Særlig når det gjelder de faktiske forholdene ved eiendommen. Vet at grunnboken ikke har noen positiv troverdighet for eiendommens grense, og at man derfor ikke kan ekstingvere eiendomsgrenser gjennom § 27. 

Det som forvirrer meg er hvorvidt man kan ekstingveres eiendomsgrensen etter tgl. § 20. I mitt hode er det ulogisk at noe ikke har positiv troverdighet, men kan ha negativ troverdighet. Dvs. at det er ulogisk for meg at man ikke skal kunne stole på de grensene som fremgår, men at man kan stole på at de er så store man forventer om ikke annet er tinglyst?? Fikk imidlertid inntrykk av at dette var feil oppfatning og at man kan ekstingveres grenser etter tgl. § 20, særlig Knut Sandes videogjennomganger av oppgavene ga denne oppfatningen. På kurs i dag sa imidlertid Haaskjold at man aldri kan ekstingvere grenser etter tinglysingsloven, og at det ev. må skje etter ulovfestet ekstinksjon. Så nå er jeg ekstremt forvirret og hadde satt veldig pris på en oppklaring:) 

Svar:

Jeg har skrevet litt om dette i første del av artikkelen «Grunnbokens grenser» i festskriftet til Ernst Nordtveit. Kortversjonen er:

1) Grenser angir omfanget av en rettighet, og det er derfor ikke treffende å si at de bare dreier seg om faktiske forhold og derfor ikke kan ekstingveres ved tinglysing i god tro.

2) Om jeg tinglyser et dokument på eiendom A som sier at grensene for eiendom A omfatter også noe av eiendom B, gir dette ikke grunnlag for å ekstingvere noe av eiendom B allerede av den grunn at dokumentet ikke er tinglyst på eiendom B. At tinglysing på annen eiendom enn den man vil erverve en rettighet på ikke «gjelder», fremgår bl.a. forutsetningsvis av Rt-1992-352 Sigdal. Her hadde jo hytteeierne tinglyst, men på naboeiendommen, og det ga ikke grunnlag for ekstinksjon.

3) Internt på en eiendom kan det vel tenkes at angitte grenser, f.eks. for to beiteretter, kan ha betydning for rettighetenes utstrekning, om de er motstridende og for om den ene ekstingverer deler av den andre etter tingl. § 20.

1041

Spørsmål:

Jeg har et spørsmål om beslagsrett i hjemmelsmannskonflikter. Hvis jeg kommer til at deknl. § 2-2 ikke gjelder fordi formuesgodet ikke "tilhører" A. Kan man da vurdere hvorvidt A har ekstingvert H sin rett. For så å komme til at A har gjort dette og så deretter kan kreditor B ta beslag fordi formuesgodet etter ekstinksjon tilhører A?

Svar:

Ja. Dekningsloven § 2-2 tar uttrykkelig forbehold for tilfeller der «annet er fastsatt ved lov eller annen gyldig bestemmelse», og ekstinksjonsreglene er nettopp et slikt tilfelle. En kan også se det slik at A eier det hen har ekstingvert, slik at det allerede av den grunn kan beslaglegges av tvangskreditorene hans.

Det er slett ikke alltid nødvendig å vurdere eiendomsrett først og deretter ekstinksjon. Dersom debitor A har solgt en løsøregnestand til S uten at S har fått rettsvern mot As tvangskreditor B, kan en bare konstatere at rettsvernreglene (reglene om kreditorekstinksjon) fører til at boet kan beslaglegge gjenstanden. En trenger ikke først å drøfte om eiendomsretten hadde gått over på S. Det er jo for å slippe slike vidløftige diskusjoner vi har rettsvernreglene. Men om S har fått rettsvern, må en drøfte særskilt om også eiendomsretten har gått over på S (HR-2018-1265-A Deutsche Bank).

Tilleggsspørsmål:

Det første avsnittet du nevner er ved hjemmelsmannskonflikter og det andre avsnittet er ved dobbelsuksesjon? For ved dobbelsuksesjon slik som du nevner i andre avsnittet så må man vel først vurdere deknl. § 2-2 deretter (m/ henvisning til forarbeidene) vurdere rettsvernsakten "overlevering" (ulovfestet). Da vurderer jeg ikke godtroervervl. § 1. Hvis S har fått rettsvern, så vinner vel den rett (med mindre unntak gjør seg gjeldende). Hvorfor må en deretter drøfte om eiendomsretten har gått over på S. Er det i de tilfellene hvor det er usikkert hvorvidt overgangen A - S er gyldig?

Svar:

Det stemmer at det første (avsnittet og min oppfatning av spørsmålet ditt) gjelder en H og ting på vei inn i debitors formuessfære. Men det er ikke en konflikt i den forstand at noen kan ekstingvere. En tvangskreditor B ekstingverer jo ikke ting på vei inn i debitors formuessfære, fordi vi ikke har ekstinksjonshjemler for slike tilfeller. Spørsmålet er altså omfanget av beslagsretten til tvangskreditor B. Mitt poeng var at beslagsretten til tvangskreditor B omfatter både det A har ekstingvert og det hen har ervervet på annen måte.

Det stemmer også at mitt andre avsnitt handler om dobbeltsuksesjon. Jeg fastholder at det er meningsløst å først vurdere eiendomsretten til A og beslagsretten på grunnlag av denne dersom spørsmålet om tvangskreditor Bs rett til formuesgjenstanden enkelt kan løses ved hjelp av reglene om kreditorekstinksjon. Jeg ser du ikke er enig, men jeg kan ikke kommentere det nærmere så lenge du ikke forklarer hvorfor. Godtroloven § 1 har uansett ikke noe i denne sammenhengen å gjøre; tvangskreditor B (som ikke er en kjøer) kan jo ikke påberope seg den (men derimot de ulovfestede reglene om kreditorekstinksjon av løsøre).

Du har oppfattet meg riktig når du har forstått at selv om S har fått rettsvern, så kan det hende eiendomsretten ikke har gått over til hen. Dette kan, som du antyder, skyldes at avtalen mellom S og B ikke er gyldig; Deutsche Bank-saken er kanskje et slik tilfelle. Men en kan også tenke seg andre tilfeller. Ligger en løsøregjenstand klar til avhenting hos selgeren A har kjøperen S rettsvern etter interesselæren, men er tingen ikke individualisert (kjøperen har f.eks. rett til en av fem like biler etter selgerens valg) har eiendomsretten ikke gått over og As tvangskreditor B kan beslaglegge uansett rettsvern.

1042

Spørsmål:

I Falkanger sin bok (s. 681) står det følgende: "Kan B sies å være i god tro dersom han ikke har undersøkt grunnboken (eller tilsvarende informasjonskilder?) Hadde undersøkelsen vært resultatløs - dvs. at den ikke ville ha bragt B i ond tro - er det neppe avgjørende at den ikke ble foretatt (...) Det kan i og for seg ikke utelukkes at B likevel blir ansett som værende i aktsom god tro. Men er A i det hele tatt ikke oppført som hjemmelshaver, foreligger ikke ett av grunnvilkårene for ekstinksjon".

Hvis vi tenker oss at A ikke har grunnbokshjemmel - og B heller ikke har sjekket dette, tenker du fortsatt at B kan være i aktsom god tro? Falkanger skriver jo at det ikke kan utelukkes, men jeg er liksom ikke helt enig der (er det lov å være uenig med Falkanger?) Fordi i vårt tilfelle hadde jo det bragt B i ond tro siden A ikke har grunnbokshjemmel, og de aller fleste vil jo undersøke grunnboken før de kjøper en eiendom. På den annen side så tenker jeg at det kanskje er litt strengt hvis A fremstår på en slik måte at B ikke har noen grunn til å tvile på om han er hjemmelshaver?

Så på en praktikumsoppgave kan man konkludere på følgende måter:

1. A har ikke grunnbokshjemmel. B er ikke i aktsom god tro (ingen ekstinksjon på ulovfestet grunnlag siden kravet om aktsom god tro gjelder absolutt).
2. A har ikke grunnbokshjemmel. B er i aktsom god tro (kan ekstingvere på ulovfestet grunnlag).

Hva tenker du?

Svar:

Det går absolutt an å være uenig med Falkanger og andre autoriteter. Det er det som er å studere!

Her må en skille mellom situasjonene. Jeg tenker meg at B har fått tinglyst et skjøte på eiendommen X uten å ha sjekket i grunnboken før salget. Så oppdager hen at det er en S som har kjøpt eiendommen tidligere eller har en begrenset rettighet uten a dette er tinglyst. Kan da B ekstingvere X’ rett?

1 Ekstinksjon etter tinglysingsloven

Jeg er enig med Falkanger & Falkanger at tinglysingslovens ekstinksjonsregler kan påberopes uansett om man har sjekket grunnboken på forhånd. Utgangspunktet blir da at B ikke trenger å respektere rettighetene til S, fordi de ikke er tinglyst, tingl. § 20.

En kan tenke seg at B ville ha oppdaget rettighetene til S ved å lese dokumenter tinglyst i forbindelse med andre rettsstiftelser, f.eks. fordi det er en referanse til S’ rettigheter der. Men som F&F skriver, er det ikke nødvendig å lese slike dokumenter for å være i god tro.

Det er en del tilfeller B ikke kan ekstingvere fordi grunnboken ikke gir legitimasjon. Dette gjelder f.eks. hevd og hus på fremmed grunn. I slike tilfeller kan selv Bs gode tro ikke begrunne ekstinksjon etter tinglysingsloven, og det er allerede av den grunn uten betydning om B har undersøkt i grunnboken.

F&F nevner spesielt situasjonen der B kjøper fra en A som ikke har grunnbokshjemmel overhodet. Her er nok poenget at B ikke får tinglyst uten samtykke av den som har grunnbokshjemmel, tingl § 13. Og har B ikke tinglyst, kan hen ikke ekstingvere etter tinglysingsloven overhodet.

Temaet for godtrovurderingen er her om B aktsomt kunne gå ut fra at det ikke ar en konkurrerende erverver S. Det kan etter omstendighetene være forhold som får alarmklokkene til å ringe hos B.  I slike tilfeller må B foreta nærmere undersøkelser for å kunne sies å være i aktsom god tro. Slike undersøkelser kan etter omstendighetene omfatte undersøkelser i grunnboken.

2 Ulovfestet ekstinksjon

Ved ulovfestet ekstinksjon (om man fortsatt kan tenke seg det i norsk rett) er temaet for godtrovurderingen litt annerledes enn ved ekstinksjon etter tinglysingsloven:

«Avgjørelsen av om det her er grunnlag for ulovfestet godtroerverv, må dels bero på om avhenderen, Norske Fritidshus A/S, hadde et slikt ytre preg av å være rette vedkommende at firmaet kunne anses legitimert til å råde rettslig over hytta, dels på om erververen, Almarine, har vært i aktsom god tro. Når det ikke kan bygges på lovfestede legitimasjonsvilkår, vil imidlertid disse spørsmålene i noen grad flyte over i hverandre. For begge spørsmål vil det være vesentlig om Norske Fritidshus A/S inntok en slik ytre posisjon at Almarine uten ytterligere undersøkelser kunne bygge på at firmaet var rette vedkommende» (Rt-1986-1210 Norge Fjellhus s. 1217).

Heller ikke her kan det være grunnlag for en regel om at man må ha foretatt undersøkelser i grunnboken. I Norske Fjellhus kunne nok undersøkelser i grunnboka ha fått alarmklokkene til å ringe, uten at det synes å være avgjørende. Men får man ikke tinglyst et erverv, kan man neppe sies å være i god tro. (Selv om  man får tinglyst ervervet, kan det hende at tinglysingen er irrelevant fordi det er tinglyst på gal eiendom (Rt-1992-352 Sigdal).)

1043

Spørsmål:

Trenger vi å kunne noe om omsetningsgjeldsbrev som verdipapirer og lignende? Læringskravene sier bare fordringer, men det står om omsetningsgjeldsbrev i de sidene vi må lese. Jeg vil tro at det er enkle pengekrav vi kanskje bør fokusere mest på?

Svar:

Også negotiable fordringer/omsetningsgjeldsbrev/verdipapirer er fordringer. Det kreves god forståelse av vern mot godtroerverv av rettigheter til fordringer og av hvordan beslagsretten til tvangskreditorer avgrenses overfor personer som utleder rettigheter fra skyldneren. Dessuten kreves det ferdighet til å Identifisere rettighetskonflikter i formuesgodene fast eiendom, løsøre og fordringer/verdipapirer og drøfte hvordan konfliktene kan løses. Omsetningsgjeldsbrev er noe tonet ned i forhold til tidligere, og f.eks. gjeldsbrevloven §§ 15 og 17 om ekstinksjon av debitors innsigelser står ikke lenger sentralt. Gjeldsbrevloven §§ 14, 19 og 21 samt kreditorekstinksjon av rettigheter til negotiable fordringer er imidlertid fortsatt pensum, og det kreves god forståelse.

1044

Spørsmål:

(1)

Vi brukte mye tid på kurset til å snakke om teorioppgaven (oppgave 31 i kursmaterialet 2023V) som omhandlet tilfeller hvor boet ikke trenger å respektere et «salg» til en tredjeperson. Jeg disponerte min redegjørelse slik at jeg startet med proforma, nettopp fordi man da kan si at formuesgodet fremdeles «tilhører» debitor jf. deknl. § 2-2. Jeg merket meg likevel at det var noen utgangspunkter jeg ikke hadde fått helt på plass.

Jeg oppfattet jeg deg sånn at utgangspunktet er at en boet ikke kan påberope seg ugyldighet i form av tvang (altså de «klassiske ugyldighetsgrunnene»). Dette forstår jeg i så fall som et utslag av utgangspunktet om at avtaler kun er bindende mellom partene og at tredjemann verken kan påberope seg innholdet i dem eller kreve å få dem kjent ugyldig. Proforma sa du imidlertid at sto i en særstilling.

Spørsmålet mitt er: Hvorfor står det i en særstilling?

Følger dette av Deutsche Bank avsnitt 70 og det at avtl. § 34 som såkalt «ugyldighetsgrunn» også er en bestemmelse som nettopp angår tredjemann direkte, og som det gjerne er tredjemann som påberoper seg? Dette i motsetning til øvrige ugyldighetsregler.

(2)

Noe forbundet med det jeg skriver i punkt (1), så lurer jeg på betydningen av spørsmål 1 i dommen. Jeg forstår det sånn at det gjøres unntak fra utgangspunktet om at bare partene kan påberope seg en ugyldig avtale for en utleggstaker/enkeltforfølgende kreditor som påberoper seg at utdelinger fra et aksjeselskap er ulovlig. Jeg sliter med å fange opp begrunnelsen for dette i dommen (som sagt har det sikkert også noe med at jeg bør lese den et par ganger til).

Er begrunnelsen for unntaket den at formuesgodet enda kan sies å «tilhøre» debitor når disposisjonen er ugyldig som følge av ulovlig utdeling, jf. deknl. § 2-2 og tvfbl. § 7-1? Gjelder ikke dette i så fall for alle disposisjoner som er ugyldige, uansett ugyldighetsgrunn, samtidig som det både bør gjelde for enkeltstående kreditor og konkursbo når begge omfattes av § 2-2? I tillegg vil det jo kanskje være litt uheldig om formuesgoder kan unndras fra kreditorene av konkursdebitor bare fordi de er ugyldige og dermed ikke kan «påberopes» av andre enn konkursdebitors medkontrahent.

Tanken min er vel at jeg ikke helt forstår hvorfor proformaavtaler står i noen særstilling, ref. punkt (1) og dommens spørsmål 2, slik vi snakket om på kurs, når det virker som Høyesterett gjør et slags «generelt unntak» for tvangskreditorer (i hvert fall utleggstakere) i dommens spørsmål 1.

(3) 

På kurset snakket vi en del frem og tilbake om hensynene som talte for og mot de ulike løsningene etter dekningsloven § 7-6 tredje ledd i forbindelse med oppgaven Fastrenteavtalen (oppgave 29 i kursmaterialet 2023V), men jeg vet ikke helt om jeg fanget opp hovedbegrunnelsen før vi konkluderte. Mitt spørsmål er:

Hva var egentlig begrunnelsen/hovedhensynet for at dekningsloven § 7-6 tredje ledd må sies å gi pantesikrede medkontrahenter en særrett i konkursboet for «hele det avtalte beløp» med konkursdebitor?

Her er min tankegang:

For å være ærlig så hadde jeg ikke sett problemstillingen vedrørende om det burde være det «underliggende skyldforholdet» mellom boet og medkontrahenten det kunne kreves sikkerhet for, eller den opprinnelige summen i avtaleforholdet mellom debitor og medkontrahent. Jeg tenkte ganske fort at det måtte være forholdet mellom debitor og medkontrahenten, av den grunn at panteinstituttet er «tillatt» fordi det er kredittskapende, og for å være det må det være adgang til å gi en særrett til kreditorer som står seg mot boet. Ellers vil de jo ikke gi kreditt.

Selv om boet er gitt en adgang til å gå fra avtaler og medkontrahenten må «finne seg i det» etter § 7-6 første ledd, så tolket jeg tredje ledd som et unntak hvor medkontrahenten likevel kan sikre seg på vanlig måte (nemlig med en separatistrett) og dermed «ikke finne seg i» oppsigelse.

Hvis boet derimot bare kunne tre inn i avtaler, si dem opp med en gang slik at det kvitter seg med sin forpliktelse, og dermed redusere pantekravet til «det underliggende skyldforholdet» (som da blir ikke-eksisterende etter oppsigelsestiden løper ut), så blir jo en panterett veldig usikker og de bærende hensyn bak instituttet (kredittskapning) svikter kanskje litt?

Svar:

1)

Boet overtar generelt debitors rettigheter, og derunder også debitors rettigheter til å gjøre ugyldighet gjeldende mot en salgsavtale debitor har inngått med en kjøper før konkursåpning. Men er salgsavtalen ugyldig, er det strengt tatt ikke noe salg, og en er utenfor oppgaven («en person har solgt …»). Det kan likevel være fornuftig å nevne poengene i de to foregående setningene mine for klarhets skyld og for å vise oversikt.

Ugyldighetsinnsigelser om pro forma står likevel i en særstilling. Selv om det samme gjelder for denne gruppen ugyldighetsinnsigelser som de øvrige, bør de drøftes grundigere. Dels har dette sammenheng med at oppgaven nevner Deutsche Bank-dommen, og dels har det sammenheng med at ugyldighetsinnsigelsen objektiv pro forma godt kan sies å være et substitutt for omstøtelse ved utlegg, siden omstøtelsesreglene i deknl. kap. 5 ikke gjelder ved utlegg. Proforma står altså i en særstilling fordi oppgaven spør etter slike drøftelser og fordi det er særskilt relevant.

2)

Jeg leser deg slik at når du referer til spørsmål 1 i Deutsche Bank, så referer du til det første hovedspørsmålet i oversikten i dommens avsnitt 40. Si endelig fra om jeg tar feil her.

Spørsmålet her er om tvangskreditoren Deutsche Bank kan påberope seg de selskapsrettslige reglene på Turks- og Caicosøyene. Kan banken det, kan den kreve tilbakeføring av aksjene til debitorselskapet i den grad det er mulig etter de selskapsrettslige reglene på Turks- og Caicosøyene. Og kommer aksjene tilbake til debitorselskapet, kan banken formodentlig ta beslag i dem.

Hadde tvangskreditoren her vært et konkursbo (som i oppgaven vi diskuterte på kurs) er det lite tvilsomt at tvangskreditoren kunne påberopt seg de selskapsrettslige reglene på Turks- og Caicosøyene. Men her er tvangskreditoren (banken) en utleggstaker. Utleggstakeren overtar ikke styringen av debitors økonomi, og kan derfor kanskje heller ikke gjøre gjeldende at de selskapsrettslige reglene på Turks- og Caicosøyene var brutt. Derfor kan kanskje ikke utleggstakeren påberope seg brudd på disse reglene.

Høyesterett tar ikke stilling til denne problemstillingen hva angår begrensinger i adgangen til å dele ut det omtvistede formuesgodet til en aksjonær etter de selskapsrettslige reglene på Turks- og Caicosøyene (avsnitt 44). Men HR peker på at utleggstakeren uansett må kunne påberope seg at det overhodet ikke var fattet noe vedtak om overføring av formuesgodet (samme avsnitt). Om vedtak er fattet, bygger også i noen grad på selskapsrettslige regler. Men her er det ikke spørsmålet om vern av selskapet mot ulovlige overføringer, men om hvem som har eiendomsretten til formuesgodet (aksjene). At også en utleggstaker kan påberope seg et debitorselskapet har eiendomsrett til aksjene, følger vel av dekningsl. § 2-2. Høyesterett bemerker her at iallfall i det siste spørsmålet spilte det ingen rolle at eierskapet til formuesgodet ble registrert på erververen (aksjonæren). Dette er godt i tråd med Bygland-dommen; hvem rettighetsregistre utpeker som eier, er uten betydning ved kreditorbeslag.

3)

Du har forstått dette riktig.

1045

Spørsmål:

Jeg har sett litt nærmere på Hopsdal og Gangenes-dommene og begynt å gruble litt over rekkevidden av disse. Jeg har forstått det sånn at den ene «egentlig» gjelder en «SB-konflikt» hvor hustruen opparbeider seg medeiendomsrett gradvis, mens den andre er en «HB-konflikt» hvor begge ektefellene har eiendomsretten til eiendommen fra start og det ikke egentlig er snakk om noe «husmorsameie», jf. el. § 31 (selv om Høyesterett ikke sier dette uttrykkelig). I begge tilfeller sier Høyesterett at omsetningserverver B kan ekstingvere «husmor» H/S, jf. hhv. tgl. §§ 20 og 21 og tgl. § 27.

Argumentet ditt på forelesning (og på spørsmålssiden din som jeg har lett litt i) var at husmorsameie nå er en «lovbestemt rettighet» etter vedtakelsen av el. § 31 tredje ledd, jf. tgl. § 21 annet ledd, slik at man ikke som ektefelle skal behøve å tinglyse slik gradvis opparbeidet medeiendomsrett gjennom å muliggjøre den andres inntekt. Slik jeg forstår kritikken mot dommen ville det som supplerende argument for å bruke § 21 annet ledd her, være en dårlig løsning om man som ektefelle må «oppgradere» grunnboka ved å tinglyse en stadig voksende ideell andel i eiendommen, da det blant annet knytter seg en del bevismessige problemer til dette. Så langt er jeg i så fall enig og forstår argumentasjonen. Du sier videre at det ikke nødvendigvis er så viktig å skille mellom HB- og SB-konflikter i slike tilfeller (sameie mellom ektefeller). Det som skurrer litt for meg da, er at jeg ikke helt ser hvordan "HB-konflikten" i Rt. 1991 s. 352 (Hopsdal) omhandler et slikt husmorsameie. Er ikke poenget med el. § 31 at man nettopp opparbeider seg slik eiendomsrett gradvis og avleder den fra den andre ektefellen, slik som i Rt. 1996 s. 1918 (Gangenes)? Eller tenker du at man kan argumentere for at også tilfeller hvor eiendomsretten er ervervet av begge med en gang, men bare den ene har grunnbokshjemmel, også er «husmorsameie» og dermed omfattet av el. § 31 tredje ledd? I så fall hvorfor? I et tilfelle hvor begge ektefeller eier eiendommen fra starten av, så ser jeg i hvert fall ikke helt at kritikken om å «oppdatere grunnboka» gjør seg gjeldende, så er begrunnelsen da bare at man tenker at § 31 tredje ledd også omfatter opprinnelig sameie mellom ektefeller?

Oppsummert om min forståelse: Hvis vi på eksamen blir stilt overfor en problemstilling hvor to ektefeller eier noe sammen (antar at det opplyses om det i oppgaveteksten) og den ene har grunnbokshjemmelen alene, så er det altså ikke grunnlag for ekstinksjon - til tross for disse dommene. Begrunnelsen er da at de ble avsagt før el. § 31 tredje ledd ble vedtatt slik at bestemmelsen ikke regulerte forholdene i sakene, og husmorsameie er en slik «lovbestemt rettighet» etter tgl. § 21 annet ledd.

Svar:

Jeg tror du har forstått Deutsche Bank riktig. Tvangskreditor kan både påberope seg deknl. § 2-2 og si at formuesgodet aldri var overført fra debitorselskapet og derfor kan beslaglegges og dessuten – om ugyldighetsgrunnen tillater det – påberope seg kkl. § 100 og gjøre ugyldigheten gjeldende og kreve tilbakeføring til debitorselskapet slik at formuesgodet kan beslaglegges der. Det er denne tosidigheten som kommer frem f.eks. i dommens avsnitt 44 og 58.

Når det gjelder spørsmålet om husmorsameie, synes Høyesterett verken i Hopsdal eller Gangenes å være veldig opptatt av sondringen mellom HB-konflikter og SB-konflikter. De fulgte vel partenes opplegg. Du slutter deg vel til HRs analyse fra hvilke lovbestemmelser som er brukt. Ser man nærmere på faktum slik det fremkommer i underrettene, ser man imidlertid at f.eks. i Hopsdal dreide det seg som en SB-konflikt når det gjeldt tomten, men en HB-konflikt når det gjaldt huset.

Jeg er imidlertid enig med deg at selv om man skulle være enig med meg at husmorsameie skulle være en lovbestemt rettighet som har vern uten tinglysing, kan det hevdes at det er grenser for hvor langt bestemmelsen i ekteskapsloven § 31 tredje ledd rekker. Gjelder den bare når det er arbeid i hjemmet som har gitt medeiendomsrett, slik at en ektefelle som har bidratt på annen måte blir dårligere stilt? Gjelder den bare i forbindelse med skifte, eller dreier det seg om et virkelig sameie (forarbeidene synes å forutsette det siste). Her er det mange uløste spørsmål. Det var to lovkomiteer som var inne på dette omtrent samtidig for tre tiår siden, og begges synes å ha forutsatt at den andre skulle ordne opp dette. Selv synes jeg vi nå må ha rimelig konsekvente regler, basert på det rettspolitiske synspunktet Stortinget har knesatt i ekteskapsloven § 31 tredje ledd (og kanskje tvangsfullbyrdelsesl. § 7-13 tredje ledd). Det vil si at ektefellens rett må ha vern uten tinglysing. Grensen går iallfall når ektefellene formaliserer eiendomsforholdene - da må de også tinglyse (Rt-2010-46 First Securities).

Synspunktet mitt medfører nok, som du sier, ekstinksjon i mange tilfeller. Men legg merke til at ekteskapsloven var vedtatt før Gangenes, selv om den neppe fikk anvendelse på det eldre rettsforholdet og poenget med § 31 uansett ikke synes å ha blitt anført.

1046

Spørsmål:

1. Tgl. § 22 nr. 3. Her sies det at tgl. §§ 20 og 21 ikke får anvendelse på "stiftelse eller overdragelse av bruksrett når bruken er tiltrådt og retten er stiftet for høist 3 måneder eller kan opsies med høist tre månders varsel eller til vanlig flyttetid med sedvanemessig varsel". Det jeg ikke forstår her er hvordan man skal forstå "høist 3 måneder". Vil det si at tinglysningskravet ikke gjelder i tre måneder, eller vil det si at den avtalte bruksretten må ha en minimumsfrist på 3 måneder? Leser man "og retten er stiftet for høist tre måneder" får man inntrykk av at sistnevnte er riktig. Det sies ingenting om dette i for eks konkursboken til Andenæs, der sies det bare at "vernet" varer i tre måneder. Lurte litt på om du kunne bidra med litt avklaring her

2. Det er så vidt jeg har skjønt det ingen uttrykkelig regulering av frempantsettelse. Men jeg sliter litt med å skjønne konseptet rundt frempantsettelse. Slik pantsettelse kan ved mitt første øyekast ha liten praktisk virkning - det vil i realiteten være tale om en overdragelse av panteretten, vil det ikke være det? 

La oss tenke oss følgende eksempel: Jeg (A) pantsetter min bil hos DNB (B). La oss teoretisk si at DNB har behov for finansiering og pantsetter denne panteretten til S-banken (S). Vi forutsetter videre at B og S ikke har noe avtale om tilbakebetaling, og at pantelånet kan kreves innfridd når som helst -banken kan vel ikke kreve dekning i bilen når som helst? Det vil jo i realiteten innebære at de realiserer pantet, men A har jo ingenting med B og S å gjøre i dette tilfellet. Dersom A og B har avtalt en forfallsdato om 5 år, må vel S respektere dette?

Svar:

1) Tankegangen når det gjelder tingl. § 22 nr. 3 er at en skal slippe å tinglyse bruksrettigheter som ikke er (lang)varige. Dette er en fordel for partene og for totalbelastningen av systemet, og siden bruken må ære tiltrådt gir det et visst vern for en tredjeperson som f.eks. kjøper eiendommen. En vanlig tolking er at selv om det er avtalt en varig bruksrett, får en slik bruksrett samme vern som en oppsigelig. Det ville være rart om en sterkere (varig) rett fikk dårligere vern enn en svakere (oppsigelig).

Det er litt uklart hva som regnes som bruksretter etter bestemmelsen. Jeg går ikke inn på dette.

Rent praktisk ville jeg som kjøper av en eiendom nok uansett heller vente i tre måneder enn å sette i gang utkastelse hadde bruksrettshaveren ikke hatt denne bestemmelsen til å beskytte seg. En utkastelse koster tid, penger og uleilighet.

Vernet av bruksrettshaveren etter § 22 nr. 3 er ikke en ekstinksjonsbestemmelse, og god tro kreves ikke hos noen av partene. Det er simpelthen slik at grunnboka ikke gir legitimasjon for at slike kortvarige bruksforhold (ikke) eksisterer, og da kan lovens ekstinksjonsregler ikke brukes. Dette likner på at grunnboka ikke gir legitimasjon for hvem som eier et hus på fremmed grunn.

2) Frempant er ikke pensum. Det dreier seg om pantsettelse av en panterett, pantel. § 1-10, og det finnes spredte rettsvernbestemmelser om frempant i panteloven. Konseptet likner litt på fremleie i leieforhold; du leier den leiligheten jeg leier av huseieren.

Hvis vi for enkelhets skyld forutsetter at det handler om en pantesiket fordring retten til pantet og fordringen ikke skilles, er konseptet slik: Sett at jeg har en pantesikret fordring på deg. Da kan jeg overdra fordringen med pantesikringen til Peder. Men jeg kan også avtale med Peder at overdragelsen av den pantesikrede fordringen på deg bare skal gjeldde dersom jeg ikke betaler det jeg skylder ham for en campingvogn jeg har kjøpt av ham. Da har jeg brukt panteretten som sikrer fordringen på deg (og selve pengefordringen på deg), til å gi Peder sikkerhet for hans fordring på kjøpesummen for campingvognen. Jeg har altså pantsatt denne pantefordringen til Peder, eller med andre ord frempantsatt panteretten du har stilt.

Enten jeg overdrar eller pantsetter min fordring på deg til Peder får Peder vanligvis ikke større rett mot deg enn jeg hadde. Det betyr at Peder kanskje må vente litt på pengene sine, slik du sier.

Det er vanskelig å holde tungen rett i munnen ved slike konstruksjoner, og de er bl.a. av denne grunn lite brukt.

1047

Spørsmål:

Jeg har et spørsmål i tilknytning til reglene om opptrinns- og opplåningsrett. Når etterstående rettigheter er stiftet av tvangskreditor (v/ utlegg el. konkursbeslag), er hovedregelen at foranstående panthaver ikke har opplåningsrett.

Så vidt jeg har forstått gjelder et unntak for tilfeller hvor opplåning skjer etter tinglysing (av utlegget?), dersom foranstående panthaver (den som låner opp) er i god tro om utlegg som har kommet i mellomtiden. 

(1) Jeg forstår det sånn at dette også kan utledes av § 3-30 første ledd tredje punktum, men ikke helt hvorfor.

(2) I tillegg skjønner jeg ikke helt hva "i mellomtiden" sikter til (i mellomtiden av hva?). Kan du forklare dette unntaket litt nærmere, hvis det er noe vi forventes å kunne på eksamen? Så vidt jeg har forstått, fremstiller noen luftfartsl. § 3-30 slik at det gjelder eget unntak fra opplåningsretten hvor utleggstaker ikke har varslet foranstående om utlegget.

(3) Er dette og unntaket om god tro (over) to selvstendige unntak, eller virker de inn på hverandre, slik at det ikke nødvendigvis er et krav om god tro for at opplåningsrett likevel godtas, men om at utleggstaker rent faktisk ikke har varslet eller gjort foranstående kjent med utlegget?  

 Har også et kort spørsmål til unntakene for frivillige rettsstiftelser - hvor hovedregelen derimot er opplåningsrett. Hva menes med at omstøtelse av en panterett ikke gir noen opptrinnsrett for den etterfølgende rettsstiftelsen? Er dette et "unntak fra unntaket" og hvordan hjemler man det? 

Svar:

De første spørsmålene dine er pensumrelevante. De angår betydningen for opplåning av at panthaveren som vil låne opp ikke vet om de etterstående. Det kan være at det er en videre opplåningsadgang i disse tilfellene enn når foranstående panthavere er kjent med at det finnes etterfølgende pant. Etterfølgende panthavere gjør da klokt i å underrette foranstående. Men på grunn av regelen i tingl. § 22 nr. 1 om at overdragelse av panterett ikke skal tinglyses kan det være praktisk vanskelig. Men kan ikke umiddelbart se hvem den foranstående panthaveren er.

Den som vil låne opp trenger ikke å undersøke om det er etterstående panthavere, sies det i Rt-1994-775 Yousuf s. 782. Man kan med andre ord låne opp om man ikke vet om etterstående panthavere. Dette må nok gjelde både i forhold til etterstående kontraktspanthavere og utleggstakere, for de ville være meningsløst å si at foranstående ikke har undersøkelsesplikt overfor etterfølgende kontraktspanthavere dersom hen uansett må undersøke om det finnes etterfølgende utlegg. Det er jo de samme undersøkelsene som må foretas i begge tilfeller. Dette er litt rart, for i andre situasjoner er regelen ofte at god tro ikke hjelper mot kreditorbeslag (selv om dette varierer).

Etter Yousuf har internett-tjenester gjort det veldig lett å se etter etterfølgende panthavere. Det kan derfor være grunn til å skjerpe undersøkelsesplikten ift. Yousuf-standarden. Minst grunn til å undersøke er det rett etter foranståendes tinglysing. Har det gått en tid er det større grunn til å undersøke, og særlig dersom lånet på foranstående prioritet er utbetalt en gang og er betalt ned, og førsteprioriteten nå skal gjenopplånes. Hvor langt undersøkelsesplikten går, er imidlertid uavklart i gjeldende rett.

Med denne bakgrunnen tror jeg du klarer å håndtere luftfartsloven mv., men kom gjerne tilbake om nødvendig.

Det siste spørsmålet ditt er også pensumrelevant, og angår at de ikke gi opptrinn når et konkursbo omstøter en foranstående panteheftelse. Dette bygger på en forarbeidsuttalelse om at omstøtelse skal skje til fordel for boet (NOU 1972: 20 s. 295) og regnes som sikker rett. Ellers kunne jo virkningen bli at bare de etterstående panthaverne tjente på omstøtelsen, og at det likevel ikke ble noen verdier igjen til boet i pantobjektet. Men virkningen av regelen kan bli at BOET får en tilfeldig fordel. Hadde det ikke vært for den omstøtelige transaksjonen ville de kanskje ikke fått noe, men nå gir omstøtelsen dem en del av verdien av pantobjektet. Moralen er at en bør ta et digert utlegg rett før konkurs for å sperre for andre panthavere, selv om en vet at utlegget vil bli omstøtt.

1048

Spørsmål:

Jeg har et spørsmål om eksamensoppgaven som ble gitt i JUS3212 våren 2019. Tvist 3 gjelder Olga Ås og Crash Data AS, og handler om prioritet og prioritetsvikelse. Sistnevnte oppfattes helt nytt for meg. Hva er dette? Har du eventuelt noen tips til hvor jeg kan lese om dette i pensum?

Svar:

Å vike prioritet vil si at en avtaler dårligere prioritet enn det tinglysingslovens regler skulle tilsi, se Skoghøy avsnitt 4.3.4. Pensum var litt annerledes på dette punktet da oppgaven du nevner ble gitt, men den er god som trening. I en eksamensoppgave nå burde nok begrepet prioritetsvikelse bli forklart eller innholdet av det fremgå av sammenhengen.

1049

Spørsmål:

Jeg har et spørsmål knyttet til reglene om utganspunktet for fristberegning for omstøtelsesreglene i deknl. § 5-10. Av hensyn til risikoen for kreditorsvik ved antedatering stilles det der opp en regel om at en disposisjon som potensielt kan omstøtes først skal regnes som gjennomført når det er foretatt en sikringsakt, dersom slik sikringsakt kreves for å oppnå «ordinært rettsvern». 

Mitt spørsmål er om denne bestemmelsen bare retter seg mot de fomruesgoder der rettsvernakten/sikringsakten er knyttet til registrering i et rettighetsregister, eller om det også gjelder de tilfellene hvor rettsvern oppnås ved overlevering og notifikasjon. 

Ordlyden kan vel kanskje sies å være tvetydig. På den ene siden vises det bare spesifikt til «tinglysning» i bestemmelsen, og i overskriften til bestemmelsen. Det tilsier at bestemmelsen retter seg spesifikt mot den typen sikringsakt. Samtidig tilføyes det «eller annen sikringsakt» etter at tinglysning er brukt som eksempel. Dette er en åpen formulering som kan tolkes slik at for alle formuesgoder der vi har regler om rettsvern, så kreves den foreskrevne sikringsakten for at fristen skal begynne å løpe. Slik at det for eksempel for løsøre/omsetningsgjeldsbrev kreves overlevering før fristen for omstøtelse for at man skal være sikret mot omstøtelse, ikke bare avtale. Og tilsvarende når det kommer til notifikasjon  for enkle krav/aksjer. 

Ordlyden i seg selv taler egentlig mest for den siste løsningen. Det ville vært naturlig å bruke en annen ordlyd dersom det var meningen at regelen kun skulle rette seg mot tinglysning og rettighetsregistrering. Når man sier «annen sikrngsakt» etter tinglysning taler det sterkt for at også andre typer rettsvernsakt skal komme i bildet. Det virker imidlertid som forarbeidene bygger på en annen forståelse. Det sies riktignok ikke noe direkte om det, men det virker som det ligger en forutsetning der om at dette bare gjelder rettighetsregistrering. 

Svar:

Jeg synes både ordlyden og reelle hensyn trekker i retning av at deknl. § 5-10 også gjelder ved andre rettsvernakter enn registrering i et rettighetsregister.

Legg merke til at «sikringsakt» her er brukt i en litt annen betydning enn slik Lilleholt bruker begrepet.

1050

Spørsmål:

Om deknl. § 5-5 åpner for omstøtelse av selgers oppfyllelse i henhold til kjøpsavtale o.l.

Dekningsloven (1984) § 5-5 første ledd bestemmer at «betaling av gjeld» senere enn tre måneder før fristdagen, kan omstøtes hvis betalingen er foretatt «med usedvanlige betalingsmidler, før normal betalingstid eller med beløp som betydelig har forringet skyldnerens betalingsevne», med mindre betalingen etter forholdene fremstår som «ordinær».

I det følgende er temaet bestemmelsens anvendelsesområde, nærmere sagt hvilke disposisjoner som kan omstøtes. Dette beror på en tolking av uttrykket «betaling av gjeld».

En naturlig forståelse av ordlyden tilsier at betalingsplikt med grunnlag i avtale om pengelån iallfall kan omstøtes etter bestemmelsen. Dette støttes av uttalelser i forarbeidene, som synes å forutsette at det er tale om nedbetaling av pengegjeld, f.eks. tilknyttet et gjeldsbrev, jf. NOU 1972: 20 side 291–292 og Ot.prp. nr. 50 (1980–1981) side 165 flg. I forlengelsen av dette kan det tenkes at nedbetaling av pengelån i annet enn penger omfattes.

Et annet spørsmål er om bestemmelsen gir grunnlag for omstøtelse av disposisjoner som knytter seg til ytelsesplikt på annet grunnlag enn pengelåneavtaler, f.eks. oppfyllelse i henhold til en kjøpsavtale. Som antydet taler ordlyden og de negative funn i forarbeidene mot en så vidtrekkende tolkning av bestemmelsen.

Paragraf 5-5 «avløser» tidligere konkurslov (1863) § 44, jf. NOU 1972: 20 på side 291. Dersom skyldneren hadde «betalt gjeld» med «usedvanlige betalingsmidler», skulle mottakeren etter § 44 første ledd bokstav a tilbakelevere det mottatte eller dets verdi til boet.

Saken inntatt i Rt. 1879 s. 192 gjaldt en avtale om salg av tømmer, der kjøperen skulle hogge trærne, som sto på selgerens eiendom. Etter noe tid nedla en panthaver til selgerens eiendom forbud mot videre hogst i området. Kjøperen, som hadde betalt kjøpesummen forskuddsvis, ønsket kompensert («sikkerhet for») sitt resterende beløp, og inngikk derfor en ny avtale med selgeren om kjøp av et parti høy (dommens s. 193). Noe senere gikk selgeren konkurs, og konkursboet ønsket salget av høyet omstøtt. Høyesterett kom til at avtalen om høy var en endringsavtale, og at høyet derfor tjente til oppfyllelse av det opprinnelige salget av tømmer. Det var enighet om at selgerens «gjeld» dermed var betalt med «usedvanlige betalingsmidler», og «Afhændelsen [av høyet] ikke kan opretholdes» (dommens s. 194). Dommen viser at forgjengeren til deknl. § 5-5 fikk anvendelse også hav gjaldt oppfyllelse av realytelsesplikt i henhold til salgsavtale, og altså ikke bare betalingsplikt i henhold til pengelån. Det er, så vidt meg kjent, ikke holdepunkter for at lovgiver ved vedtagelser av deknl. § 5-5 mente å fravike en slik tolkning av uttrykket «betaling av gjeld» («betalt gjeld»).

En slik tolking av ordlyden støttes av Andenæs, som forutsetter at bestemmelsen også får anvendelse på disposisjoner til oppfyllelse av annet enn ytelsesplikt etter pengelånavtale, se Andenæs (2009) s. 310, som viser til dommen nevnt ovenfor.

Det kan rimeligvis innvendes at dommen, som er nærmere 145 år gammel, har begrenset rettskildemessig vekt. Dessuten vil en slik utvidende tolkning av deknl. § 5-5 medføre at de objektive omstøtelsesreglene får et utilsiktet vidt anvendelsesområde. Samtidig taler hensynet til likebehandling av kreditorene for at det sondres mellom de som mottar oppfyllelse i henhold til avtale om pengelån, og de som mottar oppfyllelse i henhold til f.eks. en kjøpsavtale.

Dekningsloven § 5-5 må derfor tolkes slik at den også åpner for omstøtelse av disposisjon til oppfyllelse selgers realytelsesplikt og kjøpers pengeytelsesplikt i henhold til kjøpsavtale.

Tillegg:

Det synes klart at skyldnerens betaling av gjeld iht. avtale om pengelån omfattes. Satt på spissen er jeg først og fremst nysgjerrig på om også selgers oppfyllelsesplikt kan omstøtes. 

For eksempel kan det tenkes at Peder inngår avtale om salg av en rifle til Marte mot forskuddsvis betaling. Tenk så at Peder ringer Marte og får henne med på at hun i stedet skal motta et sett jaktklær, mot at Peder anses frigjort fra plikten til å levere rifla. Kan overføringen av jaktklærne omstøtes, hvis dette anses som en ekstraordinær oppfyllelse med usedvanlig betalingsmiddel. Også spørsmålet om omstøtelse av kjøpers betaling av kjøpesummen på ekstraordinær måte m.v. omfattes, reiser seg.

Kort sagt er jeg av den oppfatning at "gjeld" ikke utelukkende omfatter plikt med grunnlag i avtale om pengelån, men også f.eks. en kjøps- eller leieavtale. Jeg støtter meg særlig på Rt. 1879 s. 192 (omstøtelse av selgers ytelse etter endringsavtale), og mangelen på holdepunkter for at tolkningen er fraveket. Også Rg. 2004 s. 1625 (Hålogaland), der lagmannsretten gir § 5-5 anvendelse på avtaler om kredittkjøp. I Rt. 1996 s. 1647 (3-2) ga mindretallet § 5-5 anvendelse på leieavtale. Flertallet omstøtte disposisjonen etter § 5-2. 

Svar:

Dette var bra.

Huser og Brækhus syns å støtte din lesning av § 5-5. Jeg gå ikke inn på dommene du never, men synes det er viktig å poengtere:

· Den gamle konkursloven hadde ikke noen regel om subjektiv omstøtelse. Derfor måtte man kanskje tøye de objektive reglene noe.

· Formuleringen av omstøtelsesreglen er ganske forskjellig i den gamle og den nye loven.

· Loven ble til i nordisk lovsamarbeid, og NJA 1950.417 (jfr nå kkl 4 kap 10 §) var nok et prejudikat i svensk rett for at ‘gjeld’ ikke omfattet naturalforpliktelser.

Det er nokså forvirrende at man ofte nevner at annet enn penger undertiden kan være sedvanlig betalingsmiddel. De kan synes å forutsette at ‘gjeld’ også omfatte ikke-pengeforpliktelser. Men det trenger ikke bety mer enn at en pengegjeld undertiden også kan gjøres opp på annen måte enn ved penger.

Jeg er klart nok enda mer i tvil enn før om ‘gjeld’ skal tolkes så snevert som jeg anbefalte på kurset.

1051

Spørsmål:

I teorien knytter det seg en viss uenighet til vilkåret om sikringsakt utenfor tinglysingsloven. Jeg tenker på om det kan oppstilles et krav om at B må foreta en sikringsakt ved ekstinksjon av eiendomsrett til fast eiendom på ulovfestet grunnlag. Jeg leser boka til F&F og der blir ikke problemstillingen drøftet. I "Dynamisk tingsrett til eksamen" står det at Lilleholt mener at det ikke kan oppstilles et slikt krav utenfor loven, mens Marthinussen er uenig (Lilleholt 2012 s. 241 og Marthinussen 2016 s. 125).  

Hvis B ikke har tinglyst så vil han ikke ekstingvere etter tingl. § 27, men kan han da ekstingvere på ulovfestet grunnlag? 

Svar:

Tinglysingsloven § 27 krever at B har tinglyst for å kunne ekstingvere, og jeg tror ikke noen er uenig i at loven må tas på ordet her. En kan heller ikke komme seg bort fra dette vilkåret ved læren om ulovfestet ekstinksjon. Interesseavveiingen etter denne læren kan jo ikke godt falle annerledes ut enn lovgiverens. Læren om ulovfestet ekstinksjon bruker man (derfor) bare når legitimasjonen bygger på noe annet enn grunnboken, altså andre tilfeller enn det tingl. § 27 gjelder. Heller ikke i Sigdal-dommen bygger hytteeierne på at grunnboka legitimerte selgeren.

Dersom A har proforma grunnbokshjemmel, kan B undertiden ekstingvere i medhold av avtalel. § 34 alternativt til tingl. § 27. Etter avtalel. § 34 kreves det ikke tinglysing for ekstinksjon.

1052

Spørsmål:

Er omsetningsgjeldsbrev og negotiabelt gjeldsbrev det samme?

Svar:

Ja.

1053

Spørsmål:

Jeg har et spørsmål om bestemmelsen i dekningsloven § 2-2.

Det følger av dekningsloven § 2-2 at fordringshaverne kun kan ta dekning i det som tilhører skyldneren på beslagstiden. Det er imidlertid unntak fra denne regelen; Hvis S ikke har foretatt rettsvernsakt, kan fordringshavere likevel ta beslag i formuesgodet. Jeg lurte på hvor jeg skulle forankre denne regelen, ettersom det ikke står i ordlyden av dekningsloven § 2-2?  Kan jeg bruke HR-2021-2248-A dommen (avsnitt 48) som sier at reglene om rettsvern står på egne bein, og supplerer dekningsloven § 2-2? Vil det være tilstrekkelig, eller bør jeg nevne forarbeidene (evt. noe annet) også?

Svar:

Jeg ville brukt innledningsordene il deknl. § 2-2, «Når ikke annet er fastsatt ved lov eller annen gyldig bestemmelse», selv om disse ikke passer helt godt på ulovfestede regler om kreditorekstinksjon. De holder med denne henvisningen. Men sitatet du nevner er også velegnet. Se også NOU 1972: 20 s. 256.

1054

Spørsmål:

La oss si at en person, Marte, har pantsatt sin faste eiendom til en panthaver, Peder, og at panteretten er tinglyst. Deretter overdrar Peder panteretten (og det underliggende kravet) til Lars.

Spørsmål om Lars har rettsvern for panteretten vil nå oppstå i flere ulike relasjoner. For det første er det et spørsmål om Lars har rettsvern ovenfor yngre retter som stiftes i panteretten, for eksempel ved at Peder overdrar panteretten en gang til. Slik jeg forstår systemet så er løsningen på dette spørsmålet avhengig av hvordan panteretten opprinnelig er tinglyst: 

· Dersom panteretten er tinglyst elektronisk, så må Peder tinglyse sitt erverv for å ha vern mot yngre rettsstiftelser i panteretten, jf. hovedregelen i tgl. §§ 20 og 21. 

· Dersom panteretten derimot er knyttet til et negotiabelt gjeldsbrev, så får overdragelse av panteretten rettsvern på samme måte som overdragelse av gjeldsbrevet vanligvis får rettsvern, jf. tgl. § 22 nr. 1 forutsetningsvis. 

Jeg håper det er riktig! Det jeg imidlertid lurer på er hva som skal til for at Lars sin panterett har rettsvern ovenfor yngre rettsstiftelser i den faste eiendommen, og hva det rettslige grunnlaget for dette er. (Jeg vet du snakket om dette på forelesning, men sitter fremdeles igjen med spørsmålene under).

Det virker naturlig å tenke at Lars har rettsvern ovenfor yngre rettstiftelser i den faste eiendommen uten videre rettsvernsakter ettersom panteretten jo ble tinglyst da Peder stiftet den opprinnelig. Dette burde også gjelde uavhengig av om panteretten er registrert elektronisk eller er knyttet til et dokument. Betraktningen er at det ikke burde spille noen rolle for de som er interessert i eiendommen hvem det er som har panterett, så lenge det er registrert en panterett der.

Er dette riktig? Og er det også riktig at sondringen elektronisk registrering v. papirdokument ikke har noe å si i denne relasjonen? 

I så fall er spørsmålet mitt, hvordan forankres dette i tinglysningslovens regler? Det er ikke helt åpenbart hvordan man får den riktige løsningen til å stemme med lovteksten. Her er noen tilfeller der jeg blir usikker:

1) Marte går konkurs, og boet ønsker å ta beslag i eiendommen. De gjør gjeldende at Lars sin panterett ikke står seg fordi han ikke har tinglyst senest dagen før konkursen, jf. tgl. § 23. Riktignok hadde Peder en tinglyst panterett som de måtte respektert, men når Peder ikke lenger er innehaver av panteretten så er tinglysningen uten betydning, anfører de. 

Hva sier man her? Peder sin rett er jo tinglyst «senest dagen før konkursen», men hvordan får man det til å bli avgjørende ut fra lovteksten i § 23? Hvis man tar bestemmelsen på ordet, så er jo den retten Lars stifter i panteretten en rett «stiftet ved avtale» (avtalen med Peder), og for at den skal «stå seg i boet» krever det da som utgangspunkt tinglysning. Er poenget her at «rett stiftet ved avtale» skal tolkes slik at det bare gjelder rett stiftet ved avtale med konkursskyldneren? 

2) Marte selger eiendommen til Hans. Hans tinglyser sitt erverv og hevder han ikke visste noe om at Lars hadde en panterett. Det stod riktignok i grunnboken at Peder hadde panterett, men ikke noe om at Lars hadde rett. Hans mente derfor at han kunne ekstingveres Lars sin panterett siden hans rett ble tinglyst først i god tro, jf. tgl. §§ 20 og 21. 

Hvordan svarer man på dette?

Svar:

Jeg tror vi for enkelhets skyld først holder tingl. § 22 utenfor, og vrir litt på eksempelet slik at det gjelder en forkjøpsrett. En forkjøpsrett følger den alminnelige regler som gjelder for rettigheter i fast eiendom, nemlig at rettsvernreglene er de samme som for eiendomsretten til eiendommen. Forkjøpsretten må tinglyses for å stå seg mot godtroerverv og kreditorekstinksjon.

La oss si at Peder har en tinglyst forkjøpsrett i Martes eiendom. Så dør Peder, og sønnen Lars arver forkjøpsretten. Jeg kan ikke se noe grunnlag for at rettsvernet da faller bort, slik at Martes konkursbo kan ekstingvere Lars’ rett eller en godtroende kjøper av Martes eiendom kan ekstingvere den. De grunnleggende hensynene er ivaretatt uten at Lars tinglyser. Forkjøpsretten er notorisk overfor konkursboet til Marte og Marte er ikke legitimert til å selge eiendommen uten påhefte av forkjøpsretten, for den fremgår av grunnboken.

Det kan tenkes at forkjøpsretten er en personlig rett for Peder, som lars ikke kan arve. Da faller den bort ved Peders død etter sitt eget innhold, og ikke som en følge av manglende rettsvern.

Vi kan tenke oss at vi bruker partene til å navngi forkjøpsretten, og kaller den f.eks. Peders forkjøpsrett. Men dette er noe annet enn at rettsvernet faller bort ved Peders død. Er forkjøpsretten først overdragelig, gir det menig å si at Lars arver Peders forkjøpsrett. Dette er det normale. Det som er tinglyst er en heftelse på Martes eiendom, ikke en kreditorposisjon for Peder.

Nå kan det vel tenkes at Lars vil tinglyse at han har arvet forkjøpsretten, f.eks. for å kunne selge den videre. Men han tinglyser ikke da for å få rettsvern, men for å få legitimasjon.

På tilsvarende måte blir det om Peder ikke dør, men selger til Lars i stedet. Heftelsen på Martes eiendom består. Lars kan likevel ønske å tinglyse sitt erverv

• for å frata Peder legitimasjonen som rettighetshaver, så han ikke kan selge forkjøpsretten videre til en annen

• for selv å skaffe seg legitimasjon, så han vil fremstå som berettiget til å selge eiendommen

• for å sikre seg for det tilfellet at Peder går konkurs, slik at avtalen om kjøpet av forkjøpsretten ikke ekstingveres av konkursboet

Legg merke til at ingen ting av dette berører Marte og hennes eventuelle konkursbo eller heftelsen på Martes eiendom. I den sammenhengen er det Peders opprinnelige tinglysing som gjelder.

Så til tingl. § 22 nr. 1. Hadde vi ikke hatt tingl. § 22 nr. 1, hadde akkurat det samme gjeldt om vi snakket om en panterett i stedet for en forkjøpsrett. Men § 22 nr. 1 lager en særregel for panteretter på papir. Den sier at Lars ikke skal tinglyse, men bruke andre rettsvernregler for å oppnå det som er listet opp i kulepunktene ovenfor. Men prinsippet om at Lars’ rettsvern ikke berører Marte og hennes eventuelle konkursbo eller heftelsen på Martes eiendom, gjelder fortsatt. I den sammenhengen er det Peders opprinnelige tinglysing som gjelder.

(Hvilke rettsvernregler Lars må bruke i stedet for tinglysingslovens regler er uten betydning i sammenhengen her, men det dreier seg nok om gjeldsbrevlovens regler.)

En relevant eksamensoppgave i vår sammenheng er 2017H. Sensorveiledningen der går i detalj også om hvilke rettsvernregler som gjelde for overdragelse av fordringer med pant i fast eiendom, men du har forstått prinsippene her riktig.

1055

Spørsmål:

Det er noen grunnleggende og praktiske sider ved panteretten jeg ikke helt forstår:

1) Jeg tar opp et lån på én million for å kjøpe et hus, og banken gir meg lån mot pant i huset.
Hvis boligprisene synker, og huset bare er verdt 800 000 tusen når det (tvangs)selges - har banken da er særrett foran andre kreditorer når de forfølger kravet på de resterende 200 000? Eller vil de kun ha en særrett til verdien fra huset, og så måtte nøye seg med dividende av restkravet i mine andre eiendeler?

2) Jeg har forstått det sånn at verdien av panteobjektet og pantesummen (usikker på det er riktig begrep) ikke alltid er lik. Fant f. eks. dette på en side om finansiell rådgivning: "Jeg har fått lån i en bank på 10 500 000,-. For å få lånet har jeg måttet gi pantbrev i eiendom for 12 950 000,-d.v.s 2 450 000,- kr mer enn lånets störrelse og således 23,33% mer." Hvordan henger dette sammen? Hva vil være den praktiske konsekvensen av dette, det er vel uansett kravet, altså i mange tilfeller boliglånet, som er det man kan kreve å få av debitor uansett? Hvorfor gjør bankene dette?

3) Hvordan fungerer det egentlig når du selger en bolig som en bank har pant i? Hvis du selger huset uten å si fra til banken, og samtidig har mange andre kreditorer, kan banken da uten videre utøve sin særrett til dekning i pengene du har fra hussalget, og gå foran andre kreditorer? I mange tilfeller vil man kanskje være konkurs her, slik at hussalget omstøtes på en eller annen måte? Har det betydning at debitor rent faktisk ikke er i besittelse av huset?

Svar:

1) Hvis pantelånet misligholdes, kan det tenkes at pantet tvangsselges. Da dekkes først kostnadene ved salget, og deretter panthaverne etter prioritet (tvangsfullbyrdelsesl. § 11-36). I ditt eksempel blir det kr. 200.000 udekket. Dette kravet kan banken gjøre gjeldende mot deg, men har ingen særlige rettigheter sammenliknet med andre usikrede kreditorer. Banken må altså nøye seg med dividende av de kr. 200.000 om du går konkurs.

2) Det er riktig at maksimalsummen for pantekravet (pantel. § 1-4) ofte settes høyere enn det aktuelle lånebeløpet. Men det långiveren kan kreve dekket av pantet, er likevel bare restgjelden og omkostninger; det er derfor restgjelden må klargjøres før salget (tvangsfullbyrdelsesl. § 11-2). Långiverne oppgir kanskje et stort pantekrav fordi de kan, av gammel vane, fordi pantsetteren ikke protesterer, fordi det ikke koster noe ekstra (FOR-2013-12-18-1634 § 1), for å vanskeliggjøre sekundærpantsettelse og fordi de kanskje håper på låne ort mer penger til pantsetteren uten å måtte tinglyse på nytt. Pantel. § 1-5 setter en grense for hvor mye ekstra som kan føres inn under panteretten f.eks. når det gjelder gamle, ikke innkrevde renter, så slik sett er de høye beløpene ikke noen fordel.

3) Panteretten består selv om huset selges, og siden panteretten er tinglyst, kan kjøperen ikke ekstingvere den. Kjøperen risikerer at huset tvangsselges og hen kastes ut. Ofte vil nok slaget i seg selv være mislighold av pantelånet.

Fordi dette er slik, vil ingen kjøpe et hus med en påheftet panterett. For at kjøperen skal få huset «heftelsesfritt» gjør man det slik at en del av kjøpesummen betales til panthaveren, som så sletter pantet. De greieste og vanlige måten å gjøre dette på er via en eiendomsmekler, som mottar penger fra kjøper, sletter panteheftelsene og gir heftelsesfritt skjøte til kjøperen. Kjøperen kan betale til mekleren uten å få skjøtet med en gang fordi mekleren må stille garanti, slik at ingen lider tap ved at hen opptrer som mellomperson i oppgjøret.

Det er fullt mulig å overta et pantelån når en kjøper en eiendom. Da vil pantet fortsette å hefte på. Men det vanlige er at kjøperen i stedet hefter på sine egne, nye pantelån.

1056

Spørsmål:

Jeg og ei venninne har de siste dagene undret litt over kreditorbeslag tilfellene. Vi er innforstått med at kreditorene ikke kan ekstingvere eller søke utlegg ved hjemmelsmannkonflikter, men spørsmålet vårt er hvordan man i utgangspunktet skal kunne formulere dette under eksamen? 

Det er klart at man skal begynne i deknl. § 2-2 og ta utgangspunkt i vurderingen av om formuesgodet «tilhører» skyldneren. Men det er det neste steget som blir vrient:, Det følger av forarbeidene til deknl. § 2-2 at den nærmere grensedragningen må bli dratt gjennom «reglene om legitimasjon, rettsvern og omstøtelse kommer inn her, foruten bevisreglene» jf. NOU 1972: 20 s. 255. 

Slik vi forstår det, er det da naturlig å supplere tolkningen - etter at man har kommet frem til at formuesgodet «tilhører» en annen enn skyldner, med denne uttalelsen. Men problemet vårt ligger i at selv manglende rettsvern ikke vil gi kreditor tilgang til å kunne ekstingvere formuesgoder ved hjemmelskonflikten. 

I Bygg og trelast er det følgende uttalelse: «Lagmannsretten la til grunn at kreditor kan kreve utlegg i ethvert formuesgode som tilhører skyldneren på beslagstiden, jf dekningsloven §2-2. Formuesgoder som tilhører tredjepersoner, kan det i utgangspunktet ikke tas beslag i. Dersom en tredjeperson har ervervet sin rett ved avtale, kreves i tillegg rettsvern for ervervet som for fast eiendom normalt bare oppnås ved tinglysing, jf tinglysningsloven jf § 23». Kan man da, til fordel for å si at kreditor ikke kan ta beslag, si at tredjepersonen (hjemmelshaveren) ikke har «ervervet sin rett ved avtale», og at det derfor ikke er grunnlag for at kreditor skal kunne ekstingvere dette formuesgode?  

Svar:

Det er riktig at regelen i deknl. § 2-2 om hva tvangskreditorer kan ta beslag i suppleres av rettsvernregler. Et viktig poeng er imidlertid at vi bare har rettsvernregler til fordel for tvangskreditorene (=regler om kreditorekstinksjon) som gjelder i SB-konflikter. Resultatet blir at tvangskreditorene ikke kan ekstingvere i HB-konflikter. Tvangskreditorene B må respektere den historiske rettighetshaver Hs rett.

Det er ikke alltid så lett å se at rettsverns/kreditorekstinksjonsreglene bare gjelder i SB-konflikter. Verken ordlyden i tingl. § 20 (utlegg) eller § 23 (konkurs) er etter min mening klare i så måte. Men det er sikker rett at de skal tolkes slik, jfr. Rt-2015-979 borettslagsandel.

Utgangspunktet er at det er skyldnerens verdier, og ikke noen andres verdier, som skal brukes til å betale skyldnerens gjeld. Dette begrunner reglen om at tvangskreditorene ikke kan ekstingvere i HB-konflikter. Utgangspunktet gjelder også i SB-konflikter, men her tenker en seg a faren for kreditorsvik er så stor at en har gjort et unntak fra utgangspunktet og laget ekstinksjonsregler. For å unngå kreditorsvik er en altså villig til å la noen andre en skyldneren betale skyldnerens gjeld i disse tilfellene.

Rt-1999-247 Bygg og Trelast gjaldt en SB-konflikt, og det er mye galt med begrunnelsen og resultatet her. Jeg tror ikke den kan hjelpe dere når det gjelder spørsmålet om hvorfor det ikke er kreditorekstinksjon i HB-konflikter. Jeg kommer til å si litt om denne avgjørelsen på morgenmøtet om Rt-2008-586 Fagutleie.

1057

Spørsmål:

Jeg har et spørsmål angående rettsvernsreglene for formuesgoder hvor sikringsakt/rettsvernsakt er notifikasjon. Det sies at disses regler om kreditorvern, gbl. § 29 første ledd og asl. § 4-13 tredje ledd, kun gjelder der man har en omsetningserverver som er først i tid (er S i skjemaet) og en tvangskreditor som kommer inn som B (Lilleholt sier dette på ss. 246-247 i Allmenn formuerett). Jeg klarer imidlertid ikke å få dette til å stemme med ordlyden i bestemmelsene. Etter gbl. § 29 vil en omsetningserververs rettserverv gjelde mot avhenders kreditorer når debitor cessus har fått beskjed om ervervet. Vil ikke denne ordlyden også være oppfylt der omsetningserververen kommer inn som B i skjemaet, og det er en tidligere utleggstager S som, av en eller annen grunn, ikke har notifisert debitor cessus, og omsetningserverver B sørger for å notifisere? En ordlydsfortolkning av bestemmelsen burde vel tilsi at Bs erverv da kan "gjelde" mot utleggstageren. Etter det jeg har forstått er neppe dette en særlig praktisk problemstilling (og resultatet blir vel da det samme etter Lilleholts foretrukne løsning med analogi fra § 29 annet ledd sammenholdt med reglene i pantel. § 5-7), siden namsmannen vil notifisere når utlegg tas, men si at dette ikke inntraff.

Svar:

Problemstillingene dine gjelder når tvangskreditor S tar beslag i en enkel fordring. Kan en godtroende erverver B, som kjøper fordringen av debitor A, ekstingvere tvangskreditor S’ rett ved å notifisere debitor cessus?

Utgangspunktet ved konkurs er at debitor A verken har rett eller legitimasjon il å råde over boets eiendeler (inklusive den enkle fordringen) etter konkursåpning. Det vil si at selv om godtroende erverver B har notifisert debitor cessus i god tro, hjelper det ikke. Tilfellet er parallelt med en B som kjøper en fast eiendom av debitor A etter konkursåpning; her hjelper det ikke for B å tinglyse og påberope seg tingl. § 27 (jfr. forarbeidene til tingl. § 23). Reglene om godtroerverv er simpelthen satt ut av spill.

Som Lilleholt skriver i avsnitt 10.1.6, er det en del ekstinksjonsregler som går foran kkl. § 100 og tillater B å ekstingvere fra konkursboet S. Det er ikke et helt klart system på når kkl. 100 går foran og når ekstinksjonsreglene går foran, men jeg tror det er enighet om at gjeldsbrevlovens ekstinksjonsregler for enkle fordringer ikke går foran kkl. § 100 uansett hvordan de kan leses isolert sett.En utleggstaker S kan sikre seg rettsvern overfor godtroende erverver B ved notifikasjon av debitor cessus (pantel §§ 5-7(5) jfr 4-5), og har vel da ikke rettsvern overfor B om B notifiserer først. Jeg tror ikke det er nødvendig å rekke inn gjeldsbrevlovens regler her, og at henvisningene til gjeldsbrevl. i pantel. §§ 5-7(5) ikke omfatter § 29 støtter dette. Noen direkte motstrid med gjeldsbrevl. § 29 første ledd er det uansett ikke. Noe tilsvarende gjelder forholdet til aksjel. § 4-13.

1058

Spørsmål:

Er sikringsakt og rettsvernakt det samme?

Svar:

Jeg vil si ja, og dette er også slik Falkanger & Falkanger skriver. Stort sett bruker en da ordet rettsvernakt. Deknl. § 5-10 er et unntak, men her er nok ikke sikringsakt brukt i annen betydning enn rettsvernakt.

Lilleholt skiller mellom de to begrepene. Rettsvern slik han bruker begrepet peker fremover. Det dreier seg om vern mot andres ekstinksjon. Sikringsakt peker bakover – det dreier seg om det som må til for a en selv skal ekstingvere. Tinglysing kan være begge deler. Når en tinglyser, ekstingverer en utinglyste rettigheter etter tingl § 20. Tinglysingen er slik sett en sikringsakt. Men når en tinglyser, får en også vern mot å miste retten ved andres ekstinksjon. Tinglysingen er slik sett en rettsvernakt.

Ser en riktig nøye på det, kan virkningen av tinglysingen som sikringsakt og som rettsvernakt inntre på litt forskjellig tid.

Lilleholts sondring mellom rettsvernakt og sikringsakt er ikke eksamensstoff allerede av den grunn at et av pensumalternativene ikke behandler det.

1059

Spørsmål:

I kollokvien vår sitter vi med «myntens reise» fra våren 2014. Spørsmålet vårt er: Hva er konsekvensen av at ingen kan ekstingvere et formuesgode, samtidig som at hjemmelshaver ikke kan vindisere? Hvem har rett til tingen da? Formuesgodet kan umulig bli «eierløst», særlig der tingen ligger hos B?

Vi tenker det er HB konflikt mellom Stiftelsen Lillevik Museum (H) og Tore Boxer (B). Vi har kommet frem til at B ikke kan ekstingvere, men samtidig at H har mistet sin vindikasjonsrett. Nå er tingen hos B, og H krever den utlevert. Men hvem får beholde tingen. I utgangspunktet er spørsmålet vårt generelt, og ikke nødvendigvis knyttet til eksamensoppgaven.

Svar:

Hvis ingen har krav på mynten utlevert, blir den der den er. Jeg tror det må være ekstl. § 3- tilfellene dere tenker på når dere snakker om å miste vindikasjonsretten, se Ot.prp.nr.56 (1976-77) Om lov om godtroerverv av løsøre s. 44 fg. Mister H muligheten til å vindisere, blir mynten der den er og vi er i praksis tilbake i hovedregelen om ekstinksjon.

1060

Spørsmål:

Jeg ville gjerne stille deg et spørsmål angående dommene inntatt i Rt. 1995 s. 1122 og Rt. 2008 s. 1025. Dommene går i korte trekk ut på at en tvangskreditor B tok utlegg i eiendommer som A var registrert, men ikke reell eier av. Her kan det meget godt hende jeg har oversett noe vesentlig, men vil ikke dette i realiteten være en H-B konflikt der H er reell eier? Vil ikke kreditorekstinksjon i de tilfeller være helt utelukket, da eiendommen ikke lengre vil "tilhøre" A etter deknl. § 2-2?

Så vidt jeg har skjønt det er tvfl. § 7-13 kun en prosessuell regel som skal forenkle namsmannens oppgaver, og slik jeg leser kildene er ikke 7-13 ment å være noe unntaksregel fra deknl. § 2-2, men den gjør visse formodninger om eierforholdet som namsmannen kan forholde seg til i det innledende stadiet ved utlegg. Jeg sliter imidlertid litt med å forstå hvordan Høyesterett kan opprettholde utleggene når det er på det rene at A ikke lengre var eier av eiendommene i noen av tilfellene? Hvordan blir dette løst rent praktisk?

Svar:

I begge disse avgjørelsene (som var kjennelser, altså ikke dommer) dreide det seg om et formuesgode debitor hadde avhendet, og som han derfor ikke lenger reelt sett var eier av. Siden debitor hadde vært eier, dreier de seg om SB-konflikter. Legg merke til at både ved SB-konflikter og ved HB-konflikter er debitor A ikke reell eier. SB-konflikter er slik sett en undergruppe av HB-konflikter, kjennetegnet ved at A en gang har eid formuesgodet.

Det som er spesielt med SB-konflikter i forhold til HB-konflikter ved kreditorbeslag er at vi her har regler om kreditorekstinksjon. Has S ikke fått rettsvern, ekstingverer As kreditor B f.eks. etter utleggsregelen i tingl. § 20. I de to avgjørelsene du nevner var vilkårene for kreditorekstinksjon til stede.

For å kunne ekstingvere, måtte imidlertid B selv ha tinglyst. Spørsmålet var om utleggstaker (tvagskreditor) B kunne få utlegg. Etter regelen tvangsfullbyrdelsesl. § 7-13 første ledd (og tvangsfullbyrdelsesl. § 7-1 og dekningsl. § 2-2) skulle hen ikke ha det, for A var jo ikke (lenger) reell eier av formuesgodet. Lovteksten i tvangsfullbyrdelsesl. § 7-13 er kanskje litt kronglete på dette punktet, selv om den er klar. Poenget er at når A er registrert som eier, er det en formodning for at hen eier formuesgode og hens kreditor B kan ta utlegg i det. Denne formodningen kan imidlertid motbevises. Når S legger frem f.eks. en kjøpekontrakt, kan slikt motbevis være ført, og B kan etter ordlyden ikke ta beslag i formuesgodet. (Innledningsordene til deknl. § 2-2 kan imidlertid med litt velvilje tolkes slik at de tar høyde for at tvangskreditor B skal kunne få utlegg for å kunne ekstingvere S’ rettigheter i formuesgoder som skyldneren A har eid, men som hen ikke lenger eier.)

Det er en rekke avgjørelser, som de du nevner, der Høyesterett kommer til at det må tolkes inn et forbehold i tvangsfullbyrdelsesl. § 7-13 og de andre bestemmelsene, slik at B kan f utlegg for å kunne ekstingvere S’ rettigheter på tross av ordlyden. Begrunnelsene er litt forskjellige i hver avgjørelse. Skulle jeg begrunnet det, ville jeg bare sagt at lovteksten her er uheldig utformet, og at et adgang il å ta utlegg for å kunne ekstingvere må tolkes inn.

1061

Spørsmål:

I tingl. § 21 (3) står det at der det er tatt forbehold ved avhendelsen må fremgå av «nye eiers hjemmelsdokument» eller «registreres senest samme dag» for å oppnå rettsvern. Jeg sliter litt med å forstå forskjellen på dette og pantel. § 3-22. Dersom det, eksempelvis, er tatt forbehold om rett til eiendommen, vil dette anses som salgspant? For å ha rettsvern for salgspant må det etter panel. § 3-17 (2) være «avtalt senest samtidig med at salgstingen blir overgitt til kjøperen». Vil da forbeholdstilfellene i tingl. § 21 (3) kunne betraktes som salgspant?

Eksamen H19 har en liknende problemstilling, der selger har tatt forbehold om å ha eiendomsrett til en av hyttene, kan dette dermed anses som et salgspant? 

Svar:

Reglene om salgspant i pantel. kap. 3 gjelder bare løsøre. Dette følger av kapitteloverskriften i kap. 3 og flere av bestemmelsene. Reglene kan derfor ikke brukes på fast eiendom. En annen sak er at forbehold ved avhendelse ved salg av fast eiendom har mye den samme funksjonen som salgspant

Tingl. § 21 tredje ledd forutsetter at forbehold ved avhendelse må tinglyses og fraviker i noen grad ‘først tinglyst, best rett’-regelen i tingl. § 20. Rettsvernet kan derfor ordnes etter overlevering. Men selv om «salgspantet» her kalles et forbehold, står nok ikke selgeren fritt til å ta forbehold uten avtalehjemmel. Skjøtet kan jo bare holdes tilbake om kjøperen ikke oppfyller forpliktelsene sine, avhendingsl. § 5-5.

1062

Spørsmål:

Jeg har et spørsmål om selvstendig rettsvernshevd som jeg håper du kan hjelpe meg med. Spørsmålet gjelder adgangen til selvstendig rettsvernshevd når B er avtaleerverver (ikke kreditor som i HR-2017-33 (Forusstranda) og HR-2021-1773-A (Bank Norwegian)).

I forelesningen din noterte jeg meg at du sa at Høysterett i Bank Norwegian-dommen ikke viste til Forusstranda-dommen. Med dette, sa du, sier Høyesterett at spørsmålet må prøves en gang til, altså i et tilfelle der B er godtroende kjøper (ikke kreditor). Har også notert meg at du sa at du mener at Forusstranda-dommen er satt til side etter Bank Norwegian-dommen. 

Mitt spørsmål er hvorfor du mener at Forusstanda-dommen er satt til side? I både Forusstranda-dommen og Bank Norwegian-dommen var vel B kreditorer? Hvorfor er da Forusstranda-dommen satt til side når B var en kreditor der? 

Svar:

Både Forusstranda og Bank Norwegian gjelder spørsmålet om kreditorekstinksjon kan gjøres gjeldende mot en eier uten rettsvern som har eid eiendommen i hevdstid. Mens svaret i Forusstranda var ja i det tilfellet som forelå, var svaret i Bank Norwegian et generelt nei. Høyesterett sier ikke uttrykkelig at Forusstranda er satt til side, selv om de drøfter den, men det er vanskelig å se hvordan resultatet i den dommen kan opprettholdes etter de synsmåtene som legges til grunn i Bank Norwegian. Derfor tror jeg at Bank Norwegian setter til side Forusstranda når det gjelder rettsvernhevd.

Forholdet mellom Forusstranda og Bank Norwegian belyser i liten eller ingen grad spørsmålet om godtroerverv kan gjøres gjeldende mot en eier uten rettsvern som har eid eiendommen i hevdstid.

1063

Spørsmål:

Jeg har et spørsmål om de såkalte hus på fremmed grunn-tilfellene. Slik det har blitt fremstilt for oss i undervisningen, synes jeg det virker som at det er noe uenighet i teorien om løsningen på slike konflikter, men de beste grunner taler for at tingl. § 27 er analogisk anvendelig i slike tilfeller. Dette fordi det som regel er H som burde ha sørget for å tinglyse huset sitt som står på fremmed grunn.

Dette ble gitt på eksamen høsten 2022. I denne sensorveiledningen står det at ekstinksjon i hus på fremmed grunn-situasjoner ikke kan bygge på tingl. § 27 i det hele tatt. Begrunnelsen for dette er at B (her: banken) her hadde inngått avtale om pant med A (her: Aurora), men Aurora hadde bare grunnbokshjemmelen til selve eiendommen (grunnen), ikke huset som står på den. Tingl. § 15 gir henne ikke grunnbokshjemmelen til huset heller - noe jeg er enig i. B hadde følgelig ikke inngått avtale med «innehaveren av grunnbokshjemmelen», jf. tingl. § 27.

Jeg får ikke dette til å stemme. Dette vil jo være tilfellet i alle hus på fremmed grunn-konflikter? Så spørsmålet er helt enkelt: kan man bygge ekstinksjon i slike situasjoner på tingl. § 27 analogisk?

Svar:

Som du har sett, turte man ikke i 1935 å la grunnboken få rettslig troverdighet når det gjaldt eiendomsretten til hus på fremmed grunn. Dette skyldes at man visste at opplysningene i grunnboken var særlig mangelfulle på dette området. At grunnboken ikke rettslig troverdighet når det gjelder eiendomsretten til hus på fremmed grunn gjelder nok fremdeles, selv om det nå nok er vanligere å registrere dette ordentlig.

Grunnlaget for rettsregelen er forarbeidene til tingl. § 15 (i Lovdata). Selve lovteksten sier det stil motsette, men den får da bare den virkningen at man kan tinglyse heftelser på hus på fremmed grunn uten at det skrives en merknad om at grunnbokshjemmel eter tingl. § 13 mangler (såkalt vanhjemmelspåtegning).

De fleste legger dette til grunn. Brækhus er imidlertid tilbøyelig til å se bort fra forarbeidsuttalelsen her, og la lovteksten i tingl § 15 på ordet. I så fall gjelder ingen særregler i denne henseender for hus på fremmed grunn.

Tingl. § 27 gjelder de tilfellene der en stoler på grunnboka. Når grunnboka ikke gir opplysninger om eierforholdene (ovenfor), kan denne bestemmelsen ikke brukes. Det er riktig, som du sier, at bestemmelsen rutinemessig brukes analogisk. Men det er for de tilfellene der en stoler på grunnboka, men en gal opplysning i grunnboka skyldes noe annet enn et ugyldig dokument. De er ikke det som er problemet her. Tingl. 27 kan derfor ikke brukes analogisk på disse tilfellene.

I de tilfellene en vil vurdere ekstinksjon uten at legitimasjonen bygger på grunnboka, må en eventuelt bygge på læren om ulovfestet ekstinksjon (legitimasjonserverv). Som du sikkert har lagt merke til på forelesningene, er jeg ganske skeptisk til denne læren av flere grunner. Men siden forarbeidene til tinglysingsloven peker i retning av ulovfestet ekstinksjon som en løsning for disse hus på fremmed grunn-tilfellene, er jeg mindre skeptisk her enn ellers.

1064

Spørsmål:

Lovbestemte rettigheter utenom legalpant har rettsvern uten tinglysing, jf. tgl. § 21 andre ledd. Etter ordlyden gjelder dette rettigheter som oppstår i kraft av loven, uten at det forutsetter «noe dispositivt utsagn […] eller en konkret myndighetsbeslutning» (Falkanger, s. 730).

Legalarvinger har i fravær av testament rett på en bestemt andel av avdødes formue. Iallfall har livsarvingene krav på pliktdelsarv. Som ledd i arveoppgjøret kan en slik arving overta avdødes hus. Dette kan lede tanken i retning av at arvingens rett til huset er en «lovbestemt rettighet» som har rettsvern uten tinglysing, jf. tgl. § 21 andre ledd. Vil dette være riktig?

Det kan vel innvendes at den legalrett som utledes av arveloven er en rett til en bestemt andel av avdødes formue, og ikke en rett til bestemte formuesgoder, f.eks. huset. Retten til å overta bestemte eiendeler forutsetter (så vidt jeg husker) samtykke fra de øvrige arvingene, jf. arvel. § 104. Den som har odelsrett har derimot et krav på å overta eiendommen, jf. odelsl. § 19 jf. arvel. § 108. Det kan vel neppe utgjøre noen forskjell om arvingen som overtar huset etter § 104 er enearving (selv om retten til huset i så fall fremstår som ubetinget).

Svar:

I

Selv om arv eller noe annet skulle regnes som lovbestemte rettigheter slik at tinglysing ikke har betydning for rettigheten, betyr vel ikke det at rettigheten uten videre ekstingverer andre rettigheter. Når det gjelder arv, er forarbeidene til tinglysingsloven klare på at arvingen ikke ekstingverer. Tankegangen er nok at arvingen bare arver det arvelateren etterlater seg, og at arveretten derfor overhodet ikke krenkes ved at arvelaterens disposisjoner går foran arveretten.

Dette stemmer ikke så verst med tingl. § 27 om arvelater bare var proformaeier. Arvingen kan jo ikke påberope seg denne bestemmelsen fordi hen ikke er avtaleerverver. Men har arvelateren A solgt eiendommen til S før hen døde og arvingen B tinglyser ervervet sitt før kjøperen B, må nok tingl. § 20 tolkes innskrenkende for at arvingen B ikke skal ekstingvere S’ erverv. Det er det altså god støtte for i forarbeidene.

II

Den viktigste effekten av tingl. § 21 andre ledd om at tinglysing ikke har betydning for lovbestemte rettigheter, er imidlertid at lovbestemte rettigheter ikke kan ekstingveres. Det samme kunne man vel komet frem til ved å se problemet som et motstridsproblem mellom tinglysingsloven og loven som hjemler den lovbestemte rettigheter, f.eks. odelsloven. Jeg tror nok ofte man da hadde tolket seg frem til at tinglysingslovens regler måtte vike for den lovbestemte rettigheten.

Ser man arveretten som en legal rettighet i dette perspektivet, er den i behold uansett hva som tinglyses og ikke tinglyses på eiendommen. Arveretten gir jo bare en rett til det som er igjen. Ekstinksjonsproblematikken aktualiseres ikke.

1065

Spørsmål:

Noen studenter på 3213 prøver å nøste opp i Gangenes-dommen og adgangen til å ekstingvere en husmors rett.

Det vi lurer på er når nåværende 31(2) og (3) ble inntatt i ekteskapsloven, dvs. ble en «lovbestemt rett»? Vi leter, men finner ingenting. Uten svar på dette kan vi ikke si så mye mer om dommens betydning i vår tid.

Svar:

Doktrinen om husmorsameie regner vi tilbake til Rt-1975-220 Husmordommen. Ekteskapsloven LOV-1991-07-04-47 § 31 tredje ledd ble skrevet bl.a. på bakgrunn av denne, og trådte i kraft 01.01.1993. Både ekteskapslovgivningen og tinglysingsloven ble revidert på denne tiden, og rettsvernspørsmålene vedrørende husmorsameie falt mellom to stoler.

Rt-1996-918 Gangenes gjald et skifteoppgjør etter en skilsmisse fra 1986. Det er ingen ting som tyder på at ekteskapsloven fra 1991 ble anvendt på skiftet, men Høyesterett referer til den nye loven. I forhold til dette skiftet var altså uansett ikke rettighetene etter ekteskapsl. 1991 lovfestet.

Gangenes har noen bemerkninger om lovbestemte rettigheter, men legg merke til at de ikke gjelder husmorsameie, men et skifterettslig spørsmål. Som generell veiledning om tolkingen av tingl § 21 andre ledd er bemerkningene imidlertid relevante.

Selv om man skulle mene at ekteskapsl. § 31 tredje ledd er en lovfestet rett slik tingl. § 21 andre ledd bruker begrepet, er formuleringen i ekteskapsloven ganske snever. Skal reglen i tilfelle regnes som lovfestet også om den ene ektefellen f.eks. har bidratt ikke bare ved husarbeid i hjemmet, men også ved en deltidsjobb?

1066

Spørsmål:

Jeg har lest Gangenes-dommen, og har et spørsmål. I dommen avfeier Høyesterett at medeiendomsrett som er ervervet ved arbeid i hjemmet - såkalt husmorsameie - er en lovbestemt rettighet. I dag er jo retten til medeiendomsrett på dette grunnlaget så vidt jeg kan se lovfestet i el. § 31 (3). Tenker du at rettstilstanden er annerledes nå?

Svar:

Jeg tror ikke Høyesterett i Gangenes avviste at husmorsameie-rettigheter var lovbestemte rettigheter. Jeg tror uansett rettstilstanden er annerledes nå (men det er det ikke alle som er enige i). Se nærmere om dette https://rosaeg.no/uio/Ressursside/Sporsmal.htm spørsmål 1065.

1067

Spørsmål:

Jeg gjør en oppgave om husmorsameie, men jeg skjønner ikke hvorfor man i LB-2011-177497 kom til at det var en hjemmelskonflikt selv om mannen var eier av leiligheten, og kona hadde jobbet seg opp til en eiendomsrett gjennom husarbeid? 

Svar:

Du har rett i at kona opparbeider seg medeiendomsrett etter hvert i slike tilfeller. Men siden det dreide seg om et felles prosjekt fra anskaffelsen, valgte retten å tilbakedatere sameiet til anskaffelsestiden. Da har mannen aldri eid hele huset, og konflikten mellom kona og utleggstakeren blir en hjemmelskonflikt. Kona vinner da frem, siden tvangskreditorer ikke ekstingverer i HB-konflikter.

Det er nok rettspolitiske synsmåter som ligger til grunn for lagmannsrettens analyse her. Det ville være rart om rettsordenen ga kona medeiendomsrett, men eksponerte henne for kreditorekstinksjon.

1068

Spørsmål:

Jeg sitter med eksamensoppgaven gitt vår 2020, del 2. Jeg forstår at det er noen problemstillinger der, men synes samtidig del 2 er litt vanskelig å få helt grepet på. Sensorveiledningen utdyper ikke en mulig løsning, så sliter med å forstå hvordan tvisten kan løses. 

Har du tilfeldigvis lagt ut en mer detaljert forklaring/løsning på tvisten allerede? :) 

Svar:

Jeg tror jeg hjelper deg litt videre om jeg peker på at de er avgjørende om tvisten mellom rette eier og tvangskreditoren ses som en HB-konflikt eller en SB-konflikt. Dee spørsmålet drøftes for et liknende suksesjonsforløp som i oppgaven i LF-2020-159047 Vaula.

Tilleggsspørsmål:

Blir det ikke et spørsmål i del 2 om Trude Invest AS (B2) har ekstingvert Per sin rett etter §20 først, siden "rettserverv" også kan omfatte overdragelser hvis man anser det som en SB-konflikt som sensorveiledningen finner mest naturlig (som kan gi boet beslag)? Altså før det blir et spørsmål om boet (B3) selv ekstingverer? Tenker da på del 1 i oppgaven, hvor det ser ut til at Lars (B2, kjøper) ekstingverer Per sin rett etter §20. Eller blir det et problem med §21, siden det der står "rettshandel", og det her foreligger en overdragelse?

Eller er det "riktige" at det er en HB-konflikt i alle ledd (både i forhold til Trude Invest vs. Per og konkursboet vs. Per) etter dommen du sendte, og at ekstinksjon dermed ikke kan finne sted i noen av "leddene"?

Svar:

Jo, det er riktig at selv om boet kanskje ikke kan påberope seg kreditorekstinksjon av Pers rett, kan de kanskje påberope seg at T Invest har ekstingvert Pers rett ved godtroerverv. Har T Invest ekstingvert Pers rett, eier de kollen og konkursboet til T Invest kan beslaglegge den etter hovedregelen i deknl. § 2-2.

Det kan være et spørsmål om Invest virkelig har ekstingvert Pers rett, og hjemmelen for det. I denne forbindelse kan det være et spørsmål om Trude og T Invest må identifiseres f.eks. i spørsmålene om T Invest er i god tro og om en arving kan bringe ekstinksjonsreglene til anvendelse ved å overdra til sitt eget AS.

Jeg tror ikke det fører frem å tolke begrepene «rettserverv» og «rettshandel». Avtaler, som det her er tale om, går under begge begrepene. En overdragelse er også en avtale.

Tilleggsspørsmål:

Jeg forstår sensorveiledningen slik at det er mest naturlig å se på det som SB-konflikter. Hvis man bruker §20/21 i ledd 1 må man vel også gjøre det i ledd 2, ovenfor f.eks. konkursboet?

Etter dommen du sendte mener retten det er mest naturlig at §23 ikke kommer til anvendelse, og sier det er en hjemmelmannskonflikt. Da må vel også de andre leddene vurderes som "HB-konflikter", og man må dermed se på §27?

Om man anser det som en såkalt HB eller SB-konflikt vil jo være av stor betydning for en kreditor. Hvilken bestemmelse ville du brukt, hvis noe liknende skulle komme på eksamen?

Svar:

Jeg er enig i at det kan være hensiktsmessig å sondre mellom HB- og SB-konflikter på samme måte ved kreditorekstinksjon og godtroerverv. Siden jeg mener det her er tale om en HB-konflikt når det gjelder kreditorekstinksjon, må vel konsekvensen da være at en bruker tingl. § 27 ved den tilsvarende godtroervervssituasjonen i oppgaven. Men ved godtroerverv er det jo ekstinksjon både i HB- og SB-konflikter, så veldig viktig er det ikke. Det viktige er hva grunnboken gir utrykk for; hvilken legitimasjon den gir. Det er ikke avhengig av ekstinksjonshjemmelen. Tenker en seg at grunnboken gir legitimasjon for rettighetenes utstrekning (grenser) innenfor grunnbok enheten, vil både tingl. §§ 20 og 27 kunne gi ekstinksjonshjemmel i oppgaven.

1069

Spørsmål:

Vi gikk aldri gjennom oppgave 38 på kurset og jeg har derfor et spørsmål knyttet til oppgavens første tvist mellom Lars Holm og Peder Ås sitt konkursbo. 

Konkursboet krever å ta beslag i eiendommen selv om Holm er reell eier og har grunnbokshjemmel for eiendomsretten. De begrunner dette med at han ikke har tinglyst rettsforliket. 

Det jeg lurer på er: 

- Må Holm tinglyse rettsforliket? Eller står grunnbokshjemmelen med han som reelle eier seg? 

- Utleder Holm sin rett fra Peder Ås?

- Kan konkursboet ta beslag? 

Svar:

Et rettsforlik er en avtale, og skal avtalen kunne påberopes overfor konkursboet må den være tinglyst etter regelen i tingl. § 23. Rettsforliket kan tinglystes etter tingl. § 12. Hva vil konsekvensen være om rettsforliket ikke kan påberopes?

Hva som står i grunnboken er irrelevant i forhold til konkursboets beslagsrett, se Rt-1935-981 Bygland. Det som er virking i forhold til konkursbeslag er hva som IKKE står i grunnboka (nemlig rettsforliket).

Rettsvernregler som tingl. § 23 skal tolkes slik at notoritet ikke kan etableres på annen måte, se f.eks. HR-2021-2248-A Aurstad. At forliksrådets stempel gjør rettsforliket notorisk er derfor irrelevant.

1070

Spørsmål:

I Rt. 1994 s. 1447 - i relasjon til konkursloven § 99 annet ledd nr. 3 om at retten kan oppheve et vedtak av bostyrer/skriftesamlingen dersom avgjørelsen er "åpenbart urimelig" - sier Høyesterett at "den ikke kan brukes til å sette til side vedtak som bygger på en klar rettsvernsbestemmelse" Kan man tenke seg at retten setter til side et vedtak om beslag av en løsøreting dersom beslaget bygger på mangelfullt rettsvern, siden rettsvernsregelen er så uklar?

Svar:

Jeg er nokså sikker på at Høyesterett vil holde fast ved at rettsvernreglene er absolutte selv om de er uklare, slik de gjorde i Aurstad. Da er det ikke plass for rimelighetsvurderinger, og da heller ikke rimelighetsvurderinger etter konkursl. § 99.

1071

Spørsmål:

I Kjells Markiser, Rt-2001-1136 s. 1143 uttales det «Siden banken ikke foretok noen formell tiltredelse er jeg likevel kommet til at man, som for de øvrige belastninger, fortsatt befant seg på sikringsstadiet slik at omstøtelse ikke er avskåret» når de snakker om factoringpantet. Litt tidligere uttaler førstvoterende «Etter mitt syn må det her kreves overgang fra sikringsstadiet til dekningsstadiet. Før banken gjør sin panterett gjeldende, er det lite naturlig å si at det er en pantedekning banken oppnår». Når jeg leser disse to i sammenheng, forstår jeg det slik at omstøtelse vil være avskåret dersom man ikke befinner seg på sikringsstadiet, men dekningsstadiet. Misforstår jeg dette, eller hva er det som menes med den første uttalelsen til Høyesterett som er sitert her?

Svar:

Pant i kundefordringer (factoringpant) kan både organiseres som underpant (kundene fortsetter å betale foringene til pantsetteren) og håndpant (kundene betaler til panthaveren (banken)), se pantel § 4-6. De vanlige er at pantet er underpant til banken erklærer at pantet «tiltres». Etter det må kundene tale direkte til panthaveren (banken). Utsagnene i dommen som du viser til dreier seg om tiden før pantet var tiltrådt, og kundene altså betalte til pantsetteren (banken).

Av disse midlene som kom inn på pantsetterens bankkonto fikk banken viderebetalt mye. Det var disse betalingene som ble omstøtt. Det var ikke omstridt at panthaveren (banken) kom bedre ut enn andre kreditorer, og at betalingene til panthaveren (banken) slik sett kunne omstøtes. Men panthaveren (banken) hevdet at det likevel var avgjørende var at panthaveren (banken) ikke kom bedre ut enn om den hadde tiltrådt pantet, altså på det de kalte «dekningsstadiet». Det var Høyesterett ikke enig i. Så lenge panthaveren (banken) ikke hadde tiltrådt pantet, måtte betalingene til banken ses på som betalinger til hvilken som helst annen kreditor. Og da var betalingene omstøtelige.

Uten at det var et poeng i saken, har du vel rett i at det ligger implisitt i dette at hadde panthaveren (banken) tiltrådt pantet, hadde den betalingen panthaveren (banken) derved fikk ikke kunne ha blitt omstøtt.

Kanskje panthaveren (banken) ikke bare burde sikret seg ved pant i kundefordringene, men også med en særrett til dekning i pantsetterens bankkonto?

1072

Spørsmål:

Jeg leser Hans Fredrik Marthiniussens artikkel om opplåning av panteretter: https://www.idunn.no/doi/10.18261/issn.1504-3126-2020-06-03

I artikkelen hevder han at det ikke lenger er grunn til å operere med noe skille mellom gjorte og reelle obligasjoner:

"Det er i dag ingen rettskilder som tilsier at vi opererer med et skille mellom reelle og gjorte pantobligasjoner. Skillet mellom gjorte og reelle pantobligasjoner knyttet seg til hvorvidt skylderklæringen i pantobligasjonen tilsvarte det reelle utestående beløpet. (...) Og i dag kan man verken finne rettskilder eller teori som trekker i retning av å ha ulike regler for henholdsvis gjorte og reelle pantobligasjoner. Dette skillet kan vi med andre ord legge fra oss allerede her."

Er dette gjeldende oppfatning i teorien i dag? Jeg har oppfattet det som at det fortsatt er noe uavklart om man kan opplåne reelle obligasjoner.

Svar:

Gjorte pantedokumenter, herunder gjorte pantobligasjoner, er dokumenter som brukes til å etblee en panterett ved at de f.eks. tinglyses, men som ikke gir uttrykk for det partene mener skal gjelde mellom dem. En sender f.eks. et gjeldsbrev (en obligasjon) til tinglysing på en fast eiendom der det står at pantsetteren skylder kr. 1 mill,, mens hen i virkeligheten bare har lånt kr. 800.000. Det er da klart at pantsetteren bare skal betale tilbake kr. 800.000, men det er også klart at kravet på pantsetteren er siket ved pant på grunn av tinglysingen av den gjorte obligasjonen.

Grensen mellom gjorte og reelle pantedokumenter er ikke helt klar. Det går godt an å si at et pantedokument er gjort så snart det ikke er samsvar mellom det som er tinglyst og restgjelden, f.eks. eter at et avdrag er betalt. Det er for tungvint og dyrt å tinglyse slike avdragsbetalinger.

Forholdet mellom pantseer og panthaver reguleres av det reelle forholdet, og man ser helt bort fra det som står i det gjorte pantedokumentet. Dette følger reglene om subjektiv proforma – det som står i det gjorte pantedokumentet er ugyldig (bortsett fra etableringen av panteretten).

Det er heller ingen grunn til at et gjort pantedokument, som ikke er gyldig mellom partene i pantavtalen, skal gi dem bedre rettigheter overfor tredjepersoner, f.eks. etterstående panthavere. Her må de vanlige reglene om opplåning gjelde, f.eks. pantel. § 1-4 og Rt-1994-775 Yousuf. Det partene i den foranstående pantavtale ikke kan oppnå ved en reell avtale, kan de selvsagt ikke oppnå ved en gjort (proforma) avtale.

Jeg tror dette synspunktet nå har ganske bred støtte, men for en generasjon eller to siden var ikke dette like opplagt. Når det gjelder spørsmålet om reelle obligasjoner kan opplånes, tror jeg det lenge har vært regnet som avklart at det ikke er noen forskjell på gjorte og reelle obligasjoner, se Falkanger & Falkanger s. 831-2.

1073

Spørsmål:

Vi blir ikke helt kloke på Aurstad Maskin-dommen. Vi klarer ikke å forstå hvordan partene kunne inngått en kjøpsavtale og i tillegg en panteavtale, som ville sikret Aurstad Maskinutleige ved K.A. Aurstad Maskins konkurs?

Maskinene ble opprinnelig eid av K.A. Aurstad, og så ble de solgt til Aurstad Maskinutleige, men likevel slik at K.A. Aurstad leide maskinene tilbake igjen. Da K.A. Aurstad gikk konkurs, var det Aurstad Maskinutleige som trengte en panterett for å få maskinene utlevert fra konkursboet. Men det var jo Aurstad Maskinutleige som var eier av maskinene på konkurstidspunktet: hvordan kunne Aurstad Maskinutleige fått en panterett i maskiner de selv eide? Eller skulle de avtalt en panterett uten at de gjennomførte noe salg i det hele tatt, og dermed fått rett til tingen ved å realisere pantekravet enten før eller under konkursen?

Du snakket om "sikringspant" på morgenmøtet i dag, som et alternativ. Vi forstår sikringspantet som en sikkerhetsventil inntil man har skaffet rettsvern, og at dette pantet forsvinner når rettsvern er etablert. Er "sikringspant" bare en fellesbetegnelse på de forskjellige midlertidige pantavtalene man kan inngå i dette "mellomstadiet" ved kjøp? Er det de alminnelige pantehjemlene som gjelder også når det er snakk om sikringspant?

Det samme spørsmålet reises ved sikringsobligasjoner. Dersom A kjøper en eiendom av selger B, vil eiendomsretten til eiendommen gå over på kjøper A allerede ved avtaleinngåelsen. Men siden det tar litt tid å ordne med overdragelse av skjøtet, tinglyses det en sikringsobligasjon, som egentlig gir kjøper A en panterett i egen eiendom. Hva er hjemmelen for sikringsobligasjoner?

Svar:

Det er vel ikke verre å inngå en kjøpsavtale og en pantavtale som sikrer kjøperen i selgers konkurs i Aurstad enn det var i Rt-2012-335 Sandum. Her sier Høyesterett klart i avsnitt 72 at dette var greit. Kjøperen kunne fått en panterett i maskinene før salget, og denne faller vel ikke bort selv om (når) kjøperen senere blir eier. Det har vært litt diskusjon om det før, men etter Sandum kan dette ikke være tvilsomt.

Det er pant av denne typen som er «sikringspant». Sikringspant er altså ikke et alternativ til det første dere skriver om. Jeg kan ikke se noe grunnlag for en regel om at sikringspant bare kan brukes i en midlertidig mellomfase.

Det er de alminnelige pantehjemlene (og rettsvernaktene) som gjelder også for sikringspant. Kan man først pantsette et formuesgode, kan man (med få unntak) pantsette det for hvilken som helst fordring, og da også en fordring som sikrer kjøperen i selgerens konkurs.

Dere har rett i at sikringsobligasjoner ikke skiller seg fra sikringspant stiftet ved et enkelt pantedokument i annet enn i formen på dokumentet som er brukt. Begge deler er sikringspant. Som det fremgår av mitt forrige avsnitt, trenger man ikke noen særskilt hjemmel, men kan bruke de alminnelige pantehjemlene.

Tilleggsspørsmål:

Hvordan står sikringspant står seg overfor en utleggspant? Forutsetningen er at selger og kjøper avtaler at kjøper skal ha en midlertidig sikringspant, før kjøperen får tingen overlevert, for å sikre han mot selgerens kreditorer. (Ikke som i Aurstad-dommen, hvor maskinene hele tiden skulle være hos selgeren). Men la oss si at avtalen hele tiden var at kjøperen i Aurstad-dommen skulle få maskinene overlevert til seg på et senere tidspunkt. Forutsetningen er også at K.A. Aurstad ikke gikk konkurs, men det kom en utleggstaker i stedet.

La oss si at Aurstad Maskinutleige (kjøper av maskinene) hadde stiftet en panterett i maskinene, jf. panteloven § 3-8. De fikk rettsvern for panteretten sin gjennom registrering i Løsøreregisteret. Senere kommer det en utleggstaker og tar utlegg i maskinene. Utleggstaker registrerer utleggspantet i Løsøreregisteret på annen prioritet, bak kjøperens sikringspant. Når kjøperen da skal få maskinene overlevert til seg - hva skjer med utleggspantet? Vil det bli en tilsvarende situasjon som i Rt. 2002 s. 1484 Nymo, hvor utleggstakeren vant?

Svar:

Utleggstakerens pant fortsetter å hefte på tingen (på andre prioritet) etter at salget er gjennomført. Det ekstingveres ikke (hva skulle grunnlaget for det være?) og ny tinglysing er ikke nødvendig (tingl. § 34 første ledd).

Jeg tror det er så enkelt som dette. Derfor er nok de fleste av forutsetningene dere har gjort dere i spørsmålet unødvendige.

I Nymo ekstingverte utleggstakeren en rett uten rettsvern. Her er forutsetningen at sikringspantet har rettsvern, og da kan utleggstakeren ikke ekstingvere det.

1074

Spørsmål:

Jeg har spørsmål vedrørende valg av rettsgrunnlag når det kommer til stansningsrett etter f.eks. deknl. § 7-2 og kjl. § 61 (2).

Etter deknl. § 7-1 kommer bestemmelsene i kapittel 7 bare til anvendelse når ikke annet følger av andre lovbestemmelser. Ved kjøp av ting som reguleres etter kjøpsloven har da loven en spesialbestemmelse for stansninsrett i kjl. § 61 (2). Skjæringspunktet "overgitt" er likt etter bestemmelsene. Etter kjl. § 63 heter det derimot at bestemmelsene i deknl. § 7 kommer til anvendelse dersom parten kommer under insolvensbehandling. Dette oppfattes for meg som en slags "sirkelreferering". 

I Rt. 1997 s. 1438 Metos OY ble en stansningsrett vurdert etter kjl. § 61 (2). Stansningsretten skulle hindre at varepartiet inngikk i kjøpers varelagerpantavtale. Ville man også brukt kjl. § 61 (2) dersom man skulle stanset en ting regulert av kjl. fra å gå inn i et konkursbo, eller måtte man da valgt deknl. § 7-2 som rettsgrunnlag?

Svar:

Jeg er enig i at det er bedre å bruke kjøpsl. Enn dekningsl. når det gjelder kjøp, men (som du ser) spiler det ikke så stor rolle.

Kjøpsl. § 63 (og den tilsvarende bestemmelsen i avhendingsl. § 6-3) ser jeg som rene henvisningsbestemmelser, lagt til for informasjonens skyld. Det kan vel ikke være meningen at f.eks. stansingsrettsbestemmelsen i kjøpsl. § 61(1) IKKE skal brukes ved insolvens; det er jo det den handler om.

I Metos ville jeg vurdert stansingsretten etter kjøpsl. Men egentlig var det vel ikke tvilsomt at salgsgjenstandene var overgitt. Spørsmålet var heller om selgeren kunne ha separatistrett på annet grunnlag. Så for meg ville den sentrale bestemmelsen her vært håndpantregelen i pantel. § 3-2.

1075

Spørsmål:

Vi driver å jobber med omstøtelse. Det er et vilkår i § 5-5 om "betaling av gjeld". Sånn jeg har forstått det tilser det at det må være tale om en forpliktelse og som skal nedbetales/oppfylles. Vi tenker først på det tilfellet hvor man har en forpliktelse, f.eks. levere en vare, men så er det ikke forhåndsbetaling. Men det foreligger fortsatt en avtale, slik at man er forpliktet til den. Men betalingen skjer først etter overlevering. Omfattes det også som "betaling av gjeld"? Kan for eksempel et slikt tilfelle falle innenfor: skyldner forplikter seg til å levere en gjenstand men gjenstanden blir ikke betalt før den leveres?

Så har jeg hørt med kollokvien og vi er usikre på uttalelsen om at: en ytelse som faktisk medfører dekning av skyldnerens gjeld, ikke er ”betaling av gjeld” i lovens forstand. Hvis man f.eks. har et lån og betaler ned på det eller dersom man betaler en kreditor noe man skylder? Vil det omfattes av "betaling av gjeld"? Det synes jeg virker litt rart. Når hele formålet vil være å dekke gjelden?

Svar:

Hvis skyldneren skal levere en vare, kan det for det første være et spørsmål om dette er en gjeldsforpliktelse som i prinsippet kan omstøtes etter deknl. § 5-5. «Gjeld» er jo gjerne en pengeforpliktelse. De fleste mener visst imidlertid at § 5-5 må tolkes utvidende her.

Dernest er spørsmålet om oppfyllelsen av denne forpliktelsen kan omstøtes etter § 5-5. Det at ytelse og motytelse ikke utveksles samtidig er ikke et av de tilfellene som rammes av § 5-5, og leveringen av varen er ikke et usedvanlig betalingsmiddel siden det er det som er avtalt. Men kanskje leveringen kan omstøtes fordi den betydelig forringer skyldnerens betalingsevne og ikke fremstår som ordinær?

Den andre problemstillingen angår det tilfellet at skyldneren betaler noe hen skylder. Da lider ikke boet noe tap. Men betalingen kan likevel rammes av § 5-5 om betalingen av akkurat dette kravet ikke fremsto som ordinær, f.eks. fordi den betydelig forringet skyldnerens betalingsevne (likviditet).

1076

Spørsmål:

1) Betyr HR-2019-1073-A (Marine Subsea) at konkursboet ikke fikk reise saken fordi kravet var foreldet? Altså at problemstillingen oppstod som et spørsmål om konkursboet kunne fremme saken på selvstendig grunnlag fordi debitor selv hadde unngått/ ikke hatt interesse av å reise sak innenfor foreldelsesfristen? 

2) Mitt andre spørsmål er mer oppgaveteknisk; Ved spørsmål om omstøtelse, er det alltid nødvendig å drøfte deknl. § 5-5 og § 5-9? Ut fra lovens system tenkte jeg at det ville vært hensiktsmessig å starte med § 5-5, deretter for å gå til § 5-9. Men er litt usikker på hva som vil være den beste løsningen dersom begge bestemmelsene skal behandles i en drøftelse. 

Svar:

1) Ja, se avsnitt 85. Konkursboet hadde ikke større rett enn debitor.

2) Man kan i prinsippet gjøre som i Rt-2001-1136 Kjell’s markiser og drøfte bestemmelsene sammen. Men anfører partene i en oppgave begge bestemmelsene, bør du nok vise at du kan gå detaljert gjennom begge, hver for seg. Da vil det ofte, som du sier, være lurt å begynne med § 5-5 som den mest spesielle bestemmelsen.

1077

Spørsmål:

Jeg forstår ikke helt hvordan man skal løse tvisten om husmorsameie. Skal den løses på grunnlag av § 20 jf. § 21 eller § 27. Jeg lurer også på hvorfor de kom til et annet resultat i en lagmannsrettsdom fra 2011, sett i lys av Gangenes. Kan det tenkes at rettstilstanden er endret?

Svar:

Husmorsameie er et litt uklart begrep. Hvis vi tenker oss en situasjon som i Rt-1975-220 Husmordommen, opparbeider husmoren seg medeiendomsrett etter hvert. Det vil si at husmoren ikke er en H, men en S (mens mannen er A og den suksessoren fra ham som vil ekstingvere er B). Konsekvensen skulle da være at man bruker tingl § 20 når vi vurderer husmorens rettsvern, siden det vil være en SB-konflikt. Men siden regelen både i §§ 20 og 27 er at en omsetningserverver B kan stole på grunnboka, er kanskje ikke det så viktig.

Verken i Rt-1991-352 Hopsdal eller i Rt-1996-918 Gangenes drøfter Høyesterett konflikttypen eller hvilken bestemmelse i tinglysingsloven som skal brukes. De redegjør ikke en gang for ervervshistorien til formuesgodene det er snakk om. (Leser man underrettsavgjørelsene vil man se at det i Hopsdal dreide seg om en HB-konflikt for tomten, men en SB-konflikt for huset.) Disse avgjørelsene gir liten veiledning når det gjelder konflikttypen.

Lagmannsrettsdommen du tenker på er bok LB-2011-177497 Statoil. Den gjelder kreditorekstinksjon. Her ekstingverer B bare i SB-konflikter, og ikke i HB-konflikter. Her tror jeg lagmannsretten gjerne ville beskytte husmoren. Selv om de analyserte konflikten mellom henne og tvangskreditoren som en SB-konflikt, tryllet de den om til en HB-konflikt ved å si at husmorens erverv hadde en slags tilbakevirkende kraft, siden huset ble ervervet etter ektefellenes felles plan. Derved var husmoren beskyttet mot kreditorekstinksjon fra mannens kreditorer.

Jeg har liten sans for å drive rettspolitikk på denne måten. Min anbefaling ville være at man bygger på ekteskapsloven § 31 tredje ledd og åpent anerkjenner husmorens medeiendomsrett som en lovbestemt rettighet. Da vil den stå seg enten man anvender § 20 eller § 27 i tinglysingsloven. Alternativt kunne man slå fast at husmoren fikk en rett til husmorsameie i 1975, men at mannen når som helst kunne bevirke at retten ble ekstingvert av andre.

1078

Spørsmål:

Kursholder (Morten Nadheim) har sagt at vi viser forståelse på eksamen ved å alltid starte med det tingsrettslige utgangspunktet når vi løser praktikumsoppgaver. Vi har brukt mye tid på å lære oss å alltid vise til utgangspunktene. Det kan f.eks. være prinsippene om først i tid, best i rett, eller at ingen kan overføre større rett enn han selv har, eller deknl. § 2-2 om at det som «tilhører» kreditor inngår i konkursboet.

Da jeg gjorde dette i kursoppgaven var tilbakemelding fra oppgaveretter (Sverre Blandhol) at det ble «vel teoretisk etter min smak» – han ville f.eks. gå rett til spørsmålet om ekstinksjon, uten å peke på utgangspunktet om at ingen kan overføre større rett enn han selv har. Dette gjentok seg flere ganger, og det virket som at han la betydelig vekt på unødvendig teoretisering i bedømmelsen.

Jeg skjønner at du helst vil svare på materielle spørsmål, men dette er et oppgaveteknisk spørsmål som jeg synes er spesielt vanskelig i dynamisk tingsrett. Er det mulig for deg å gi noen retningslinjer for hvordan vi viser forståelse i en praktikumsoppgave uten å få trekk for teoretisering?

Svar:

Jeg skjønner godt at du opplevde lærernes anvisninger som motstridende, men de kan også oppfattes som velmente råd som peker på litt forskjellige ting. Etter å ha snakket med kollegaene er det nok det siste som er den beste lesemåten. Å skrive utgangspunkter som 'først i tid, best i rett' er ikke teoretisering som fører til trekk.

Det er bred enighet om at kandidatene ved sensuren bedømmes etter pensum og drøftelsen av det, og ikke etter om de har lært seg og følger noen regler om oppgaveteknikk.

Det kan nok være lurt å bruke en setning for å skrive utgangspunktet, f.eks. 'først i tid, best i rett'. Da vet man at leseren og du starter fra samme sted, og du viser forståelse av at du ve hvor du er.. Men det viktigste er drøftelsen av de problemene som oppgaven reiser. Hvis man skriver mye om utgangspunktene, vil det gjerne gå på bekostning av drøftelsene. Det er derfor vi gjerne advarer mot å utbrodere utgangspunktene for mye. Man har ikke tid til alt.

Akkurat hvordan man skal balanser dette, er en smakssak. Og her er det din smak som teller, for det er du som skriver. Men husk at du ikke må la utgangspunktene ta tiden og plassen du skulle ha brukt på drøftelser av spørsmål som oppgaven krever at du skal løse. Slik "teoretisering" får en ikke uttelling for, og hjelper en lite om det kommer i stedet for det oppgaven krever at en skal gjøre.

1079

Spørsmål:

Jeg har et spørsmål til dekningsloven § 5-9. I Andenæs sin bok (på s. 365 flg.) oppstiller han som et krav for omstøtelse etter deknl. § 5-9 at det må være lidt et tap for de øvrige kreditorene til konkursskyldner, noe han utleder av ordlyden "på de øvriges bekostning" og de øvrige alternativene i første pkt. I deknl. § 5-5 er det så vidt jeg kan se ut fra ordlyden ikke krav om at det må være lidt noe tap for de øvrige.

Mener imidlertid å huske at du på kurset vårt argumenterte for at det heller ikke i relasjon til § 5-9 kunne oppstilles noe krav om et "tap" for kreditorene. I stedet henviste du oss til deknl. § 5-12, slik at man etter § 5-9 kan omstøte en disposisjon uten at det foreligger tap, men at man derimot ikke kan kreve erstatning etter § 5-12 fordi tapsvilkåret ikke er oppfylt. Dette gir i mitt hode mening sett hen til at Andenæs også underbygger sin tolkning med at tapsvilkåret er et naturlig "utslag av den erstatningskonstruksjonen bestemmelsen bygger på". Om jeg husker riktig sa du vel videre på kurset at virkningene av omstøtelse ikke var pensum.

Mitt spørsmål er vel da: Hvorfor argumenterer Andenæs for at det oppstilles et tapsvilkår for § 5-9, men ikke § 5-5 - er det fordi han rett og slett innfortolker det ut fra at det "uansett" må foreligge et tap etter § 5-12? Kan du i så fall forklare hvordan du ville gått frem på eksamen i forbindelse med tapsvilkåret og § 5-9 hvis § 5-12 ikke er pensum?

Svar:

Jeg synes den greieste måten å vise at deknl. § 5-9 bare kan gi grunnlag for omstøtelse dersom kreditorene er påført tap, er å vise til deknl. § 5-12. Det kan man gjøre selv o § 5-12 ikke er pensum. Men med litt anstrenge kan det vel også leses inn i teksten til § 5-9. For Andenæs tror jeg ikke det er et stort poeng om dette følger av § 5-9, § 5-12, forarbeidene eller at regelen er en slags erstatningsregel.

Det har vært litt diskusjon om boet kan kreve mer enn tapet dekket ved omstøtelse etter de objektive reglene. Omstøtelseskravet er her begrenset til berikelsen, deknl. § 5-11. Men noen ganger er tapet mindre enn berikelsen. Skal da boet få tjene på omstøtelsen, altså komme bedre ut enn om den omstøtelige disposisjonen aldri hadde skjedd?

Andenæs’ henvisning til § 5-5 i kapitlet du viser til må ses i sammenheng med denne diskusjonen. Jeg mener det nå er avklart at boet kan kreve mer enn tapet dekket ved omstøtelse etter de objektive reglene. Et godt eksempel med støtte i forarbeidene har vi om X tar et utlegg i skyldnerens faste eiendom like før konkursen, og at det deretter påheftes et kontraktspant. Begge pantene overstiger pantets verdi. Utlegget omstøtes etter deknl. § 5-8. Kontraktspanthaveren har da ikke opptrinnsrett; omstøtelse skjer til fordel for boet (NOU 1972: 20 s. 295). I disse tilfellene kommer altså boet bedre ut med den omstøtelige disposisjonen enn uten.

1080

Spørsmål:

Har to spørsmål angående pantel. § 3-17, og rettsvern for salgspant.

1. Kan en avtaleerverver ekstingvere salgspant i medhold av godtroloven og panteloven §1-2 (4) dersom personen er i god tro? Gjør dette seg spesielt gjeldende fordi det kun må foreligge en avtale for å få rettsvern, som sjeldent vil være synlig for tredjemann?

2. Kan en kreditor ekstingvere en salgspant dersom den ikke har fått rettsvern etter §3-17, som kun krever avtale?

Jeg er også litt forvirret hva gjelder tredje ledd og ordlyden, om salgspant i motorvogn.

3. Hvordan blir ekstinksjonsmulighetene for en avtaleerverver, og en kreditor etter tredje ledd?

4. Forstår bestemmelsen slik at dersom motorvognen er registrert, vil det være nødvendig å tinglyse for å oppnå rettsvern overfor både godtroerververe og kreditorer. Er dette riktig forståelse? Hva om motorvognen ikke er registrert, men er registreringspliktig? Vil den da omfattes av tredje ledd, eller vil det være tilstrekkelig med avtale etter første og annet ledd for å oppnå rettsvern? Vil det evt. være noe forskjell mellom avtaleerverver og kreditor her?

Svar:

1. Ja til begge deler (med unntak for motorvogner, pantel. § 3-17(3)).

2. Ja, dette er kjernen av rettsvernregelen i § 3-17. En avtale som ikke er dokumentert slik det kreves, ekstingveres av tvangskreditorer.

3. En salgspanthaver i motorvogn som har tinglyst etter § 3-17(3) har rettsvern både overfor tvangskreditorer og godtroende omsetningserververe. Sagt på en annen måte kan ikke tvangskreditorer og godtroende omsetningserververe ekstingvere salgspantet.

4. Du har forstått pantel. § 3-17(3) riktig. Det følger av ordlyden at motorvognen må være registrert etter §§ 15-16 i veitrafikkloven. Da følger det vel at registreringsplikt ikke er nok til at regelen får anvendelse. Da gjelder bare rettsvernreglene i § 3-17(1) eller (2). Om de er fulgt, har salgspantet rettsvern overfor tvangskreditorer, men ikke overfor omsetningserververe.

1081

Spørsmål:

Eksamen vår 2016 (jus3211) drøfter ikke sondringen mellom SB/HB og dermed anvendelsesområdet til tingl. §20/21 og §27. 

Vet du hvorfor de ikke nevner at Lillevik Eiendom og Jon ikke utleder rett fra samme person, men bare sier at det rettslige grunnlaget er §20, og at det er en suksesjonskonflikt? Er ikke dette en situasjon hvor du ville brukt §27 analogisk, eller tar jeg feil?

Svar:

Ja, her var det forsvarlig å bruke enten § 20 eller § 27. Det var det enighet om på sensormøtet, selv om sensorveiledningen, som du sier, ikke tar dette opp. Du har rett i at jeg heller til å karakterisere slike konflikter det er tale om her som HB-konflikter, og derfor nok selv ville ha brukt § 27 analogisk.

Tilleggsspørsmål:

Må vi drøfte det andre mulige grunnlaget subsidiært i sånne oppgaver, eller holder det å problematisere og så velge et grunnlag?  

Svar:

Det holder å problematisere og så velge et grunnlag fordi ekstinksjonsreglene er svært like i §§ 20 og 27.

1082

Spørsmål:

Jeg lurte på om motorvogn er å regne som driftstilbehør? 

Svar:

Terminologien i panteloven er litt forvirrende. Overskriften til §§ 3-4 fg dreier seg om driftstilbehør, og § 3-8 om motorvognpant står under denne overskriften. Slik sett er motorvogner å regne som driftstilbehør. Men ofte er det § 3-4-pant vi kaller driftstilbehørspant. Tankegangen er nok a § 3-4 er den generelle bestemmelsen, mens §§ 3-8 til 3-10 er spesialregulerte undergrupper av driftstilbehør. Man må derfor passe på å presisere hva man mener om man snakker om driftstilbehør eller driftstilbehørspant dersom misforståelser kan oppstå.

1083

Spørsmål:

Jeg har et spørsmål i forbindelse med eksamensoppgaven som ble gitt H2017. Her var det et spørsmål om uriktig sletting og betydningen av dette for S sitt rettsvern overfor konkursboet.

Jeg drøftet, som sensorveiledningen også antyder, først hvordan tgl. § 23 stiller seg til spørsmålet – kan det slettes en tinglysing slik at det ikke er tinglyst på konkurstidspunktet, men S likevel får rettsvern? Jeg konkluderte på dette med at S ikke kan ekstingvere etter § 23 når det har skjedd sletting, ut fra notoritetshensyn, «firkantdokrinen» og rettsteksniske hensyn.

Jeg kom deretter over tgl. § 25, og at denne gjelder tilsvarende for «uriktig sletting», jf. § 30 og § 32a.

1) Stemmer det at § 25 ikke får anvendelse når B er et konkursbo, jf. ordlyden «senere tinglyst rettserverv ved avtale», og bare i tilfeller hvor B er avtaleerververv?

2) Generelt lurte jeg på om du kort kan forklare hva § 25 går ut på og om den eventuelt kunne kommet til anvendelse på dette saksforholdet, eventuelt med den forutsetning om at B er avtalepanthaver?

3) Gjelder forutsetningen i § 25 om at S til tross for tinglysingsfeilen stilles som om hans rett var tinglyst, også når det er skjedd en uriktig sletting, altså ikke en «tinglysingsfeil», jf. ordlyden i § 31 tredje ledd og § 32a tredje ledd? I så fall må jo B – til tross for at panteretten (uriktig) er slettet – respektere panteretten.

Jeg tolker «uriktig sletting» som at slettingen ikke har skjedd i henhold til vilkårene i §§ 31 til 32b, men dette er kanskje ikke helt riktig forståelse (?)

Svar:

Tingl. § 25 er ikke eksamensstoff.

1) Ja, tinglysingsl. § 25 er skrevet for å ivareta interessene til dem som har stolt på grunnboken i et tilfelle den inneholder en feil. Tvangskreditorer kan generelt ikke stole på det som fremgår av grunnboken (Rt-1935-981 Bygland), og da er det naturlig at § 25 ikke kan påberopes av dem.

2) La oss si at B har kjøpt en fast eiendom av A, og har tinglyst og betalt. Så viser det seg at det er en S som tidligere har kjøpt eiendommen og tinglyst dette, men kjøpet fremgår ikke i grunnboka pga. en feil i dataprogrammet til tinglysingen. (Dette er ikke veldig praktisk.) S kan da kreve grunnboka rettet etter § 18. Den uuttalte forutsetningen for § 25 er at rettingen har tilbakevirkende kraft, slik at Bs eiendomsrett etter rettingen må vike etter regelen i tingl. § 20. Bestemmelsen i § 25 gir da retten en mulighet til å bestemme at B likevel skal gå foran dersom rimelighetshensyn tilsier det og vilkårene i bestemmelsen ellers er oppfylt. Dokumentet som skal «stå tilbake» etter lovteksten er S’ skjøte, og Bs rett er «et senere tinglyst rettserverv». S kan i disse tilfellene kreve erstatning etter tingl. § 35.

3) Ja, dette har du forstått riktig. Men dette gjelder altså bare en B som er avtaleerverve, og Bs situasjon kan reddes ved reglen beskrevet ovenfor i 2 eller ved erstatning etter tingl. § 35. (Den som ikke får rettigheten sin, får altså erstatning.)

I utgangspunktet betyr nok «uriktig sletting» i § 32a sletting som ikke er etter reglene. Men tinglysingsfeil som kan rettes med tilbakevirkende kraft omfatter langt mer enn regelbrudd (). Da gir det best sammenheng å anvende § 25 ved alle typer tinglysingsfeil (se https://min.rettsdata.no/#/Dokument/gN19350607z2D2z2E143). Spesielt nå det gjelder sletting etter § 32a kan det hende at en heftelse som er gjeldende blir slettet selv om reglene blir fulgt, og da er det fint å ha § 25 i bakhånd for å oppnå et best mulig resultat.

1084

Spørsmål:

1) Hva er egentlig forskjellen mellom et pantedokument og en pantsettelseserklæring, og 2) hvorfor blir ikke forskjellen mellom disse to kommentert i sensorveiledningen for V19?

Jeg søkte opp i gruppen din på FB der du blant annet har skrevet dette: "Til avtale om et pantelån, gjenopplåning eller ikke, trengs to elementer. For det første trengs det en avtale om lån, et gjeldsbrev. For det andre trens det en avtale om at et visst pant skal sikre dette lånet, en pantsettelseserklæring. Selv om dette kan kombineres i ett dokument, gjøres det ofte ikke slik.»

Slik jeg forstår det, vil det da være nødvendig med en pantsettelseserklæring for at pantet skal sikre lånet, når Tastad AS (i oppgaven V19) ikke har dette, vil jo ikke kreditten de yter bli sikret med et pant ettersom de kun har tinglyst et pantedokument?

Og 3) vil denne sondringen ha noe å si for adgangen til å kunne foreta opplåning?

Svar:

Pantsettelseserklæringen er avtalen om hva pantet (pantedokumentet) skal sikre. Erklæringen kan f.eks. gå ut på at «lånet av i dag og alle senere lån Peder Ås tar opp i Sparebanken skal være sikret ved pant i Gjeldsveien 10, dokumentert ved pantedokument tinglyst i dag». Pantsettelseserklæringen trenger ikke være tinglyst eller skriftlig. I oppgaven du nevner gikk pantsettelseserklæringen ut på at pantet skulle «sikre betaling for levert fyrverkeri og mulige krav fra Tastad AS i forbindelse med leveranser».

Hvis det mangler en klar pantsettelseserklæring, vil det ofte være klart nok ut fra sammenhengen hva pantet skal sikre. Pantedokumentet og gjeldsbrevet er f.eks. datert samme dag og har samme beløpsgrense.

En opplåning er ofte en endring av pantsettelseserklæringen, slik et nytt lån sikres ved pantet. Spørsmålet om adgangen til gjenopplåning blir da et spørsmål om det er adgang overfor etterstående til å endre pantsettelseserklæringen. Hvis det ikke er adgang overfor etterstående panthaver til å endre pantsettelseserklæringen, men det likevel gjøres, vil resultatet ofte bli at det nye pantet er pantesikret, men med prioritet ete den etterstående panthaveren.

I Yousuf-dommen (Rt-1994-775) brukte Høyesterett mye plass på en pantsettelseserklæring av typen som omfatter alle senere lån. Det er ikke helt klart hvorfor Høyesterett drøfter dette. Det kan se ut som om spørsmålet er om det virkelig er avtalt pant for det siste lånet (opplåningen). Men antakelig er de opptatt av om avtalen om pant for det siste lånet (opplåningen) var inngått før eller etter pantsetterens avtale med den etterstående panthaveren som motsatte seg opplåningen. Når pantsettelseserklæringen omfattet opplåningen helt fra begynnelsen av, trekker det i retning av at opplåningen var lojal. Men i denne saken var det som kjent andre grunner til at opplåningen likevel var illojal.

1085

Spørsmål:

Jeg jobber med eksamensoppgaven som ble gitt i fjor. I sensorveiledningen står det følgende om tgl. § 20:

Når det gjelder retten til selve huset, er ikke det en rett selskapet utleder gjennom «et rettsserverv». Huset har jo alltid tilhørt selskapet, og situasjonen faller med det utenfor bestemmelsens ordlyd.

Kan du klarlegge hva som menes med "rettserverv" i tgl. § 20 for meg? Selv om noen "alltid" har hatt en rett i fast eiendom, må de vel ha ervervet den en gang de og? I faktum her var rettigheten overdratt fra en privatperson til et selskap vederlagsfritt. Er ikke det å regne som et erverv? Slik jeg tolker ordlyden, vil "erverv" omfattes alle situasjoner hvor en person kommer i besittelse av en rettighet.

Svar:

Dette dreier seg om et hus som er bygget på fremmed grunn ute at det går frem av grunnboka at det ikke er hjemmelshaveren til grunnen som eier det. Det følger da av forarbeidene til tingl. § 15 at loven skal forstås slik at grunnboka ikke gir (grunnboks)hjemmelshaveren til grunnen legitimasjon som eier, altså det motsatte av det som følger av lovteksten i § 15. Siden grunnboka ikke gir legitimasjon, kan verken ekstinksjon eter tingl §§ 20 eller 27 komme på tale – de gjelder jo ekstinksjon for dem som (rettmessig) stoler på grunnboka. Skal det bli ekstinksjon, må det være på ulovfestet grunnlag.

Utsagnet i sensorveiledningen gjelder hvilken bestemmelse i tinglysingsloven man skulle brukt om grunnboken hadde gitt legitimasjon, altså en subsidiær problemstilling under forutsetning av at en tok feil i spørsmålet om grunnboken ikke gir innehaveren av grunnbokshjemmelen legitimasjon som eier av hus på eiendommen. Selv ville jeg ikke savnet et subsidiær drøftelse av dette.

Siden eieren av grunnen A aldri har eid selve huset, er det tingl. § 27 snarere enn § 20 vi ville brukt som ekstinksjonshjemmel av en erverver B som ville ekstingvere huseieren Hs rett. Dette bygger på sikker tradisjon, og trenger ikke begrunnes særlig. Men sensorveiledningen peker på at i akkurat dette tilfellet passer uansett ordlyden i tingl § 20 dårlig, for eieren av huset har ikke ervervet det fra noen, men bygd det. Tankegangen må være at det bare er «rettserverv» som kan ekstingveres etter § 20. Den anonyme forfatteren av sensorveiledningen tolker da uttrykket «rettserverv» slik at det ikke omfatter originære rettserverv. Dette passer bra med hvordan vi vanligvis skiller mellom virkeområdet til tingl. §§ 20 og 27, men for min del ville jeg klart meg med å henvise til den sikre tradisjonen vi har for å bruke § 20 i SB-konflikter og § 27 i HB-konflikter – om det er snakk om å ekstingvere på grunnlag av legitimasjon som grunnboka gir.

1086

Spørsmål:

Hvis A har tinglyst eiendomsrett til en fast eiendom, og så går konkurs - får konkursboet da "grunnbokshjemmel" helt uten videre?

Eksempel: H inngår en mulig ugyldig avtale om fast eiendom med A (eks. brudd på avtl. § 36), og så går A konkurs. As konkursbo selger så eiendommen til godtroende avtaleerverver.

Godtroende avtaleerverver vil da (slik jeg ser det) ikke inngå en avtale med "innehaveren av grunnbokshjemmelen", jfr § 20, siden det er A, og ikke As konkursbo, som har hjemmel. Er dette feil?

Svar:

Konkursboet få grunnbokshjemmel når beslaget er registrert etter konkursl. § 79 og kan bruke denne hjemmelen til å selge i medhold av kkl. § 117. Godtroende erverver er da beskyttet på samme måte som om debitor var selger.

Allerede før registreringen fratas debitor legitimasjon som grunnbokshjemmelshaver, se kkl. § 100 og tingl § 23. Det vil si at den som tinglyser en avtale med debitor, ikke ekstingverer.

1087

Spørsmål:

Flerleddede konflikter: Hvordan drøftelsene blir dersom

1. S-leddet går flere bortover

2. B-leddet får flere bortover

3. Begge går flere bortover 

4. Den som «taper» har overført større rett enn de dermed hadde rett til. F.eks. S har solgt til sin S og B hvor det blir et spørsmål om rettsvern, men S taper i sin konflikt mellom B. 

Spørsmål 1 og 2: Dersom det ene leddet har flere etterfølgere, må man vel se om det foreligger en ekstinksjon i alle leddene. Hvis det foreligger i et tidligere ledd= fordel for etterfølgende, men hvis ikke= fortsette å vurdere. Har også forstått det slik at et konkursbo i større grad ekstingvere når det gjelder SB-konflikter. (Har det derimot fortsatt ikke helt klart for meg når det er hensiktsmessig å anse ulike situasjoner som SB/HB-konflikter når det gjelder avtaleerverv og kreditortilfeller). Stemmer dette? 

Spørsmål 3: Jeg skjønner ikke helt hvordan det blir dersom begge grenene har flere ledd (skjønner at dette kan påvirkes av anførslene). Kan en B ekstingvere en S sin rett, men at S på en eller annen måte kan ekstingveres den tilbake? Hvordan setter man dette opp? Vet du eventuelt om noen steder man kan lese om dette? Jeg er redd for å bomme på rekkefølger på eksamen i flerleddede konflikter. 

Spørsmål 4: Hvordan stiller det seg da for «nye» S og B? Blir dette da kun et prioritetsspørsmål mellom disse? Er det egentlig praktisk i og med at B har fått retten de egentlig skulle hatt? Det blir vel ikke noe igjen ved utlegg, konkurs eller avtaleerverv?

Svar:

Du kan lese om flerleddede konflikter f.eks. i LF-2020-159047 Vaula og Lilleholt, godtroerverv s. 245 fg. Her skal jeg forsøke å si noe generelt. For å gjøre det enkelt, snakker jeg om vanlig løsøre.

Scenarioene dine forstår jeg slik:

A – S1 – S2

\

B1 – B2

1. Om S1 overdrar til en S2 spiller dette ingen rolle. Kan B ekstingvere, ekstingverer hen vel fra hvem som helst. Du tenker deg kanskje at S2 ekstingverer Bs ekstinksjonsmulighet, men kan B ekstingvere, har S ikke fått ingen overlevert og har ikke rettsvern.

2. Om en B1 i ond tro overdrar videre til en B2, hindrer vel ikke det at B2 ekstingverer etter godtroloven. B1 er jo en selger som mangler rett til å råde over tingen.
Dette blir litt mer komplisert ved kreditorbeslag, altså om B2 et en tvangskreditor som tar beslag hos B1. Her må en nemlig skille mellom SB- og HB-konflikter, siden tvangskreditorer bare ekstingverer i SB-konflikter. Det beste er nok å se dette som en HB-konflikt, slik at tvangskreditor B2 ikke ekstingverer (LF-2020-159047 Vaula, nevnt innledningsvis). Man begrenser med andre ord SB-konflikter til de tilfellene der debitor B1 selv har overdratt til S.

3. Etter det jeg har skissert ovenfor skulle det ikke volde problemer at det både er en S2 og en B2.

4. Som 3. Rettsvernreglene er slik at ikke både B2 og S2 kan ha rettsvern; bare en av dem kan f.eks. få tingen overlevert.

Tilleggsspørsmål 1:

Jeg og kollokviegruppen min har nå fått sett litt mer på flerleddede konflikter, med utgangspunkt i vår 2020 og dommen du sendte. Vi har noen spørsmål til situasjonene, hvis det er ok?

1. I dommen og oppgaven er det trolig ikke grunnlag for tidligere ekstinksjon, grunnet manglende god tro. Dommen diskuterer dermed ikke ekstinksjon i tidligere ledd etter §27. I et slikt tilfelle, hvor det ikke er snakk om eiendommens grenser som grunnboken ikke gir troverdighet for (som i eksamensoppgaven), hvordan ville du drøftet situasjonen ut fra ordlyden i bestemmelsen?

2. I en situasjon som i dommen (og for så vidt eksamensoppgaven), blir da S og A begge hjemmelsmannen etter §27, eller bare S? Slik vi forstår det står konflikten mellom S og B2/3, og at S dermed blir hjemmelsmann?

3. Vi er litt forvirret av dette sitatet i dommen (sitat fra en lærebok):

Tinglysingslova § 23 gjeld derimot ikkje i følgjande situasjon: A pantset sin faste eigedom til S1, som ikkje tinglyser panteretten. A sel deretter eigedomen til S2, som tinglyser sitt erverv, men har full kunnskap om den utinglyste panteretten til S1. Deretter går S2 konkurs. Sjølv om S1 her ikkje har tinglyst sin panterett, må buet respektere panteretten. Grunnen til at tinglysingslova § 23 ikkje kjem i bruk, er at rettsvern ikkje er eit tema ved den disposisjonen som her i så fall skal gje buet større rett, og at S1 her ikkje utleier sin rett frå konkursdebitor S2, slik tinglysingslova § 23 føreset, men frå A som ikkje er konkurs. Sett frå buet Bs side er dette ein heimelskonflikt (der A er H og S2 er A). Buet får då ikkje større rett enn det S2 hadde

Kunne du forklart hva dette? Vi er litt forvirret av hvordan han setter opp konflikten.

4. Vi lurer også på om det blir det samme hvis det er flere Ser, men en B. Altså at man snur situasjonen på hodet (mtp. Konflikttype/ekstinksjonshjemmel).

Svar:

1. Hvis man tar utgangspunkt i at grunnboken ikke gir legitimasjon for grenser, kan ingen av ekstinksjonsreglene som gir rettslig troverdighet for det som står i grunnboka gi grunnlag for ekstinksjon. Altså kan verken tingl. § 20 eller § 27 gi grunnlag for ekstinksjon. Men i en artikkel i festskriftet til Ernst Nordtveit har jeg hevdet at det ikke er noen forskjell på grensebeskrivelser og andre rettighetsangivelser så lenge man er innenfor matrikkelenhetens grenser. I så fall vil resultatet bli ekstinksjon enten man bruker tingl. § 20 (som jeg synes er naturlig) eller § 27.

2. Det spiller ingen rolle hva du kaller partene. Poenget er om B ekstingverer.

3. Poenget med sitatet er at reglene om kreditorekstinksjon bare rammer den S som har utledet sin rett fra debitor A , og ikke den «S» som har utledet sin rett fra debitors rettsforgjenger H. I det siste tilfellet gjelder hovedregelen om at tvangskreditoreren B ikke får større rett enn debitor, mao ingen kreditorekstinksjon. (Her satte jeg S i anførselstegn når det er en S som utleder sin rett fra H, og ikke fra A.)

4. Jeg er ikke helt sikker på hvilken situasjon dere tenker dere, men om «S» i eksempelet ovenfor overdrar til «S2» får tvangskreditor B fremdeles ingen ekstinksjonshjemmel.

Tilleggsspørsmål 2:

(Spørsmålene under er fortsatt under forutsetning at C (kjøp) var i god tro og dermed spørsmål om denne kunne ha ekstingvert)

Jeg er enig i at dersom grunnboken ikke gir legitimasjon for grenser, så kan ingen av hjemlene brukes (som i eksamensoppgaven). Men i dommen, hvor det ikke gjaldt eiendomsgrensenes utstrekning (etter det jeg skjønner), men retten til hele eiendommen, hvordan blir da drøftelsen etter §27? Tror vi har sett oss litt blinde på det. Faller det på at grunnbokshjemmelen til C (i dommen) som var en B ikke skyldes et ugyldig dokument fra A (S, men blir en H hvis man ser på det som en hjemmelmannskonflikt?) fordi det aldri har vært en overdragelse fra A (som vinner etter først i tid= best i rett) til C (B-leddet)? Jeg sliter med å plassere situasjonen i ordlyden når det ikke er den tradisjonelle proforma-situasjonen hvor H selv har gitt legitimasjonen, ikke gjelder eiendommens grenser eller faktisk ugyldighet. Legger ved noen illustrasjoner. 

Svar:

Jeg synes ikke det er lett å få taket på akkurat hvilken problemstilling du tenker på her. Men dreier det seg om et dobbeltsalg av en hel eiendom, vil man vanligvis bruke tingl. § 20 og kalle konflikten en SB-konflikt. Nå er imidlertid SB-konflikter bare et spesialtilfelle av HB-konflikter, for også i SB-konflikter selger A noe hen ikke eier. En kunne da godt tenke seg, som et teoretisk tankeeksperiment, at en forsøkte å bruke § 27 på dobbeltsalg. Da ville jeg si at den første kjøperen S hadde latt A sitte igjen med grunnbokshjemmelen når hen (S) unnlot å tinglyse. Da ville B stole på As grunnbokshjemmel, som ikke skyldes et ugyldig dokument, men noe som må likestilles med det, og tingl. § 27 kunne da i tankeeksperimentet anvendes analogisk. S har ved sin passivitet (unnlatte tinglysing) latt A stå igjen med en proforma grunnbokshjemmel.

Som en ser, er tankegangen i tingl. §§ 20 og 27 nært beslektede, og det spiller ofte liten rolle hvilken merkelapp man setter på konfliktene ved godtroerverv.

Var det i disse baner dere tenkte?

Tilleggsspørsmål 3:

Problemstillingen jeg hadde i tankene er hvordan du tror dommerne i LF-dommen ville ha drøftet spørsmålet om godtroerverv i det tidligere leddet til konkursboet (som heller ikke utleder sin rett fra samme person som A), dersom det ikke var klart at de var i ond tro. I dommen blir jo dette bare slett fast, uten en drøftelse. Hvilken hjemmel ville de ha brukt, og hvordan ville de argumentert? Altså at det først ble et spørsmål om ekstinksjon i et tidligere ledd av en avtaleerverver, som kunne kommet boet til gode. 

Jeg skjønner ikke helt om man her ville brukt §20/21, eller om man ville brukt §27, og hvordan drøftelsen sånn ca ville blitt mpt. ordlyden og hensynene i bestemmelsene. 

Og i forbindelse med dette: kan man bruke §20/21 når det kommer til en avtaleerverver som ikke utleder sin rett fra samme person som S begrunnet med at denne personen ikke burde stilles dårligere, og deretter komme til at konkursboet ikke kan ekstingvere etter §23 i leddet deretter? Og hvordan kunne man da eventuelt argumentert dersom det var et utlegg istedenfor et konkursbo? I det tilfellet ville jo hjemmelen også vært §20, og det fremstår som litt mer underlig for meg om man da kan komme til det motsatte bare fordi det er en kreditor. 

Svar:

Jeg tror grensen mellom HB- og SB- konflikter for enkelhets skyld bør trekkes likt ved godtroerverv og kreditorekstinksjon. Sondringen er uansett ikke veldig viktig ved godtroerverv, jfr. det jeg skrev litt ovenfor om at tankegangen i tingl. §§ 20 og 27 nært beslektede. En unngår på denne måten problemet du nevner med at det blir forskjell på hva som regnes som SB-konflikter i § 20 ift. Utlegg og godtroerverv.

Det følger av dette at jeg tror lagmannsretten ville drøftet konflikten mellom «det tidligere leddet til konkursboet» (som vel må være C) og de dom hadde kjøpt eiendommen i et tidligere ledd (A/B) som en HB-konflikt. Partene utleder jo ikke rettighetene av samme person. Siden jeg tror de ville sett dette som en HB-konflikt, tror jeg de ville brukt tingl. § 27 og resonnert slik jeg gjorde i svaret på ditt forrige tilleggsspørsmål. Om de hadde brukt tingl. § 20, ville de ha spurt hvem som tinglyste først. I begge tilfeller ville C kunne ekstingvere.

1088

Spørsmål:

Ut fra panteloven kan man ikke etablere salgspant i fast eiendom. Derimot har jeg det for meg at et forbehold om som sikkerhet for kjøpesummen kan avtales etter tingl. §21 (3), og at dette kan anses som et salgspant (men som ikke reguleres av panteloven)? Kan man dermed si at «salgspant» kan etableres i fast eiendom gjennom forbehold? 

Svar:

Bruken av ordet forbehold i tingl § 21(3) må nok iallfall etter panteloven leses som forbehold med hjemmel i avtale. Kontraktspanterett kan ikke etableres ved ensidig forbehold (Rt-1968-1188 Pakkseddel). At skjøttet ikke kan holdes tilbake når kjøperen har oppfylt sine plikter etter avtalen, følger også av avhendingsl. § 5-5.

Etter dette er tingl. § 21(3) ikke en hjemmel for å ensidig etablere «salgspant» i fast eiendom. Bestemmelsen er bare et unntak fra reglene i tingl. § 20 at prioriteten følger tinglysingsdatoen. Legg merke til at det følger forutsetningsvis at også forbehold ved avhendelse må tinglyses.

Tilleggsspørsmål 1:

Jeg mener å har lest et sted at dersom selgeren ikke overdrar skjøtet (og kjøper kan dermed ikke bli innehaver av grunnbokshjemmelen) så har han rettsvern/er trygg etter §21 (3). Når selgeren ønsker et forbehold mtp. kjøpesummen vil jo dette ofte være før kjøperen har betalt, og dermed ikke oppfylt sine plikter etter kontrakten. F.eks. hvis det er snakk om nedbetaling. Vil ikke dette da ha samme virkning som et avtalt salgspant? Altså at man kan si at selger er trygg så lenge han ikke har overgitt skjøtet, eller det fremgår av tinglysingen at han har tatt forbehold om eiendomsrett dersom kjøper ikke betaler etter avtale?

Svar:

Det er mange utsagn i litteraturen som er omtrent slik du beskriver. Men tenk deg følgende situasjon: jeg selger en fast eiendom til deg, med overtakelse nå og betaling om et år. Det er ikke avtalt noe om pantesikring av restkjøpesummen. Kan jeg da ensidig erklære at den skal være pantesikret og få det tinglyst? Kan jeg alternativt holde skjøtet tilbake, selv om du har gjort alt du skal etter kjøpekontrakten? Og holder jeg skjøtet tilbake, kan det hindre at ditt konkursbo beslaglegger eiendommen, som du etter avtalen er blitt reell eier av? Og tar boet ditt beslag, har jeg separatistrett i ditt bo for restkjøpesummen?

Tilleggsspørsmål 2:

Så du mener at man ikke kan holde tilbake skjøtet, og dermed være trygg på den måten?

Hvordan ville du svart på det i en eventuell oppgave, hvor anførselen var at det ikke var nødvendig å tinglyse etter §21 (3), fordi skjøtet ikke var overlevert eller at forbehold var tatt/tinglyst?

Svar:

Jeg ville svart at rettsvernet kan være i orden, men spørsmålet er hva man har rettsvern for. Det må man gå til avtalen for å finne ut av. Her, som ellers, gjør notoritetshensyn seg gjeldende.

Tilleggsspørsmål 3:

Jeg har funnet igjen oppgaven hvor jeg har hentet spørsmålet mitt fra, nemlig oppgave 53 i oppgavesamlingen, så du kan se i tilfelle jeg forklarte feil. Etter det jeg skjønner du så mener du at dette er feil? At det avtalte forbeholdet og mangelen på overgitt skjøte ikke kan strekke seg så langt, og at avhender dermed ikke er beskyttet fordi kjøper er den reelle eier av eiendommen selv uten overdragelse av skjøtet? Selger har dermed ikke rettsvern, fordi han heller burde ha stiftet en panterett (etter panteloven kapittel 2) i eiendommen for sitt krav ved avhendelsen? 

Altså at §21 (3) egentlig bare gjelder når man ikke mener å selge hele eiendommen ved overdragelsen, og ikke når man forbeholder seg en eiendomsrett som sikkerhetsstillelse for et krav man har mot kjøper?

Svar:

Jeg er enig i det som står i oppgavesamlingen. Her er det tatt forbehold i avtalen om pant for restkjøpesummen, slik jeg mener er nødvendig. Alle er enige om a man da kan få rettsvern ved tinglysing, og at tinglysingen ikke trenger å skje før tinglysingen av den nye eierens hjemmelsdokument.

1089

Spørsmål:

Etter tingl. § 23 må "rett som er stiftet ved avtale" være registrert senest dagen før kokursåpningen for å stå seg overfor konkursen. Vi vet at "rett som er stiftet ved avtale" må tolkes som frivillige stiftede rettigheter, så utlegg faller utenfor. I tillegg vet vi at konkursdebitor ikke behøver å ha hjemmelen for at konkurskreditorene skal kunne ta beslag, jf. Rt. 2008 s. 586 Fagutleie. 

Det vi derimot lurer på er der konkurskreditor aldri har hatt retten i det hele tatt. Kreditorer kan jo ikke ta beslag i hjemmelskonflikter, jf. Rt. 1935 s. 981 Bygland og Rt. 2015 s. 979 Borettslagsandel. Det virker for meg derfor mest nærliggende å tolke "rett stiftet ved avtale" i tingl § 23 som "rett stiftet ved avtale med konkursdebitor", slik at den kun omfatter suksesjonskonflikten, og retter som derfor er utledet fra konkursdebitor. Dette vil for meg være den tolkningen som går best overens med prinsippet om at ingen andre enn debitor skal hefte for debitors gjeld.

Vil det være riktig å tolke ordlyden i  tingl. § 23 som "rett som er stiftet ved avtale (med konkursdebitor)"?

Svar:

Ja, dette er den riktige tolkingen på bakgrunn av den sterke enigheten om at tvangskreditorer ikke ekstingverer i HB-konflikter. Denne formuleringen passer også bra med den sondringen mellom HB- og SB-konflikter som er lagt til grunn i LF-2020-159047 Vaula. Tolkingen følger etter mitt syn ikke klart av ordlyden i § 23.

1090

Spørsmål:

Kjapt spørsmål ifm. vår 2019-eksamen. Der har Peder Ås (medkontrahent) i del 1 påberopt seg hevingsrett overfor konkursboet.

Når det er tale om en allerede levert ytelse, må man ta "gyldig forbehold" for å kunne heve det som allerede er levert. Sensorveiledningen drøfter imidlertid ikke dette overhodet. Det drøftes bare stansings- og hevingsrett under ett, som om det er tale om akkurat samme vurdering.

Strengt talt må man i hevingsvurderingen se på om det er tatt gyldig forbehold etter deknl. 7-2 (2) nr. 1. I denne vurderingen må man naturligvis vurdere om det for salgspantets vedkommende (forutsatt at det er tale om løsøre) er oppnådd rettsvern etter pantel. § 3-17 (2).

Synes det er veldig, veldig merkelig at dette ikke engang tas opp i sensorveiledningen. Hvordan ville det hele vært på eksamen i dag? Skal man bare forholde seg til deknl. 7-2 om stansingsrett, eller bør man også drøfte hevingsretten?

Svar:

Er du sikker på at det ikke er 2019H du mener? I tilfelle kan eksempelløsningen på nett gi litt veiledning.

Tap av stansingsrett etter deknl. § 7-2, tap av hevingsrett etter deknl. § 7-7, siste frist for å ordne rettsvernet for salgspant etter pantel. § 3-17 og flere andre bestemmelser knytter seg til overlevering (begrepene varierer), og er alle utrykk for når eiendomsretten går over på debitor. Dette vet sensorene, og det er neppe nødvendig å utbrodere det i sensorveiledningen. De forstår hva du skriver uansett.

1091

Spørsmål:

Hvordan kan et konkursbo praktisk sett sikre seg mot at formuesgoder som enkle gjeldsbrev og aksjer ikke avhendes videre fra boet? Slik jeg har skjønt det har vi ikke ekstinksjonsregler i tilfeller hvor konkursboet er S og en avtaleerverver er B for disse formuesgodene, men jeg vil anta at det er en tungvint prosess for boet å prøve å få tilbake aksjene på (eller stemmer denne antakelsen ikke?).

Så det jeg lurer på er: har vi regler for at konkursboet kan sikre seg mot at skyldner avhender formuesgoder som aksjer eller enkle gjeldsbrev videre?

Om avhendelse av disse formuesgodene har skjedd, hvordan går boet frem for å ta dem tilbake?

Svar:

Det kan være vanskelig for en bobestyrer å få oversikt over slikt. De virkemidlene man har er de som står nevnt i konkursloven §§ 101 fg. og det som fremgår av offentlige og andre registre. Selv om man finner spor av at en aksje er kjøpt eller en fordring oppstått f.eks. ved å granske skyldnerens regnskaper eller e-poster, kan det være partene sier at oppgjør allerede har skjedd. Oftest blir det et rent bevisspørsmål å finne ut av dette.

Siden det kan være så vanskelig både å finne frem til formuesgoder og bevise hva som har skjedd, er utgangspunktet at tredjeperson ikke kan påberope seg godtroerverv overfor boet. Konkursl. § 100 tolkes som en regel som begrenser debitors legitimasjon. Men finner boet aldri ut at skyldneren eide en fordring eller en aksje ved konkursåpningen, hjelper det lite at den som har ervervet formuesgodene ikke kan påberope seg godtroerverv.

I teorien hevdes det at det skal gjøres unntak fra reglen skissert i forrige avsnitt f.eks. for ekstinksjon av løsøre som skyldneren selger (etter godtroloven), men ikke for ekstinksjon av enkle gjeldsbrev som debitor selger.

Helt parallelle problemstillinger reiser seg f.eks. ved fast eiendom, der det kan være vanskelig å finne frem til skylderens eiendommer der en stråperson («stråmann»; proformaeier) står som eier i grunnboka. Også i disse tilfellene er boet beskyttet mot at skyldneren får stråpersonen til å selge eiendommene (tingl. § 23 går etter forarbeidene foran tinglysingslovens regler om godtroerverv).

Det er ikke vanskelig å se at det kan være behov for å beskyte boet mot ekstinksjon i disse tilfellene. Det som kan være vanskelig å begrunne, er at konkursboer er så vidt godt beskyttet, mens godtroende er verver vinner frem i nær sagt alle andre tilfeller, f.eks. mot en del andre typer boer.

Om boet først oppdager formuesgjenstandene, kan det sikre seg mot et debitor selger dem f.eks. ved å ta besittelsen eller ved å notifisere debitor cessus/selskapet. Vi har få skrevne regler om fremgangsmåten ved boets beslag. Har skyldneren allerede solgt formuesgodene, kan boet vindisere ved å reise vanlig søksmål ved domstolene. Du har rett i at dette ikke alltid er bryet verd.